Blande seg inn? Eller la være?

[AnonymBruker]

Case: Et familiemedlem har barn sammen med en mann som fra dag 1 ikke har gjort en dritt. Virkelig INGEN_TING. Alt av arbeid har falt på henne, og "alle" ser det sliter på henne, men ingen tør å si fra. Ikke jeg heller egentlig, selv om jeg har så til de grader lyst! Det som stopper meg, er at en liksom ikke skal blande seg opp i hvordan folk velger å løse arbeidsfordelingen i hjemmet. På den annen side skal en jo også blande seg inn dersom en vet noen ikke har det greit. Det er ikke snakk om vold her, så det er jo ikke noe konkret å ta denne mannen på som ikke gjør noe. Men vi ser jo alle han aldri løfter en finger. På familiemiddager, sammenkomster og liknende fyker hun rundt som en strikkball mens mannen gjerne ligger på sofaen. Slik har det vært noen år nå, og dette bekymrer meg. Merker damen som tidligere var sprudlende og energisk har blitt sur, mutt og inneslutta. Du får ikke skikkelig kontakt med ho lenger.De har heller ingen struktur på denne ungen. Den er 3 år og får være oppe til midnatt fordi "den vil ikke legge seg tidligere". På meg virker det som hun bare har resignert og orker ikke ta noen kamper mer siden hun er alenemor men likevel ikke er det om dere skjønner. Hva ville dere gjort???

Anonymous poster hash: fceee...25c

[Pooo]

Du kan snakke med henne, spørre hvordan hun har det, nevne at du kan hjelpe til hvis hun trenger det. Men ikke gå til mannen å si at han må skjerpe seg. Som du sa, de kan ha valgt den fordelingen selv. Kinkig situasjon, men sånn er det.

[AnonymBruker]

Du kan snakke med henne, spørre hvordan hun har det, nevne at du kan hjelpe til hvis hun trenger det. Men ikke gå til mannen å si at han må skjerpe seg. Som du sa, de kan ha valgt den fordelingen selv. Kinkig situasjon, men sånn er det.

TS:Det er nettopp det du sier jeg har tenkt og. Selv om det virker helt blåst, så kan jo noen faktisk ha valgt å ha det sånn (tro det eller ei). Jeg og mannen har skikkelig likestilling her i huset, og det er jo så DEILIG!!!!! Så nå sover han så lenge han vil i dag mot at jeg får dra på trening noen timer senere. Jeg er A-menneske og liker å stå opp tidlig. Er sånn det skal være syns jeg Ser jo hun har NULL egentid pga denne merkelige fordelingen. Har rett og slett problemer med å forstå hun ønsker det sånn? Hun har jo sagt til meg flere ganger at hun ikke har sovet ut på et par år og at hun aldri har tid for seg selv. Virker jo som det plager henne...men vet ikke hvordan jeg skal gå fram uten å støte henne fra meg.

Anonymous poster hash: fceee...25c

[Gjest Ghostwhisperer]

Mulig jeg trår over noen tær nå, men mener ikke noe vondt altså! Men jeg tenker som så at hun har selv satt seg i denne situasjonen, hun velger selv å sy puter under armene på han ved å påta seg alle oppgaver.
Selvfølgelig er det jo helt feil at hun skal ta seg av absolutt alt, mens han kan leve det gode late liv på sofaen, men det er jo hun som må sette foten ned dersom dette ikke er noe de har valgt selv.

Men tenker også at du burde tatt en prat med henne, kanskje det er det hun trenger? Med tanke på at den lille ikke har noen rutiner på spes. leggetid syns jeg er grunn til bekymring.
Skal du være den som faktisk tør å ta opp problemet, håper jeg du gjør det på en måte som ikke virker anklagende eller at du står med pekefingen...vil tro en vennlig oppriktig bekymring trenger mer inn.

[AnonymBruker]

Mulig jeg trår over noen tær nå, men mener ikke noe vondt altså! Men jeg tenker som så at hun har selv satt seg i denne situasjonen, hun velger selv å sy puter under armene på han ved å påta seg alle oppgaver.

Selvfølgelig er det jo helt feil at hun skal ta seg av absolutt alt, mens han kan leve det gode late liv på sofaen, men det er jo hun som må sette foten ned dersom dette ikke er noe de har valgt selv.

Men tenker også at du burde tatt en prat med henne, kanskje det er det hun trenger? Med tanke på at den lille ikke har noen rutiner på spes. leggetid syns jeg er grunn til bekymring.

Skal du være den som faktisk tør å ta opp problemet, håper jeg du gjør det på en måte som ikke virker anklagende eller at du står med pekefingen...vil tro en vennlig oppriktig bekymring trenger mer inn.

TS: Jepp, tenker jo selvsagt også som deg. Et godt eksempel på hvordan han melder seg ut: Vi var på tur sammen med dem. Vi har begge hver vår hund og unge. Hun gikk med ungen i vogn og en hund som dro armen hennes ut av ledd nesten,mens mannen hennes sosa rundt med henda tomme. Han slapp unna igjen. Her har en ungen og den andre har selvsagt hunden i bånd!!!!!!! Det er liksom sånn hele tiden! Spiser vi er det ho som alltid må ha ungen på fanget. Alltid hun som må aktivisere ungen. Det virker så til de grader slitsomt og ikke minst unødvendig! Og han reiser på trening når han måtte ønske og gjør egentlig som han vil. Jeg hadde klikket.

Anonymous poster hash: fceee...25c

[AnonymBruker]

TS igjen her: Vi andre ser jo ungen er stuptrøtt i 19-tida når 3 åringer ( i mitt hode hvertfall) bruker å legges for kvelden. Fatter ikke de bare kan legge ho da?? Neida, den får sose rundt og blir selvsagt masete,sutrete og griner masse. Burde ikke dette være totalt unødvendig med en så stor unge??

Anonymous poster hash: fceee...25c

[Gjest Tirkes]

Her spørs det hvor godt du kjenner dem. Jeg vært rundt middagsbordet med min bror og hans frue, hvor fruen har spurt meg undrende om det virkelig er så at jeg aldri klipper plenen. Det er helt OK spørsmål. Hadde hun rynket på nesen og sagt at hun synes synd på mannen min som alltid må klippe plenen, så er det å gå over grensen. Er det gode/nære venner, så er det lov å stille spørsmål. Så lenge man aksepterer det svaret man får og ikke forsøker å ytre hva man synes om forhold/fordeling oppgaver eller hva grunner de måtte ha.

Det er litt som med barneoppdragelse. Jeg kan spørre en venninne om toåringen hennes får lov å få sjokolade. Men jeg kan ikke (les: "burde aldeles ikke") si at jeg synes det vitner om dårlig dømmekraft at hun gir toåringen sin godis på en ukedag. Venner kan prate sammen, men man skal være forsiktig med å dømme noen.

Så spør gjerne om det faller seg slik - hvordan de fordeler arbeid i heimen. Eller tilsvarende. Men vokt meningen din litt - med mindre du blir bedt om den.

[AnonymBruker]

Jeg ville latt være. Ender bare med at TS blir sett på som "the bad guy" selv om det er mannen til hun dama som faktisk er det.

Anonymous poster hash: 11804...9d9

[Ciara]

Dette høres ekstremt provoserende ut, og jeg ville nok prøvd meg med et stikk til mannen (men jeg er nok litt frekkere enn dere andre, tydeligvis). Hvis han hadde ligget som et slakt på sofaen i et selskap der hun hadde fikset alt hadde jeg glatt lirt av meg noe à la: "Jøss, her ligger jo du! Har du tatt deg av alle forberedelsene siden du har fri nå?" Så hadde jeg ledd litt. Og hvis han ble sur, så hadde jeg gitt fullstendig blanke. Dette her er jo skikkelig drittsekkoppførsel av ham, og jeg har ikke noe behov for å bli likt av sånne. Hvem vet, kanskje kona i huset ville frydet seg litt innvendig?

Poenget mitt er bare at sånne folk godt kan få oppleve at slik oppførsel legges merke til.

Jeg er derimot enig med dere ellers, ville ikke tatt opp temaet med kona, heller stilt generelle spørsmål om hvordan det går.

[BunnyBlue]

Hvis du ikke klarer å la være kan du prøve å formulere deg på en spørrende måte. F. Eks. Hvis hun har barnet på fanget under en familiemiddag og derfor ikke har fått spist noe innen rimelig tid, kan du spørre mannen "skal du ikke hjelpe kona litt og ta barnet så hun får spist før alle andre er forsynt?"

Prøv å holde tonen som om du spør for å minne ham på en selvfølgelighet, da er det mindre sjanse for sure miner og dårlig stemning. Selv om han skulle bli flau/fornærmet taper han ikke ansikt, men redde seg inn med et "hmm? Ååh! Ja, det tenkte jeg ikke på, hehe.."

Ser du henne streve med bikkje og barn, eventuelt armene fulle av tunge poser og liknende, kan du forsøke en spøkefull kommentar type "jasså, så det er kona som er den sterke av dere" eller "nei men, overlater du de tøffe jobbene til kona di, du som er en stor og sterk mann?" og le litt for å avvæpne ertingen.

Holder du deg spørrende, vennlig og spøkefull kan du formidle sånne selvfølgeligheter uten å skape konflikt. Dessuten får de mulighet til å svare like selvfølgelig dersom de har avtalt arbeidsfordelinga slik, uten at de føler seg kritisert og går i forsvarsposisjon

[AnonymBruker]

TS: I utgangspunktet er jeg en sånn person som bare fyrer løs om det er noe gærent. Jeg liker best å være ærlig. Greia er at i denne familien så snakkes det ikke om noenting. Alt glattes over og forfines. Jeg blir SPRØ!!! Jeg veit at dersom mannen min hadde opptrådd slik som dette, så hadde han fått hørt det av mine...er bare "redd" jeg sprekker en dag og buser ut med alt jeg irriterer meg over. Åh...Grrrr....! Kjenner jeg koker bare jeg skriver det her

Anonymous poster hash: fceee...25c

[Ciara]

Men hva med den sleipe, spøkefulle varianten? Det kan jo være greit for både denne mannen og kona hans at de forstår at andre legger merke til det.

[AnonymBruker]

Men hva med den sleipe, spøkefulle varianten? Det kan jo være greit for både denne mannen og kona hans at de forstår at andre legger merke til det.

TS: Ja, det er et alternativ. På meg så virker det som om dama skjønner vi reagerer på det, og at ho nesten vegrer seg for å være med oss siden ho vet jeg kicker veldig på det og følgelig en dag vil påpeke det. Andre har sagt vagt fra: "Det virker på meg som alt faller på deg" osv. Hun har alltid en bortforklaring på hvorfor det er sånn:/

Anonymous poster hash: fceee...25c

[onyx]

Hva ønsker du egentlig å oppnå ved å "si fra"? Det er jo faktisk snakk om et voksent menneske som tydeligvis er klar over situasjonen, tror du virkelig hun faktisk trenger at andre kommer å forteller henne hva som er feil i hennes forhold? Det virker på meg som om ditt behov for å si fra faktisk handler om at du skal få ut din irritasjon og frustrasjon.

[QueenOfTheSidewalk]

Det er han du må gå til. Hun er jo klar over at han bare sitter der, men hun selv er utslitt.

[Jade]

Vet ikke hva som vil fungere best, jeg. Men en ulempe med å si fra, er at de gjerne vil unngå å være sammen med deg igjen, for å unngå å komme opp i slike "ubehageligheter" igjen.

[AnonymBruker]

Hva ønsker du egentlig å oppnå ved å "si fra"? Det er jo faktisk snakk om et voksent menneske som tydeligvis er klar over situasjonen, tror du virkelig hun faktisk trenger at andre kommer å forteller henne hva som er feil i hennes forhold? Det virker på meg som om ditt behov for å si fra faktisk handler om at du skal få ut din irritasjon og frustrasjon.

TS: Jeg vil si fra for dette er nær familie og det bekymrer meg. Samtidig er jeg usikker på om jeg faktisk bør si fra og egentlig bare gjøre som vi fikk beskjed om på skolen: Pass på deg selv :frown:

Usikker på hva som faktisk er best. Og jeg tror også en konfrontasjon kunne nesten gjort ting vondt verre! Kinkig dette her.

Anonymous poster hash: fceee...25c

[Gjest Gjest]

kjerringa kan for selv at det blir sånn. Hun må ta ansvar for å ordne opp.

[AnonymBruker]

kjerringa kan for selv at det blir sånn. Hun må ta ansvar for å ordne opp.

TS: Jeg er enig faktisk! Men likevel får en vondt av henne at det er sånn. Uansett - jeg må nok konkludere med at dette er ikke noe jeg kan gjøre med. Før eller siden tror jeg likevel ho vil få så til de grader nok. Det er bare litt fortvilende å være vitne til når jeg har en så snill og god mann som bidrar supermasse selv...

Anonymous poster hash: fceee...25c

[Gjest Gjest]

TS: Jeg er enig faktisk! Men likevel får en vondt av henne at det er sånn. Uansett - jeg må nok konkludere med at dette er ikke noe jeg kan gjøre med. Før eller siden tror jeg likevel ho vil få så til de grader nok. Det er bare litt fortvilende å være vitne til når jeg har en så snill og god mann som bidrar supermasse selv...

Anonymous poster hash: fceee...25c

Ja, men det kan være at hun er av typen superstressa hvis hun ikke får gjort ting på sin måte og med slike i hus er det like greit å backe unna og la dem styre på.