Sparer du, eller er du optimist...?

[Gjest Tirkes]

Jeg smugleser overalt i dette forumet og har i det siste lest endel ting som for meg virker litt rare. For eksempel råd om å kjøre på og få barn, fordi økonomien ordner seg uansett. Eller få foreldre til å kausjonere på billån, når bilen er verdt mer enn to ganger årsinntekt til en student eller deltidsjobber som ønsker seg en skinnende BMW. Samtidig så påstår økonomiartikler at vi visstnok er blitt mye flinkere til å spare.

Jeg var ikke så flink til å spare i min ungdom, og angrer nå. Men jeg snudde om når jeg bikket 20 og ble fornuftigere.

Så hvilke ting har du spart opp til og satt penger til side til? Sparte du til du skulle få barn? Kjøpe bil? Sparer du til ferieturer og fremtidig ny bil, eller planlegger du å bruke feriepenger som kommer til ferien og lån til ny bil om den gamle ryker?

(Edit: Med "optimist" mener jeg "Det ordnar sig, det gör det alltid"-holdning uten å planlegge for det)

Endret 11. juli 2013 av Tirkes

[Wonders]

Sparer fordi jeg kan. God følelse.

[Miss Lucky]

Jeg har alltid spart til "dårligere" tider. Hadde klart å spare opp over 300 000kr da jeg var 24. Hadde det ikke vært for det så hadde jeg aldri kommet meg ut av forholdet og huset med x`en.

Min nåværende samboer er motsatt av meg og kan finne på å kjøpe ny bil på dagen, uten å ha tenkt noe videre over det. Han er ikke norsk og der han kommer fra er det vanlig å bruke det de har, for de vet at det alltid ordner seg uansett.

[Gjest Tirkes]

Jeg kan svare i denne tråden selv også. Første "skikkelige" bil vi kjøpte (mindre enn 5 år gammel), var optimistkjøp. Vi bakte billån inn i huslånet og var godt fornøyd med lav rente. For å kompansere for lengre nedbetalingstid så betalte vi inn ekstra hver mnd, et billån til oss selve, på en måte.

Jeg ønsker å kjøpe en splitter ny bil neste gang så vi sparer nå til dette, for jeg vil ikke heve huslånet igjen eller få et billån på siden. Vi har hittil spart nesten 175 000 og regner med det blir nybil til neste sommer.

Dette er hittil det eneste vi sparer til. Vi er fæle til å ta ferier på optimistmetoden. Gjerne med mastercard eller Visa (men hittil alltid betalt ned før renter begynner å løpe).

[Gjest boblebrus]

Jeg sparte egentlig ikke noe før jeg var 21-22 og møtte samboeren min. Som tenåring/tidlig i 20-åra var det rett og slett ikke i tankene mine at sparing til bolig etc. var lurt. Ekstra penger ble brukt på moro, ny pc etc. Men så møtte jeg min fornuftige samboer som hadde spart mye, og begynte plutselig å se for meg fremtid med hus, barn etc. Da gikk det opp et lys for meg om at sparing kanskje ikke var så dumt

Foreldrene mine har ikke vært så flinke med økonomi selv, og lærte meg heller aldri noe om personlig økonomi. Fikk ikke spart så mye som student, men nå jobber jeg fullt og sparer en god del hver måned. Hovedsakelig til bolig, men også for å bygge opp bufferen.

[juliane]

Etter at jeg i vinter fikk en svært overraskende beskjed om at jeg ville bli nedbemannet er jeg svært glad for at jeg ikke har vært vant til å bruke opp lønna mi hver måned. Dagpengene er kun 62 % av tidligere inntekt, men siden jeg har spart penger hver mnd tidligere blir ikke gapet like stort som om jeg var vant til å ha tom konto dagen før lønning hver mnd. I tillegg har jeg en fin buffer som gjør at jeg kan leve som tidligere nå en periode mens jeg søker jobber. Ja, jeg har kuttet ned på endel ting som ikke var så viktige for meg, men jeg har fremdeles penger til å betale boliglånet, alle utgifter og muligheten til å gjøre ting som betyr noe. I morgen drar jeg på tre ukers ferie til Asia, noe som kommer til å gjøre underverker for psyken i en ellers litt kjip arbeidsledig tilværelse. Uten penger på sparekonto hadde jeg blitt sittende i Oslo og deppet hele sommeren...

Ingen har garantier for at de ikke får en økonomisk tøff periode pga sykdom eller at de mister jobben, og da er det viktig at man har en økonomi man vet tåler det greit i noen måneder.

Edit: Samtidig har jeg vært heldig og hatt en såpass bra lønn tidligere at jeg ikke har måttet spare spesifikt til ferier o.l., men tatt det fra månedens lønn og evt litt fra sparekonto. Bil har aldri vært aktuelt for oss som bor midt i byen.

Endret 11. juli 2013 av juliane

[AnonymBruker]

Før har jeg spart i BSU. Det var lettere å spare da jeg var singel, hadde bare meg selv, leiligheten og jobben, og hadde 100% kontroll på økonomien. Nå har jeg mann, hus, barn, bil, og det hele er ganske uoversiktlig. Barnehageregninger, fritidsaktiviteter, reparasjoner på bil, etc etc. Men jeg føler alltid at vi har god råd.

Når vi får igjen penger på skatten og slikt, og det vi ikke bruker opp av lønna hver mnd, går til oppussing og nedbetaling av lån. Synes det er beste måten å spare på i vår livsfase akkurat nå. Skulle vi ha bruk for en stor buffer, har vi endel å gå på på huslånet.

Anonymous poster hash: 9ecc1...9f3

[Ciara]

Vi har boliglån, bil har vi arvet og alt annet sparer vi til. Vi har faktisk mange sparekontoer - mannen min har én, jeg har to (den ene er buffer til ting og her står pengene helt stille til jeg virkelig har behov for det, som når vaskemaskinen ryker. Den andre er en "tullesparekonto" - der setter jeg inn litt og sparer til unødvendige ting som jeg ønsker meg. Dette har jeg gjort så jeg ikke skal få dårlig samvittighet av å ta penger fra den fornuftige kontoen), vi har en familiesparekonto (til uforutsette retninger og til ferieturer) og ungene har hver sin.

Nå synger bilen vår på siste verset, og da må vi nok ta opp noe billån.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært en sparer - lærte det av mine foreldre. Nå har det blitt en livsstil.

Jeg sparer ikke til ferieturer og nye ting&tang i huset, men har i stedet tilpasset utgifter slik at de ligger 10.000 under inntekten hver mnd (av en ok gjennomsnittlig lønn på 450' i året). Om jeg ønsker meg walk-in closet eller tur til Barcelona så tar jeg det dermed bare rett fra lønna.

I tillegg så har jeg en solid buffer/sparekonto som er både sparing til "ny" bil (en bruktbil, får helt spader av tanken på å bruke 50' på de minuttene det tar å kjøre en nybil ut av butikken) og til det de i USA så treffende kaller "fu** you money" - penger som gjør at jeg kan slutte i jobben i morra og likevel overleve (uten nav) i opptill et år.

Jeg har ikke barn enda, da. Når den tid kommer så vil jeg nok øke bufferen betraktelig. Om barn(a) blir syke og norsk helsevesen ikke når mine standarder (feks) så vil jeg ha muligheten til å vise en økonomisk finger og sette oss på flyet. Gjelder for så vidt meg selv også.

Men tviler på at folk er så mye flinkere til å spare? Jeg har feks mye bedre råd (sett utenfra) enn de fleste av mine kollegaer selv om vi tjener det samme. Min cash flow er såpass god at en del av budsjettet (nytt hus) ikke påvirker en annen (som bilkjøp, ferieplaner eller slikt). Noe folk synes ser skikkelig, skikkelig rart ut..

Anonymous poster hash: 9d19c...3c5

[AnonymBruker]

Sparer 95% av det jeg får av lønn som skal gå til å kjøpe bolig. Etter det regner jeg med mye penger går til boliglønn og sparing til større bolig og barn

Anonymous poster hash: 6b2f2...8fd

[Eudyptula]

Jeg har aldr spart aktivt, fordi jeg er nøysom av natur. Nå er jeg og mannen i den situasjon at vi ikke behøver å spare til bil, bryllup eller ferie, fordi vi rett og slett har pengene.

For meg lyder det nesten sykt, så mye gjeld folk synes det er greit å ha.

[AnonymBruker]

Vi har spart opp til bil 90 000, bryllup 40 000, buffer på 150 000, hver vår BSU på 150 000, og i tillegg kjøpt veldig mange dingser, og ting vi ønsker oss. Og vi har betalt ned ca 150 000 ekstra på boliglånet.

Dette var i løpet av 7 år. Vi sparte ikke noe spesielt til vi fikk barn, men har jo hatt bufferen, som vi kan ta av.

Har hatt normale lønninger på 350 000 og 400 000. Føler ikke at vi ofrer så veldig mye, men vi har lagt oss til en livsstil der vi får overskudd hver måned. Nå har den ene av oss økt betraktelig i lønn den siste tiden, så boliglånet blir nedbetalt om ca 3 år, og da har vi en bolig verdt 1,8.

Jeg var heller ikke flink til å spare i ungdommen, begynte først da jeg møtte mannen min for 7 år siden, da var vi 23 år gamle.

Anonymous poster hash: e99d4...1db

[Gjest Gladjenten30]

Har spart 300.000 til egenkapital til bolig, spart opp 100.000 i buffer. Betaler fortere ned på boliglånet. Har ikke bil, fordi det er for dyrt.

[AnonymBruker]

Jeg sparer for harde livet, men ikke til hus, bil og den slags. Før jeg eventuelt slår meg til ro har jeg tenkt å dra rundt i den vide verden og bare ta det jeg får av jobber og den slags. Jeg klarer meg med svært lite, men å ha så mye som mulig for alle tilfellers skyld er lurt.

Jeg er dog småsjokkert over hvor løsslupne mange nordmenn er i forhold til økonomi... Man trenger jo ikke leve på bønner og vann, for all del, men noen lever jo langt over evne!

Anonymous poster hash: da23f...6e3

[Anglofil]

Jeg tenker at det ordner seg alltid uansett, samtidig sparer jeg mye fordi jeg synes det er gøy, det gir meg en god del frihet og jeg liker å ha noe å se fram i mot.

Jeg sparer til primært to ting: egen bolig og reiser. Førstnevnte er prioritert over reiser, men fordi jeg unner meg ellers lite i hverdagen føler jeg at jeg har råd til både boligsparing og reisesparing.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Foreldrene mine har lært meg godt opp, så jeg har ikke et kjempehøyt forbruk. Jeg er den første i nær slekt som har tatt høyere utdanning (og som dermed har en over normalen høy inntekt), og føler ikke for å "brife" med alle pengene mine foran mine foreldre og besteforeldre som har vært vant til å leve mer sparsommelig. Så selv om jeg føler at jeg lever veldig godt, har jeg også greit med penger å sette av til sparing. Jeg syns det er behagelig å vite at jeg har en bufferkonto til trangere tider, det gjør meg mindre sårbar og livet mindre bekymringsfullt. Samtidig er det gøy å se at boliglånet minker litt fortere enn nedbetalingsplanen tilsier. Og likevel syns jeg at jeg har råd til det jeg trenger og ønsker meg. Å ha dårlig råd gjør meg litt stressa.

Jeg sparer i første omgang til oppgradering av bolig, da den jeg har er veldig liten. Og så tenker jeg at det er enda viktigere med økonomisk sikkerhet/buffer når det en gang evt. kommer barn inn i livet mitt, så jeg vil også prioritere opparbeidelse av en solid buffer.

Anonymous poster hash: b11f3...42b

[AnonymBruker]

Jeg sparer i bolig. (Eier tre boliger hvor av to leies ut og lån nebetales av leieboere.)

Har også full BSU og 100.000 på en sparekonto.

Men jeg setter ikke av mer enn 1500 kr i mnd på en sparekonto.

Anonymous poster hash: 39cf8...0c1

[AnonymBruker]

Norge kommer bare til å være "anderledeslandet" med 70% høyere lønninger enn våre naboer fram til oljen er slutt, så jeg sparer relativt mye for å kunne klare meg greit etter det også. Jeg synes det er helt merkelig at folk bruker opp hele lønnen sin når det er såpass sikkert at økonomien til de fleste nordmenn vil bli mye trangere på sikt.

Anonymous poster hash: 49f21...1e0

[AnonymBruker]

Sparte penger til min første bil, casha ut 250 000 og lånte 100 000 som 18åring.

Sparte opp EK, kjøpte egen lelighet som 22 åring til 1,5 mill med nesten 200 000 i EK.

Har i mellomtiden brukt over 200 000k på bil og komplett møblering av leilighet + spart opp 100 000 på BSU, 30 000 bufferkonto og sparer 800kr per måned i fond

Anonymous poster hash: b07bb...b64

[hilli]

Jeg begynte å spare da jeg fikk min første jobb etter at jeg var ferdig studert. Før den tid ble hver krone brukt på fest og moro, noe jeg ikke angrer det spor på i dag. Beløpet jeg sparer hver måned har variert sterkt, men jeg sparer alltid litt. Det er ikke noe spesifikt mål med sparingen, jeg har det jeg trenger, men jeg bruker ikke penger bare for å bruke dem heller. Jeg har som økonomisk filosofi at jeg ikke bruker penger på ting jeg ikke trenger, uten å være helt rigid. Det hender selvfølgelig at jeg unner meg noe ekstra, men jeg impulshandler ikke, og jeg tenker meg alltid nøye om før jeg kjøper noe nytt. På den måten blir det stort sett litt til overs etter at alle utgifter er betalt.