Hva tenker menn om kvinner som ikke klarer å prate om følelser?

[Gjest anonym]

Hei,

Meg og kjæresten har vært sammen i 1 år ca og vi har det bra sammen. Vi bor ca 3 timer unna hverandre med bil. I starten av forholdet var han veldig flink til å snakke om sine følelser for meg, sa hvor glad han var i meg, hvor nydelig jeg var osv. Han sendte også søte meldinger som "lengter etter deg hver gang jeg ikke ser deg" osv.

Jeg har aldri vært særlig flink på dette. Jeg viser jo selvsagt at jeg er glad i han igjennom handlinger og kos, men snakker sjeldent om det. Og når vi er fra hverandre tar jeg sjeldent kontakt med han.

Han gjorde som sagt mye av dette i starten av forholdet, men etterhvert har han sluttet med det og han snakker ikke lenger om følelser etc. Jeg mistenker at det er fordi jeg ikke har kommunisert på samme måte tilbake til han. Nå som månedene har gått, og det har blitt mindre av dette merker jeg at jeg savner det. Savner koselige meldinger med " Du aner ikke hvor mye du betyr for meg" osv. Og jeg føler at det er min feil. Jeg er utrolig glad i kjæresten min, og har veldig mye jeg gjerne skulle sagt til han. Problemet er bare at jeg tør liksom ikke å legge meg helt flat. Jeg vet ikke egentlig hva jeg er redd for, men det er noe som holder meg tilbake når det gjelder å prate om mine dypeste følelser. Jeg er kanskje litt redd for at han skal ta meg for gitt så snart han vet hvor inderlig gal jeg blir av å ikke se ham når jeg ikke er med ham, og hvor mye makt han egentlig har over meg.

Så menn (og kvinner) hva tenker dere om dette? Burde jeg bli flinkere til å snakke om følelsene mine? Tror dere det er det som er grunnen for at han sluttet å gjøre det? Og til slutt, hva tenker menn om kvinner som ikke klarer å prate om følelsene sine?

[AnonymBruker]

"Voldtektsoffer/overgrepsoffer" er det jeg tenker om en jente som ikke klarer å prate om følelsene sine.

Anonymous poster hash: 6f1e5...70a

[Gjest Gjest]

"Voldtektsoffer/overgrepsoffer" er det jeg tenker om en jente som ikke klarer å prate om følelsene sine.

Anonymous poster hash: 6f1e5...70a

Hvorfor det? Det er jo ofte omvendt slik at det er menn som ikke liker å prate om følelser. Men med en gang en kvinne har problemer med det blir hun kategorisert som et voldtektsoffer?

[Pimp]

Jeg hadde ikke klart å ha et forhold til et menneske som ikke sier at h*n er glad i meg.

Men det er meg, vi er alle forskjellige.

[AnonymBruker]

^{Hei. Jeg har en samboer som er AKKURAT som deg. Det endte med som det hendte med deg. Det ble slutt}

^{med det fra min side også. Hvorfor skal bare den ene parten gi komplimenter ect ect. Og ALDRI få noe tilbake.}

^{Jeg tok det som likegyldighet fra hennes side. Og orket dermed ikke og gjøre det lengere....}

^{Hun har heller ikke tatt det opp i ettertid, da jeg sluttet brått med det.}

^{Merker også når min samboer er sånn så føler jeg at jeg "driver" lengere bort fra henne.}

^{Så ta et tak, vis deg fra følelse messing på godt og vondt.}

Anonymous poster hash: 9a5c3...2b6

[AnonymBruker]

Å prate om følelser er ofte bare tull uansett så lenge du klarer å vise dem. Selv er jeg fornøyd så lenge jeg virkelig ser at du har det bra!

Samtidig så er jo det med følelser noe som er lettere å prate om når man kommer inn i ett godt forhold.

Anonymous poster hash: 9603b...660

[Gjest Gjest]

^{Hei. Jeg har en samboer som er AKKURAT som deg. Det endte med som det hendte med deg. Det ble slutt}

^{med det fra min side også. Hvorfor skal bare den ene parten gi komplimenter ect ect. Og ALDRI få noe tilbake.}

^{Jeg tok det som likegyldighet fra hennes side. Og orket dermed ikke og gjøre det lengere....}

^{Hun har heller ikke tatt det opp i ettertid, da jeg sluttet brått med det.}

^{Merker også når min samboer er sånn så føler jeg at jeg "driver" lengere bort fra henne.}

^{Så ta et tak, vis deg fra følelse messing på godt og vondt.}

Anonymous poster hash: 9a5c3...2b6

Nyttig svar . Hadde du begynt å gjøre det igjen dersom hun hadde åpnet seg mer for deg?

[AnonymBruker]

Nyttig svar . Hadde du begynt å gjøre det igjen dersom hun hadde åpnet seg mer for deg?

Det hadde jeg nok Hadde satt skikkelig pris på det.

Anonymous poster hash: 9a5c3...2b6

[AnonymBruker]

Nå er vi ikke alle ofre for voldtekt og/eller overgrep, jeg sluttet å snakke om det når alle guttene jeg hadde utlevert meg til brøt tilliten mellom oss og var ekle med meg. Følte at når jeg ga alt, fikk jeg bare negativt tilbake. Så jeg skjønner veldig godt hvorfor du ikke klarer det TS.

Mitt råd er egentlig bare å gjøre det likevel. Skriv en hyggelig melding, du trenger ikke å skrive mer enn "så reklame for den og den filmen nå, minner meg om deg og kjente jeg savnet deg nå" f.eks. Dess mer respons du får, dess mer vil du kanskje fortelle han slike ting selv? Er det verdt å prøve?

Anonymous poster hash: f5a1f...ff1

[Gjest Gjest]

Nå er vi ikke alle ofre for voldtekt og/eller overgrep, jeg sluttet å snakke om det når alle guttene jeg hadde utlevert meg til brøt tilliten mellom oss og var ekle med meg. Følte at når jeg ga alt, fikk jeg bare negativt tilbake. Så jeg skjønner veldig godt hvorfor du ikke klarer det TS.

Mitt råd er egentlig bare å gjøre det likevel. Skriv en hyggelig melding, du trenger ikke å skrive mer enn "så reklame for den og den filmen nå, minner meg om deg og kjente jeg savnet deg nå" f.eks. Dess mer respons du får, dess mer vil du kanskje fortelle han slike ting selv? Er det verdt å prøve?

Anonymous poster hash: f5a1f...ff1

Ja, er nok noe av grunnen til at jeg også holder tilbake. Har noen dårlige erfaringer fra før, og er redd for å bli såra, eller føle med underlegen i forholdet. Fikk jo mye av det fra han tidligere, som jo var koselig, men jeg var ikke like klar for å vise slike ting da. Føler meg lett klein ved å sende slike meldinger. Synes ikke det er kleint å få, bare det å sende selv. Men jeg kan jo prøve, evt. starte i det små med å prøve å si ting av og til, for deretter å se om han responderer positivt på det

[AnonymBruker]

Er du ung?

Jeg var som deg da jeg var sammen med min første kjæreste, fra jeg var 18 - 20, ca. Han var noen år eldre, og flink til å vise og fortelle at han var glad i meg, savnet meg, satte pris på meg osv. Jeg syntes det var vanskelig å fortelle han disse tingene, og å snakke om følelser generelt, men tror jeg var ganske flink å vise han når vi var sammen at jeg var glad i ham. Etterhvert ble forholdet vårt til et avstandsforhold, og da skar det seg ganske fort på grunn av nettopp dette. Han følte at jeg ikke brydde meg om ham, noe jeg jo selvfølgelig gjorde, men jeg forstår jo godt hvorfor han trodde som han gjorde når han aldri fikk høre det fra meg. Mitt råd: begynne å fortelle han at du setter pris på ham for ellers tror jeg du fort kan miste han. Verbal (eller evt. skriftlig) kommunikasjon blir ekstra viktig i et avstandsforhold.

Nå er jeg i slutten av 20-årene, og jeg er fortsatt ikke blant dem som bretter ut hele følelseslivet mitt, hverken til venner eller kjæresten. Men jeg er påpasselig med å både vise og fortelle kjæresten at jeg elsker ham, for jeg har lært konsekvensen. Det er også enklere for meg nå enn da jeg var yngre, fordi jeg er sikrere på meg selv. Jeg tror at noe av grunnen til at jeg hadde så vanskelig for å fortelle min første kjæreste hva han betydde for meg var at jeg var usikker. Jeg hadde ganske dårlig selvtillit på den tiden, og klarte aldri helt å tro på at det ikke ville bli slutt. Å skjule følelsene mine var en måte å beskytte meg selv på, for dersom han ikke visste hvor glad jeg var i ham, ville han heller ikke vite hvor knust jeg ville bli ved et evt. brudd.

Anonymous poster hash: 700ca...cf6

[Gjest Raindrops]

Jeg har det på samme måte. Når en elsker av meg spøkte med at "nå skal vi legge oss i sengen, se hverandre i øynene og snakke om følelser" fikk jeg nesten panikkangst og ville låse meg inne på toalettet.... Men jeg er veldig åpen med de jeg er tiltrukket av, og ærlig om at jeg er dårlig til å snakke om følelser og dårlig til å sette ord på hvor mye vedkommende betyr for meg. Jeg ber han om å heller se på hva jeg gjør, og f.eks. huske at hver gang jeg gir han en klem tilsynelatende uten grunn så tenker jeg inni meg hvor glad jeg er i han og hvor heldig jeg er. Det er ikke det at jeg aldri uttrykker det med ord, det skjer bare svært sjeldent.

Når det er sagt er det definitvit en fordel å bli flinkere til å sette ord på ting, men jeg synes også det er viktig at han vet at det ikke er han det er noe galt med, så han slipper å gå å føle seg som den eneste som bryr seg. Det finnes flere måter å uttrykke kjærlighet på, og du må hjelpe han og lære seg ditt språk, samtidig som du må prøve å snakke litt av hans

Eksempelvis så vet jeg at bestefar er glad i meg, selv om han gir korte, bryske klemmer og aldri har sagt at han er glad i meg. Jeg vet det fordi hver gang jeg kommer på besøk, selv om jeg nå er 23, så har han kjøpt vannmelon og drikkeyoghurt som han vet jeg er kjempeglad i. Dette har han gjort så lenge jeg kan huske. Søte, fine bestefar som alltid ser sint ut <3

Endret 11. juli 2013 av Raindrops

[AnonymBruker]

Hvis du vil at han skal gi, så må du jo nesten gi selv også? Du trenger ikke skrive eller si akkurat det samme som han har sagt, men noe du er noenlunde komfortabel med. Jeg skulle noen ganger ønske kjæresten hadde vært mer åpen om hva han føler for meg, men jeg innså plutselig at jeg nesten ikke har sagt noe av det jeg føler og tenker selv... han har faktisk vært mye mer åpen enn meg, og vært den som først har tatt initiativ til å si noe eller ta stegene videre i forholdet. Så da skjerpet jeg meg - og da får jeg mer åpenhet og følelser tilbake også

Anonymous poster hash: 75e0a...fa7

[Gjest Gjest]

Og snakke om følelser er en svakhet så jeg ser på dem som sterke kvinner

[Gjest Gjest]

Er du ung?

Nå er jeg i slutten av 20-årene, og jeg er fortsatt ikke blant dem som bretter ut hele følelseslivet mitt, hverken til venner eller kjæresten. Men jeg er påpasselig med å både vise og fortelle kjæresten at jeg elsker ham, for jeg har lært konsekvensen. Det er også enklere for meg nå enn da jeg var yngre, fordi jeg er sikrere på meg selv. Jeg tror at noe av grunnen til at jeg hadde så vanskelig for å fortelle min første kjæreste hva han betydde for meg var at jeg var usikker. Jeg hadde ganske dårlig selvtillit på den tiden, og klarte aldri helt å tro på at det ikke ville bli slutt. Å skjule følelsene mine var en måte å beskytte meg selv på, for dersom han ikke visste hvor glad jeg var i ham, ville han heller ikke vite hvor knust jeg ville bli ved et evt. brudd.

Anonymous poster hash: 700ca...cf6

Er rundt 20. Da jeg var svært ung (type ungdomsskole), kunne jeg lett la meg rive med hvis jeg ble hodestups forelska, var ikke redd for å si det jeg følte, og endte opp med å bli såra. Etter dette har følelser blitt et fortrengt tema å snakke om for min del. Og slik har det alltid vært etterpå uten at det er noe jeg har bestemt meg for. Det har bare blitt slik at jeg ikke føler meg komfortabel med å prate om det. Dette også i forhold som har vart i mellomtiden.

Men jeg tror uansett at det er viktig å se an hvem man er sammen med, som han jeg er med nå. Noen liker å prate om det, andre ikke. Og er man forskjellige så er det nok lurt å prøve å finne en middelvei for begges beste, som jeg skal prøve på. Jeg vil jo ikke at det skal gå i vasken bare fordi jeg ikke klarer å prate om det dersom det betyr mye for han. Men kommer heller ikke til å brette ut alt jeg føler, det hadde ikke vært naturlig for meg.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen følelser, men jeg er jævlig god på å late som. Problem solved!

Anonymous poster hash: 2abdb...214

[AnonymBruker]

Jeg har ingen følelser, men jeg er jævlig god på å late som. Problem solved!

Anonymous poster hash: 2abdb...214

Klarer ikke å se hvordan dette hjelper TS.

Anonymous poster hash: 80582...163