Hvor streng med en 1 åring?

[AnonymBruker]

Jeg har ei datter son akkurat har fylt 1 år. Jeg har begynt å merke stor adferdsendring hos henne nå og vet ikke helt hvordan jeg skal takle det.

Hun har begynt å sutre og skrike ganske mye (nesten hele dagen faktisk), og hun blir veldig sur og hyler når jeg sier nei og flytter henne (hvis hun eks drar i ledninger ol). Hun har begynt å bli veldig hissig og slår meg om hun ikke får viljen sin. Jeg står på mitt likevel og gir meg ikke, men merker jeg blir utrolig sliten av dette og litt usikker på om jeg gjør det riktig..

Hun er også veldig oppmerksomhetssyk, og skal helst være oppå meg hele dagen..

Hvordan takle slik adferd?

Anonymous poster hash: c199d...dae

[AnonymBruker]

Jeg har ei datter son akkurat har fylt 1 år. Jeg har begynt å merke stor adferdsendring hos henne nå og vet ikke helt hvordan jeg skal takle det.

Hun har begynt å sutre og skrike ganske mye (nesten hele dagen faktisk), og hun blir veldig sur og hyler når jeg sier nei og flytter henne (hvis hun eks drar i ledninger ol). Hun har begynt å bli veldig hissig og slår meg om hun ikke får viljen sin. Jeg står på mitt likevel og gir meg ikke, men merker jeg blir utrolig sliten av dette og litt usikker på om jeg gjør det riktig..

Hun er også veldig oppmerksomhetssyk, og skal helst være oppå meg hele dagen..

Hvordan takle slik adferd?

Anonymous poster hash: c199d...dae

MIn er 11 mnd og også veldig oppmerksomhetssyk. Jeg må stort sett sitte på gulvet med henne hele dagen om vi er hjemme. Om jeg bare sitter på gulvet kan hun leke godt og selvstendig rundt meg, men må ha meg i umiddelbar nærhet. AKkurat dette har jeg bare valgt å godta. Hun trenger mamman sin akkurat nå og det skal hun få, om dette så vedvarer når hun blir større får vi heller ta tak i det da og trene på at hun skal bli mer selvstendig. Tenker det blir lettere når hun kan aktivisere seg selv litt mer når hun blir større.

Ellers er jeg ganske streng med ting hun ikke får lov til og står på mitt, men rydder også unna mye for å slippe så innamri mange kamper. Gir også trøst når hun blir sinna, med å forklare rolig at jeg forstår at hun har lyst til det, men at det ikke er lov. Så avleder jeg veldig kjappt til noe annet. De vil veldig mye i den alderen, men får enten ikke til eller får ikke lov til så mye av det så det er naturlig at de kan bli en del frustrerte.

Det med å slå har vi ikke så mye av, men hun er fæl til å dra i håret. Jeg sier tydelig au, og tar henne vekk, og syntes det ser ut til å ha en viss effekt.

Syntes det høres ut som du gjør ting riktig. Har skjønnt på mange rundt meg at det kan være ganske slitsomme perioder i den alderen, men at de oftest går over (til noe annet slitsomt, haha). Her har vi hatt nekting å ligge på stellebord, nekting av tannpuss, nekting av å sitte på spisestol og det går i perioder og går også over av seg selv.

Anonymous poster hash: 49714...d68

[Vera Vinge]

Når det gjelder oppmerksomhetssyke, så har jeg valgt å imøtekomme det behovet de periodene det har oppstått. Hos oss har det vært tydelig avgrensede perioder hvor sønnen min har hatt mer behov for nærkontakt. Og det har gått over av seg selv. Om det pågikk over lang tid derimot, ville jeg gradvis forsøkt å prøve korte perioder med å trekke meg tilbake. Men som sagt, har jeg aldri stresset med sånt, da det hos oss går over. På samme måte som mye annet, da jeg har tenkt at det har handlet om utvikling og at de i perioder kan bli redde for å miste oss osv.

Ellers har vi innredet så vi slipper å løpe etter og si nei hele tiden. Alt kan ikke ryddes unna, men tanken min er at han tidsnok lærer å la ting stå i fred. Når de er 1 år er de så impulsstyrte, at jeg tror mange lager seg mye problemer og dårlig stemning om man insisterer på å la ting man er redd for stå framme.

Jeg syns det var/er vanskelig å oppdra en 1-åring, fordi det er vanskelig å vite hva de forstår. Men slår de, må man jo stoppe dem og si nei. Men ville kanskje ikke tatt fram min aller strengeste stemme heller. Men det er samtidig mulig jeg er farget av å ha en 1,5-åring som er litt var for å bli irettesatt, og som bøyer hodet i skam om man er for streng i stemmen.

Endret 12. juli 2013 av Vera Vinge

[Stinelin]

Jeg synes også denne perioden er utfordrende. Tidligere var det jo bare å dekke behov, nå begynner virkelig samspillet føler jeg. Vi har få regler, men er konsekvente på de vi har. Han blir sint og skriker, og så får han kjenne litt på det før vi raskt avleder og går videre. Fungerer greit.

Når det gjelder nærhet og oppmerksomhet er jeg bevisst på å gi han det jeg føler han trenger, men prøver å legge til rette for at han skal være selvstendig. Om han f.eks blir konsentrert med noe for seg selv lar jeg han holde på, nesten uansett hva det er, og forstyrrer han sjelden.

Ser mange mødre som har ett-. og toåringer henge i buksebeinet, skrikende etter oppmerksomhet, mens de bare MÅ sjekke Facebook, vaske kjøkkenbenken osv. Jeg har lett for å droppe slikt til han er opptatt med noe på egenhånd, eller sover, men forstår at de etterhvert må tåle at mamma gjør andre ting.

Samtidig ser man foreldre som hele tiden forstyrrer ungene mens de leker godt for seg selv. Har aldri forstått hvorfor, det er jo så deilig! Jeg tenker ofte at jeg kan vente med å skifte den bleia eller sette han for å spise middag om han er midt i en lesestund for katten.

Jeg vet ikke noe om dette, men følger magefølelsen. Kunne gjerne stått noe om dette i bruksanvisningen jeg glemte å få med ved anskaffelse av poden.

Når det gjelder oppmerksomhetssyke, så har jeg valgt å imøtekomme det behovet de periodene det har oppstått. Hos oss har det vært tydelig avgrensede perioder hvor sønnen min har hatt mer behov for nærkontakt. Og det har gått over av seg selv. Om det pågikk over lang tid derimot, ville jeg gradvis forsøkt å prøve korte perioder med å trekke meg tilbake. Men som sagt, har jeg aldri stresset med sånt, da det hos oss går over. På samme måte som mye annet, da jeg har tenkt at det har handlet om utvikling og at de i perioder kan bli redde for å miste oss osv.

Ellers har vi innredet så vi slipper å løpe etter og si nei hele tiden. Alt kan ikke ryddes unna, men tanken min er at han tidsnok lærer å la ting stå i fred. Når de er 1 år er de så impulsstyrte, at jeg tror mange lager seg mye problemer og dårlig stemning om man insisterer på å la ting man er redd for stå framme.

Jeg syns det var/er vanskelig å oppdra en 1-åring, fordi det er vanskelig å vite hva de forstår. Men slår de, må man jo stoppe dem og si nei. Men ville kanskje ikke tatt fram min aller strengeste stemme heller. Men det er samtidig mulig jeg er farget av å ha en 1,5-åring som er litt var for å bli irettesatt, og som bøyer hodet i skam om man er for streng i stemmen.

Er helt enig, bortsett fra at vår gutt ikke er fullt så følsom for tilsnakk som VV sin. Men vi trenger absolutt ikke bruke den strengeste stemmen for at det skal fungere. Og det er jo fint å ha mye å gå på til det virkelig blir nødvendig.