Begravelse/tale fra prest el,fam

[Gjest Anonymous]

Hvorfor skal en alltid være så "hyklersk" tilgi når en person er død.NÅR denne personen eller flere har gjort en så mye vondt i livet,hvorfor skal en absolutt stå fremme ved kisten og fortelle hvor vidunderlig dette mennesket var.Jeg kunne tenkt meg,gått opp og fortalt "menigheten" hvor vondt dette menneske gjorde meg,hvor mye det hadde såret meg inn i sjelen min og måtte det aldri få fred,før de som har lidd under denne fikk fred med seg selv.Tenk å gjort noe slikt.Men da skal det forties,glemmes og en skal holde kjeft.Hvorfor?

[Gjest Anonymous]

En kollega av meg døde for noen år tilbake. Jeg møtte ikke opp i begravelsen. Orket ikke og klarte ikke. Bedriften stengte og alle møtte opp - ikke jeg. Mange hadde vært sinte på henne i løpet av hennes tid på arbeidsplassen......... ingen turte å ta til motmæle. Hun var en slu person som klarte å få folk på "sitt parti". Talte du henne imot så hadde du en fiende. Jeg nektet å la meg kue av henne, og hadde heldigvis en sjef som tok mitt parti. Men jeg opplevde da at hun frøs meg ut........... jeg snakket med andre kolleger om dette og de var "sjokkerte", men ingen gjorde noe.

I en periode gjorte hun mine arbeidsdager til et helvete (jeg var psykisk langt nede på den tiden, og hadde ikke noe ønske om å fortelle hverken henne eller andre om hvordan jeg hadde det) - hun prøvde å lure meg til å si ting jeg ikke ville, hun "forhørte" kollegaer.... ja, jeg vil ikke oppleve denne tiden igjen.

Da hun døde (etter en tids sykdom) følte jeg en lettelse (beklager, men jeg gjorde det). Og jeg gikk altså ikke i begravelsen. Hadde jeg gjort det så ville jeg følt meg som en hykler. Da jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg ikke var tilstede, så sa jeg bare at jeg hadde vært hos legen (hadde heldigvis time da - og jeg gjorde ikke noe for å få endret denne timen).

Jeg er glad jeg turte å la være å gå.

Snakk med presten på to-manns-hånd og forklar situasjonen........han vil hjelpe deg. Han er også trenet til å tale/si minneord - og dere kan i fellesskap finne ut hva som bør sies/gjøres.

Lykke til Anonym - jeg føler med deg.

Stor klem fra meg.

[Gjest Anonymous]

Jeg har et nært familiemedlem som har tyrannisert meg og resten av familien i et 10-talls år. Vi er påført ufattelige mengder med smerte i alle år.

Den dagen vedkommende faller fra - har jeg bestemt meg for å holde tale i kirken. Den talen skal ikke inneholde noe som helst glorifisering av vedkommende - kun den harde og vonde sannhet.

Forstår ikke vitsen med å hykle slik jeg.12

[ashera]

Er enig med deg i at dette er et problem. En minnetale kan holdes både av prest eller pårørende. Der det er presten som holder minnetalen, må hun basere seg på det de pårørende forteller henne i samtalen som går forut for begravelsen, og det er ikke alltid det hun får servert der er like tydelig. En prest med litt lokalkunnskap og omløp i hodet har forutsetninger for å ha en kristisk distanse til dette. Men uansett, ønsker de pårørende å glorifisere, er dette et veldig dilemma. Presten bør være tydelig på at det hun sier i minnetalen er de pårørendes versjon, altså ordlegge seg med vendinger "dere forteller", "dere husker" etc. Så er det dessverre sånn at en person kan være en drittsekk på jobben og en engel hjemme eller omvendt... Noen kan ha hatt gode opplevelser med avdøde, mens hun har vært en tyrann overfor andre. I noen tilfeller er det slik at presten faktisk vet noe om dette, det kan være opplysninger hun har fått i sjelesorg e.l.

Idealet må være å si noe som er tydelig og sannferdig uten å glorifisere eller slenge dritt. I de tilfeller der de pårørende faktisk opplever det som en lettelse at den avdøde er borte, er det faktisk mulig å si et eller annet om det på en måte som ivaretar både de som er igjen og avdødes minne. Og selv om en minnetale kan hende ikke er stedet for den fulle og hele sannhet, skal og må det som sies der være sant. Men problemet er: Hvilke kilder har vi for det som blir sagt?

[Gjest Anonymous]

Hvis ikke en minnetale er stedet for den hele og fulle sannhet, hva er da riktig sted?!?!?

Talen jeg kommer til å holde den dagen vedkommende i min familie faller fra, kommer garantert til å sette noen sinn i kok hos min dypt religiøse slekt - som slett ikke "ser" at det kan være noe problem å leve med denne tyrannen.

Det er klart at de få gode sidene han har også skal trekkes fram - men det skal pinadø de grusomme sidene også!!!

Hvilke kilder........... har et helt liv med kilder til å underbygge det jeg skal si i den talen. Og GUD, jeg gleder meg til den dagen!!!12

[Polyanna]

Jeg har alltid reagert på at folk sier pene ting i begravelser som de aldri har sagt til personene ansikt til ansikt. Det er synd at man skal vente til noen er døde før man viser at man setter pris på dem.

Det samme gjelder vel for mindre pene ting. hvis man aldri har sagt det før, hvorfor akkurat i begravelsen? Og hvis man HAR fått sagt det før, hvorfor ikke la det ligge?

Men jeg tar det som en selvfølge at man ikke sier pene ting om en skrekkelig person. Kan ikke presten gjøre det kort og nøytralt?

Min mening da.12

[Fakse]

*

Endret 30. april 2008 av Fakse

[Creo]

Jeg setter pris på om vedkommende som måtte føle for å holde minnetale over meg den dagen det skulle behøves, ikke holder tale om en glansbilde-person. Det samme som sies om alle; en som alltid var snill og grei, hyggelig og bestandig gjorde de riktige tingene.

Dette er da ikke meg - og helt sikkert ikke alle de som får slike taler heller.

Jeg fatter ikke vitsen, da er det bedre uten tale.

Gode sider skal selvsagt frem - for personen har veldig sannsynlig, om ikke annet enn antydning til, gode sider.

Men, da skal også andre ting nevnes, som f.eks. at det ikke alltid har vært bare lett, eventuelt hvorfor... ol.

Men det verste jeg har vært borti var da presten fant på ting!

Hun fortalte om hvor glad personen var i dyr, og diverse andre ting som faktisk var helt galt.

[Gjest Anonymous]

10na,Du og jeg er nok i samme båt.MEN,spørsmålet er om jeg klarer en påkjenning å gå i en slik begravelse,høre de som kommer med det "hyklerske",joda de vil være der,fler enn jeg,og la vedkommende få hvite vinger.MEN det er de som har hatt utbytte med vedkommendes "slektskap",men og fått føle dennes jævlige bakside.Uff jeg grøsser over denne delen av avslutningen på livet.Når det gjelder meg selv,vil jeg i disse dager skrive mitt eget opplegg for begravelsen,la de som kommer få mitt syn på det livet jeg har ført og hva jeg kan be om vel ikke akkurat tilgivelse,men et unnskyld,for.Og et siste ønske om at KUN de jeg vil ha i min nærhet denne dag er velkommne.Andre uønsket om jeg skulle dø før de som forsuret livet mitt.

[Gjest JS]

Er enig med deg i at dette er et problem. En minnetale kan holdes både av prest eller pårørende. Der det er presten som holder minnetalen, må hun basere seg på det de pårørende forteller henne i samtalen som går forut for begravelsen, og det er ikke alltid det hun får servert der er like tydelig. En prest med litt lokalkunnskap og omløp i hodet har forutsetninger for å ha en kristisk distanse til dette. Men uansett, ønsker de pårørende å glorifisere, er dette et veldig dilemma. Presten bør være tydelig på at det hun sier i minnetalen er de pårørendes versjon, altså ordlegge seg med vendinger "dere forteller", "dere husker" etc. Så er det dessverre sånn at en person kan være en drittsekk på jobben og en engel hjemme eller omvendt... Noen kan ha hatt gode opplevelser med avdøde, mens hun har vært en tyrann overfor andre. I noen tilfeller er det slik at presten faktisk vet noe om dette, det kan være opplysninger hun har fått i sjelesorg e.l.

Idealet må være å si noe som er tydelig og sannferdig uten å glorifisere eller slenge dritt. I de tilfeller der de pårørende faktisk opplever det som en lettelse at den avdøde er borte, er det faktisk mulig å si et eller annet om det på en måte som ivaretar både de som er igjen og avdødes minne. Og selv om en minnetale kan hende ikke er stedet for den fulle og hele sannhet, skal og må det som sies der være sant. Men problemet er: Hvilke kilder har vi for det som blir sagt?