Når barn utsetter seg selv for fare

[Missy1]

Det er kanskje ikke så mange som er interessert i dette, men jeg må ha et sted å få ut tankene mine ettersom jeg har få å snakke med så da prøver jeg her

Jeg har en liten gutt på snart 3år med diagnosen barneautisme og epilepsi. Han har i tillegg ganske store atferdsproblemer og er en veldig aktiv, rask og sterk liten gutt.

Vi har vanskeligheter for å være utendørs uten at det er helt inngjerdet fordi han stikker av og han forsvinner fort. Når han løper avgårde ser han seg ikke for så det er lett for at han løper rett ut forran en bil eller mot biler som kjører (han elsker kjøretøy).

Jeg har lenge vegret meg for å prøve å være ute med han og samtidig slappe av litt selv, altså ikke være så stressa mor med hjertet i halsen. Vi har selvsagt vært ute før på områder som ikke er inngjerdet, men ikke lenge om gangen for jeg blir ganske sliten av å løpe etter han og ta han bort fra farlige situasjoner og når han blir tatt bort blir han sint og utagerer ved å skade meg.

Idag ble jeg invitert til grilling hos noen i familien og jeg tenkte jeg skulle prøve. I starten gikk det ganske greit og jeg slappet litt av. Fulgte godt med og ble ganske overrasket over at vi kunne være der selvom det ikke var inngjerdet.

Plutselig ser jeg han ikke mer, det var vips vops så var han borte. Jeg gikk inn og hørte om han var der, men han var ikke det. Tenkte jeg skulle sjekke hagen for jeg hørte han ikke forran huset ved bilene (som sagt gla i biler og han pleier å si "biiil" på sitt eget språk når han ser biler). Jeg sjekket ikke hagen først, jeg gikk ut til bilene og kunne ikke se han. Jg går lenger ned mot veien og ser han ikke. Ble ganske så stressa, småjogget barbeint nedover grusen og fant han et godt stykke unna.

Kjenner på kroppen nå at dette kunne virkelig gått galt. Skal ikke tenke "hva hvis" men jeg klarer ikke lavære. Hadde jeg sjekka hagen først hadde han nok blitt borte for meg, i verste fall skadet. Tanken på å prøve å gjøre noe lignende igjen gjør så det knyter seg i magen min. Jeg er så livredd for at noe skal skje med den lille gutten min.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi kan ikke sperre oss inne for alltid heller. Kanskje jeg bare trenger noen å snakke med

[AnonymBruker]

Det er kanskje ikke så mange som er interessert i dette, men jeg må ha et sted å få ut tankene mine ettersom jeg har få å snakke med så da prøver jeg her

Jeg har en liten gutt på snart 3år med diagnosen barneautisme og epilepsi. Han har i tillegg ganske store atferdsproblemer og er en veldig aktiv, rask og sterk liten gutt.

Vi har vanskeligheter for å være utendørs uten at det er helt inngjerdet fordi han stikker av og han forsvinner fort. Når han løper avgårde ser han seg ikke for så det er lett for at han løper rett ut forran en bil eller mot biler som kjører (han elsker kjøretøy).

Jeg har lenge vegret meg for å prøve å være ute med han og samtidig slappe av litt selv, altså ikke være så stressa mor med hjertet i halsen. Vi har selvsagt vært ute før på områder som ikke er inngjerdet, men ikke lenge om gangen for jeg blir ganske sliten av å løpe etter han og ta han bort fra farlige situasjoner og når han blir tatt bort blir han sint og utagerer ved å skade meg.

Idag ble jeg invitert til grilling hos noen i familien og jeg tenkte jeg skulle prøve. I starten gikk det ganske greit og jeg slappet litt av. Fulgte godt med og ble ganske overrasket over at vi kunne være der selvom det ikke var inngjerdet.

Plutselig ser jeg han ikke mer, det var vips vops så var han borte. Jeg gikk inn og hørte om han var der, men han var ikke det. Tenkte jeg skulle sjekke hagen for jeg hørte han ikke forran huset ved bilene (som sagt gla i biler og han pleier å si "biiil" på sitt eget språk når han ser biler). Jeg sjekket ikke hagen først, jeg gikk ut til bilene og kunne ikke se han. Jg går lenger ned mot veien og ser han ikke. Ble ganske så stressa, småjogget barbeint nedover grusen og fant han et godt stykke unna.

Kjenner på kroppen nå at dette kunne virkelig gått galt. Skal ikke tenke "hva hvis" men jeg klarer ikke lavære. Hadde jeg sjekka hagen først hadde han nok blitt borte for meg, i verste fall skadet. Tanken på å prøve å gjøre noe lignende igjen gjør så det knyter seg i magen min. Jeg er så livredd for at noe skal skje med den lille gutten min.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi kan ikke sperre oss inne for alltid heller. Kanskje jeg bare trenger noen å snakke med

Jeg tror at hvis du selv føler du har behov for å snakke med noen, så bør du gjøre det. Kanskje får du noen råd/tips.

Jeg tror nok at det er helt normalt at du føler det sånn, og jeg har ingen diagnose, men var ganske fæl til å stille av da jeg var på den alderen og det var ofte jeg havnet i "tenk om" situasjoner og mamma var mye sliten.

Jeg forstår at du ikke ønsker å sperre deg inne, men jeg mener heller at du ikke bør "overprøve" og stresse med det heller, ettersom du blir såpass sliten av dette (noe som er veldig forståelig).

Hva med å prøve å få noen til å hjelpe deg, allier deg med noen dit du skal, så vet du at det er en eller to personer til som også har øyne på barnet ditt sånn at du kan snu deg et sekund uten å konstant være nervøs.

Anonymous poster hash: 84b71...496

[Missy1]

Vi overprøver ikke når det kommer til dette vi pleier for det meste å ha med vogn å gå turer til inngjerda områder og når vi blir invitert til slike ting som idag så pleier vi å takke pent nei. Men idag tenkte jeg at det kunne jo være verdt et forsøk, man vet jo aldri hvis man ikke prøver. Fikk vel bare bekreftet at jeg har rett, ingen vits å være på besøk når hverken jeg eller barnet er tilstede, men bare ute og løper etter biler

Vi har gjerdet inn hagen vår skikkelig så kan jo heller be folk hit

Jeg føler at de som skal hjelpe oss med å endre atferden hans mener vi ikke gjør nok og det er også en grunn til at jeg ville prøve idag.

Hadde han forstått litt mer så hadde det ikke vært så skummelt, men han forstår ikke stort av det vi sier og han skjønner ikke at slike ting er farlig. Han har heller ingen grenser når det kommer til å stikke av, han ville gått og gått så langt han klarte om jeg ikke fikk henta han. Håper han en dag begynner å forstå litt mer sånn at han ikke utsetter seg selv for så mye fare

[LillaFrosk]

Uff. For en ekkel situasjon..

Har et barn på litt over tre, uten diagnoser, og jeg kjenner jo panikken selv når hun er ute av syne i noen øyeblikk.. Har dessverre ingenting å komme med.. Er dog enig med AB over her, at, hvis du føler du trenger noen å prate med, så er det sikkert lurt. Kanskje komme i kontakt med andre med lignende problemstillinger, som kanskje har noen lure tips eller løsninger..?

Uansett - sender deg en klem!

[Missy1]

Jeg har tenkt tanken på å høre om jeg kan bli henvist til psykolog. Men føler det er litt drastisk og jeg vil nok ende bakerst i køen. Også er jeg usikker på om det vil hjelpe å snakke med en person som "egentlig ikke bryr seg".

Jeg kjenner noen som har barn med samme diagnoser som sønnen min, men ingen av de har det problemet med at barnet stikker av. Autisme er så forskjellig fra person til person.

[Gjest]

Hadde et veldig aktivt barn.

Husker jeg mange ganger ønsket meg et kraftig flexi-bånd...

Men det løser kanskje ikke så mye.

[Missy1]

Hadde et veldig aktivt barn.

Husker jeg mange ganger ønsket meg et kraftig flexi-bånd...

Men det løser kanskje ikke så mye.

Vi har prøvd å "gå med han i bånd" en gang vi var på åpen gård så han skulle slippe å bare sitte i vogna. Han la seg bare ned og hylskreik så kom ikke veldig langt med det