Til hobby psykologer. Hva feiler meg?

[AnonymBruker]

Jeg misunner ofte jenter som har mange venninner de finner på ulike ting sammen med hele tiden, men likevel velger jeg å avslå flere av de invitasjonene jeg får når jeg selv blir invitert av mine venninner.

Altså, jeg føler meg ofte ensom og alene men det er jo mye min egen feil. Hvorfor sier jeg ikke ja til å bli med på fest når jeg en sjelden gang blir invitert? Hvorfor er jeg ikke ivrig til å møte venninner på kaffe i byen når de spør meg? Jeg føler jeg ofte på det å ha lite venner, ha lite å finne på.

Det som er så merkelig at det faktisk ikke frister så mye alikevel når det kommer til det stykket at jeg blir invitert. Det føles så stress! Først må man kle seg, så må man komme seg til destinasjonen, så bruker man en del penger osv..hva gir det meg egentlig? Er det så gøy å gå tur mens man kakler med hverandre?

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde den ivrigheten til å gå ut og være mer sosial. Jeg er egentlig en veldig sosial person, og har nok alltid likt en fest eller to. Men etter jeg fikk meg kjæreste så synes jeg egentlig det er helt ok å sitte inne på pcen dagen lang. Merkelig nok hater jeg det samtidig også. Hvorfor er jeg slik med meg selv?

Jeg hadde forleden en god mulighet til å få meg en ny god venninne. Vi jobber ilag og jeg var invitert til henne på middag. I siste liten avslo jeg, fordi det plutselig ikke frista så mye likevel. Jeg ville heller sitte hjemme. Jeg skylte på sykdom.

Jeg gidder heller nesten ikke å kjøpe meg nye klær lengre. Hvorfor skal jeg det? De er jo komfortable de jeg går med nå? Er det verdt å bruke så mye penger bare for å se litt ekstra flott ut, eller for å ha den siste moten? Ikke gidder jeg å trene heller. Det er ett slit, koster penger (på studio) og bruker enormt med tid.

Nei, jeg har blitt en latsabb og en usosial person. (Er sosial igjennom sosiale medier, men det er ikke det samme.) Hver dag etter jobb er det rett hjem å slappe av, andre går kanskje å trener eller shopper i lag. Jeg misunner at de ser så stor glede i det. Jeg ser tydeligvis mer glede i å slappe av hjemme..

Hva er dette for noe?! Jeg klarer ikke å forstå meg selv.

Sosial angst? Depresjon?

Anonymous poster hash: 4067e...464

[Kjempeliten]

Det er nesten som å lese om meg selv... Men innimellom tar jeg meg selv i nakken og drar ut da. Så jeg sitter jo ikke BARE inne. Men det skjer ofte at jeg bare blir hjemme. Jeg suger også til å ta intiniativet til å finne på ting. Det er bare et ork å "arrangere" ting. Finne ut hva vi skal gjøre, hvor vi skal dra og sånn.

Jeg sier også mye nei bare fordi det virker som et styr. Men egentlig så vet jeg jo at bare jeg peller meg ut så er det jo egentlig ikke ille i det hele tatt! Det er nok helt sikkert ganske koselig!

Jeg vet at jeg har litt angst. Jeg er mye redd og nervøs for ingenting, men jeg føler liksom ikke at jeg alltid kan si at det er derfor. Men det er kanskje det likevel?

Jeg skulle også ønske at jeg hadde mer energi til ting. Jeg tror kanskje det har litt med det å gjøre og. Jeg ender bare opp med å sitte hjemme og late meg, mens jeg etterpå angrer på at jeg ikke dro ut med venner.

Endret 11. juli 2013 av Kjempeliten

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men jeg tvinger meg selv til å gjøre ting, selv om jeg ikke har lyst. Også er det jo ikke så ille som jeg fryktet/antok.

Jeg har depresjon som nok har ført til angst og usikkerhet. Går fast til psykolog.

Anonymous poster hash: 8fe40...45e

[Gjest Flower]

Jeg misunner ofte jenter som har mange venninner de finner på ulike ting sammen med hele tiden, men likevel velger jeg å avslå flere av de invitasjonene jeg får når jeg selv blir invitert av mine venninner.

Altså, jeg føler meg ofte ensom og alene men det er jo mye min egen feil. Hvorfor sier jeg ikke ja til å bli med på fest når jeg en sjelden gang blir invitert? Hvorfor er jeg ikke ivrig til å møte venninner på kaffe i byen når de spør meg? Jeg føler jeg ofte på det å ha lite venner, ha lite å finne på.

Det som er så merkelig at det faktisk ikke frister så mye alikevel når det kommer til det stykket at jeg blir invitert. Det føles så stress! Først må man kle seg, så må man komme seg til destinasjonen, så bruker man en del penger osv..hva gir det meg egentlig? Er det så gøy å gå tur mens man kakler med hverandre?

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde den ivrigheten til å gå ut og være mer sosial. Jeg er egentlig en veldig sosial person, og har nok alltid likt en fest eller to. Men etter jeg fikk meg kjæreste så synes jeg egentlig det er helt ok å sitte inne på pcen dagen lang. Merkelig nok hater jeg det samtidig også. Hvorfor er jeg slik med meg selv?

Jeg hadde forleden en god mulighet til å få meg en ny god venninne. Vi jobber ilag og jeg var invitert til henne på middag. I siste liten avslo jeg, fordi det plutselig ikke frista så mye likevel. Jeg ville heller sitte hjemme. Jeg skylte på sykdom.

Jeg gidder heller nesten ikke å kjøpe meg nye klær lengre. Hvorfor skal jeg det? De er jo komfortable de jeg går med nå? Er det verdt å bruke så mye penger bare for å se litt ekstra flott ut, eller for å ha den siste moten? Ikke gidder jeg å trene heller. Det er ett slit, koster penger (på studio) og bruker enormt med tid.

Nei, jeg har blitt en latsabb og en usosial person. (Er sosial igjennom sosiale medier, men det er ikke det samme.) Hver dag etter jobb er det rett hjem å slappe av, andre går kanskje å trener eller shopper i lag. Jeg misunner at de ser så stor glede i det. Jeg ser tydeligvis mer glede i å slappe av hjemme..

Hva er dette for noe?! Jeg klarer ikke å forstå meg selv.

Sosial angst? Depresjon?

Anonymous poster hash: 4067e...464

Hvordan har du det i forholdet til kjæresten?

Hva skjedde før du endret på de tingene som du skriver om?

[Gjest Milla]

Jeg har det også akkurat på samme måte! Det blir liksom et ork å bare dra ut og møte folk.. Men vis jeg først gjør det, så er deg kjempe koselig! Men det frister mer å sitte inne en å dra ut akkurat i det øyeblikket jeg blir spurt om noe. Og så kan jeg sitte hjemme å føle meg ensom! Så skjønner akkurat hvordan du har det. Går fast til psykolog nå, og kjenner det hjelper :-)

[Gjest Flower]

Til TS. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Det er typisk for depresjon å ikke glede seg like mye over ting som du tidligere gledet deg over.

[AnonymBruker]

For meg hørest det nå bare ut som om du er introvert:

http://en.wikipedia.org/wiki/Extraversion_and_introversion

Ingenting negativt i det:)

Anonymous poster hash: 0ea39...dd1

[crystalcharm]

Tror du egentlig bare savner noe EKTE sosialt samvær, hvis du skjønner. Tror du bare er lei av overfladisk pisspreik hver gang du er sammen med noen, kan være fordi venninnene dine egentlig ikke er dine ekteEKTE venner, det er vel noe du savner. Sosialisering virker så tomt og meningsløst når det er slik! Ihvertfall for meg Jeg er kjempeglad å møte nye folk, og være ilag men går veldig fort lei hvis det ikke er meningsfylt eller gir meg noen spesiell glede. Veldig, veldig sjeldent møter jeg noen som jeg virkelig klikker med og vekker store følelser i meg og som jeg føler jeg kan dele alt av mine lidenskaper og finne på mye gøy med, åpent liksom. Og det resulterer til et veldig spesielt og tett vennskap som varer. Det er ikke noe galt i å sette pris på noe ekte her i livet Det gjelder bare å være ærlig mot deg selv, vær genuin, åpen og ydmyk mot andre så finner du nok likesinnede!

Endret 11. juli 2013 av crystalcharm

[Gjest Gjest]

Det er nesten som å lese om meg selv... Men innimellom tar jeg meg selv i nakken og drar ut da. Så jeg sitter jo ikke BARE inne. Men det skjer ofte at jeg bare blir hjemme. Jeg suger også til å ta intiniativet til å finne på ting. Det er bare et ork å "arrangere" ting. Finne ut hva vi skal gjøre, hvor vi skal dra og sånn.

Jeg sier også mye nei bare fordi det virker som et styr. Men egentlig så vet jeg jo at bare jeg peller meg ut så er det jo egentlig ikke ille i det hele tatt! Det er nok helt sikkert ganske koselig!

Jeg vet at jeg har litt angst. Jeg er mye redd og nervøs for ingenting, men jeg føler liksom ikke at jeg alltid kan si at det er derfor. Men det er kanskje det likevel?

Jeg skulle også ønske at jeg hadde mer energi til ting. Jeg tror kanskje det har litt med det å gjøre og. Jeg ender bare opp med å sitte hjemme og late meg, mens jeg etterpå angrer på at jeg ikke dro ut med venner.

Kan være lurt at du forklarer til gode venner om hvordan du har det, slik at de får vite at du ønsker men at det er vanskelig å være med på forskjellige ting. Kanskje dere sammen kan finne løsninger som gjør det lettere for deg å delta på forskjellige ting sammen med dem?

Lykke til !

[AnonymBruker]

Hei igjen dere. Det er nesten litt stygt av meg å si det, men det er en liten lettelse å lese at jeg ikke er alene.

Jeg må bare legge til at jeg innimellom drar ut og blir med venninnene mine ut, men ikke så ofte som jeg burde ha gjort. Jeg merker at det det siste året har blitt mindre og mindre fra min side. Tror det er mye sant i det dere sier, muligens jeg har fått en liten depresjon? I vært fall føler jeg på det hun ene her nevnte at jeg muligens ikke følte venninnene mine var ekte nok. Jeg tror det er mye sant i det. Føler at det ofte går i det samme hele tiden. Er ofte slik for meg også at det skal mye til at jeg klikker 100% med en venninne.

Det begynte vel mest etter jeg fikk meg kjæreste fordi jeg da omtrent var nødt til å komme meg ut. Kunne liksom ikke sitte inne å sture alene hele dagen. Nå som jeg har fått meg kjæreste synes jeg ofte det er greit å bare holde meg inne. Ser liksom ikke hele ekstasen med å løpe på byen, cafe, kino osv med venninner. Jeg og sambo er invitert til en venninne på fest i helgen. Kjenner at sofakveld frister litt mer. Argg, dumme meg! Får dårlig samvittighet av dette her. Jeg er ung og sprek, det er jo nå jeg burde nyte livet å gjøre alt mulig rart og ikke sitte inne hele tiden.

J24

Anonymous poster hash: 4067e...464

[Gjest Gjest]

Tenk på meg da som reiser til hytta mutters alene og ikke kontakter noen (og ikke savner det heller) og bare sitter og ser ut over landskapet uten en lyd rundt meg....skikkelig deilig.

[AnonymBruker]

Tenk på meg da som reiser til hytta mutters alene og ikke kontakter noen (og ikke savner det heller) og bare sitter og ser ut over landskapet uten en lyd rundt meg....skikkelig deilig.

Hør hør. Jeg gjør det samme og folk tror jeg er gal. Kanskje jeg er det.. Trives ihvertfall.

Anonymous poster hash: 7f788...d49

[AnonymBruker]

Hør hør. Jeg gjør det samme og folk tror jeg er gal. Kanskje jeg er det.. Trives ihvertfall.

Anonymous poster hash: 7f788...d49

Å reise på hyttetur for en kort periode er ikke det samme som å ønske å sitte inne alene omtrent hver dag.

Anonymous poster hash: 4067e...464

[AnonymBruker]

Å reise på hyttetur for en kort periode er ikke det samme som å ønske å sitte inne alene omtrent hver dag.

Anonymous poster hash: 4067e...464

Det har jeg gjort også gjort nesten hele livet så.. Av fri vilje.

Anonymous poster hash: 7f788...d49

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er akkurat like gammel som deg og tenker mye av akkurat de samme tankene.

Jeg tenker ofte "om fem år, hvem husker om jeg var med på akkurat den festen? (hvorfor gå?)Hvem husker om jeg hadde på meg mascara eller ikke?(hvorfor pynte seg?) hvem husker om jeg hadde på meg klær fra hm eller en dyr kjede?(hvorfor bruke penger på dyre klær ingen husker?)

Og sånn fortsetter det.

Veldig treffende det med at du på en måte synes det er helt greit med pc hele dagen lang, og på en annen måte ikke er så sikker likevel. Jeg spør meg selv ofte om jeg bare er blitt vant til å leve i et hull eller om jeg har det fint sånn. Jeg sier til meg selv at jeg liker å være alene, og det gjør jeg jo, men så mye som jeg er? Vet ikke.

Anonymous poster hash: 6357a...e03

[Gjest sweetsugar]

Tror kansje det er litt sosial angst.. jeg har samme problemet.. Er veldig kjipt da jeg elsker å feste og festa som bare pokker før, men nå finner jeg på unnskyldninger for å slippe å dra på fest om jeg blir invitert, drar motvillig til veninner når jeg blir invitert, men vil egentlig bare hjem hele tiden.

Er gått fra å være ekstremt sosial til å bli ekstremt usosial.. Det er kjipt, det er kjedelig, men jeg bruker nå mere tid på nettet enn noen ganger. Og jeg hater det. Jeg har også et problem at jeg kan avtale mr en jeg klarer å håndtere..sier en ting nå at jeg har kjempelyst til å dra dit eller dit, men så kommer det til da jeg faktsik skal gjøre det, og da føler jeg ikke for det lenger.

Er kjempekjipt, men det ligger veldig mye sosial angst bak det hele, og generelt har jeg det ikke bra med meg selv

[AnonymBruker]

Jeg misunner ofte jenter som har mange venninner de finner på ulike ting sammen med hele tiden, men likevel velger jeg å avslå flere av de invitasjonene jeg får når jeg selv blir invitert av mine venninner.

Altså, jeg føler meg ofte ensom og alene men det er jo mye min egen feil. Hvorfor sier jeg ikke ja til å bli med på fest når jeg en sjelden gang blir invitert? Hvorfor er jeg ikke ivrig til å møte venninner på kaffe i byen når de spør meg? Jeg føler jeg ofte på det å ha lite venner, ha lite å finne på.

Det som er så merkelig at det faktisk ikke frister så mye alikevel når det kommer til det stykket at jeg blir invitert. Det føles så stress! Først må man kle seg, så må man komme seg til destinasjonen, så bruker man en del penger osv..hva gir det meg egentlig? Er det så gøy å gå tur mens man kakler med hverandre?

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde den ivrigheten til å gå ut og være mer sosial. Jeg er egentlig en veldig sosial person, og har nok alltid likt en fest eller to. Men etter jeg fikk meg kjæreste så synes jeg egentlig det er helt ok å sitte inne på pcen dagen lang. Merkelig nok hater jeg det samtidig også. Hvorfor er jeg slik med meg selv?

Jeg hadde forleden en god mulighet til å få meg en ny god venninne. Vi jobber ilag og jeg var invitert til henne på middag. I siste liten avslo jeg, fordi det plutselig ikke frista så mye likevel. Jeg ville heller sitte hjemme. Jeg skylte på sykdom.

Jeg gidder heller nesten ikke å kjøpe meg nye klær lengre. Hvorfor skal jeg det? De er jo komfortable de jeg går med nå? Er det verdt å bruke så mye penger bare for å se litt ekstra flott ut, eller for å ha den siste moten? Ikke gidder jeg å trene heller. Det er ett slit, koster penger (på studio) og bruker enormt med tid.

Nei, jeg har blitt en latsabb og en usosial person. (Er sosial igjennom sosiale medier, men det er ikke det samme.) Hver dag etter jobb er det rett hjem å slappe av, andre går kanskje å trener eller shopper i lag. Jeg misunner at de ser så stor glede i det. Jeg ser tydeligvis mer glede i å slappe av hjemme..

Hva er dette for noe?! Jeg klarer ikke å forstå meg selv.

Sosial angst? Depresjon?

Anonymous poster hash: 4067e...464

Siden du ber om innspill fra hobby psykologer: På meg høres det ut som unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: ffe40...be4

[AnonymBruker]

Depresjon!

Anonymous poster hash: 87cc2...cea

[AnonymBruker]

Har du dårlig selvtillit?

Anonymous poster hash: 6357a...e03

[AnonymBruker]

Siden du ber om innspill fra hobby psykologer: På meg høres det ut som unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: ffe40...be4

Jeg har det akkurat som TS beskriver, og jeg mener jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse.. Tok en slik test for det den gang jeg gikk til psykiater (kun noen få timer), men han gjorde ikke noe mer med det annet enn å opplyse meg om at jeg scoret svært høyt på det. Jeg fikk SSRI-medisiner men ingen videre oppfølging pga. kapasitet og at jeg var for frisk (?). Ikke en spesielt flink psykiater tror jeg..eller, vi klikket iallfall utrolig dårlig og han virket ikke som om han ønsket å hjelpe.

Dette er ikke ment som å sette diagnose på deg TS, bare nevner det siden det ble sagt her:)

Jeg har også litt problemer med angst og har vært deprimert men jeg føler ikke at det er grunnen til at jeg er som og tenker som beskrevet i HI.. vet ikke helt hva det kommer av, tenker at det bare er sånn jeg er? Forsøker innimellom å skjerpe meg og ta meg sammen og dra ut og gjøre ting selv om jeg ikke orker, og som regel ender det jo opp med å være hyggelig.. Har ikke noe bedre råd TS, sorry:(

Anonymous poster hash: eb3fd...b9e