Mannen min føler ikke det samme for meg lengre

[Gjest Thelma]

Jeg sliter veldig for tiden. Mannen min sier at han ikke har de samme følelesene for meg lengre. Han er fremdeles glad i meg, men ikke så veldig sterke følelser. Han føler ikke for noe fysisk kontakt. Dette fører til at jeg blir veldig såret og har det veldig vondt. Jeg klarer ikke å la vær å snakke om temaet (prøver, men det går bare en dag eller to). Dette fører igjen til at vi krangler og det hjelper jo selfølgelig ikke på følelsene hans.

Han vil at vi fremdeles skal være gift og at ting kommer kanskje etterhvert hvis han får litt tid på seg.

Hva kan jeg gjøre ?

[Gjest Moonshadow]

Har desverre ingen gode råd til deg..Men vil gjærne gi deg en trøste

[Gjest Madam Felle]

Skjønner at dette må være hardt for deg, for jeg kan jo bare tenke hvordan jeg selv hadde reagert om min kjære hadde sagt noe slikt til meg.

Det du egentlig gjør nå er å skyver han mer og mer fra deg med å ta opp dette så ofte. Det beste er faktisk at du lar det ligge en stund. Selv om det er veldig vanskelig for deg, men jeg tror du har mer å vinne på å la det ligge en stund.

Hva med å lage i stand en koselig aften bare for dere to. Få tid til hverandre, for det tror jeg er veldig viktig. Bygge opp igjen de følelsene som en gang var der, for de ligger sikkert der, men må hentes frem igjen. Prøv om du kan ta ut frustrasjonen din på en annen i en liten periode, for eksempel en venninne, for da gir du han litt tid.

Men det er ikke dermed sagt at han skal "slippe" unna, men rett og slett gi han tid. Han har vært ærlig med deg, og sier at han behøver litt tid. Ønsker du å beholde han, og fortsette å være gift med han tror jeg det beste du kan gjøre er å gi han tid. Selv om det er veldig vanskelig for deg, for selvfølgelig er dine følelser berettighet. Men bruk en venninne en liten tid, og la han få dine gode stunder.

[Gjest Thelma]

Jeg vet at det å gi han tid er det eneste fornuftige. Men det er så vanskelig.....Det går ganske greit om dagen når jeg er på jobb og om kveldene. Men når vi ligger sammen i senga uten at han tar på meg så har jeg det så vondt, for ikke å snakke om når vi våkner om morgenen og han bare spretter ut av senga. Før lå vi alltid å koste litt.

Men kan slike føleleser bare komme tilbake. Vil han plutselig få lyst til å ta på meg igjen?

[blåveis]

Hva med å ikke bare vente "passivt", men gi ham masse rom og luft ved at du er mer borte.. Engasjer deg i saker og ting osv!

Da får han sjansen til å savne deg.

Og finner han ut at han ikke savner deg, så har du lagt et grunnlag for ditt nye liv som singel..

[Quinden]

Uff.... så grusomt du må ha det nå... Jeg tror heller ikke det er noen god ide at du maser om dette,s elv om jeg forstår at du vil det. La tingene gå sin gang, så skal du se at det ordner seg litt etter litt. Det var vel ikke akkurat så lurt av ham å fortelle deg dette, samtidig som dere skal fortsette å være gift. Han burde holdt dette for seg selv en stund og sett om ting endret seg, det han setter deg gjennom nå er jo helt uuholdelig.

Vet ikke hvor unge dere er, men når en har vært gift en stund så vil følelser automatisk endre seg, fra den hete forelskelsen til den mer dype kjærligheten, det er kanskje det som skjer her? Kanksje han ikke helt takler overgangen.

Lykke til!

[aline]

Jeg har egentlig ikke peil, men min første tanke var:

Kan ikke en av dere ta en liten ferie? Være borte fra hverandre noen dager? Så slipper du å føle avstanden i senga, og han slipper å føle presset eller den konstant dårlige samvittigheten.

Kanskje han til og med får føle at han savner å ha deg der?

Noen dager fra hverandre for å få tenke litt uten skyldfølelser eller redsel pga fjernheten?

For så å kunne jobbe med nærheten igjen etterpå?

Enten om du reiser vekk, så du får noe annet å tenke på, mens han har tid til å være hjemme å tenke.

Eller han reiser vekk for å få være bare ham litt? uten at det går utover deg i samme grad som når du ligger forlatt i ektesengen sammen med ham.

Lykke til uansett.

[Gjest Thelma]

Har avtalt en hyttetur med en venninde om 2 uker. Da reiser jeg jo bort litt, men det er bare en helg...........Det skal nok mye lengre tid til før han får sjangs til å savne meg slik som situasjonen er nå. Har ikke mulighet til å være borte noe lengre med unger, jobb osv.

Sjulle ønske at jeg ikke ble så såret og at jeg klarte å la være å snakke om problemet.

[Gjest Phair]

Jeg sliter veldig for tiden. Mannen min sier at han ikke har de samme følelesene for meg lengre. Han er fremdeles glad i meg, men ikke så veldig sterke følelser. Han føler ikke for noe fysisk kontakt. Dette fører til at jeg blir veldig såret og har det veldig vondt. Jeg klarer ikke å la vær å snakke om temaet (prøver, men det går bare en dag eller to). Dette fører igjen til at vi krangler og det hjelper jo selfølgelig ikke på følelsene hans.

Han vil at vi fremdeles skal være gift og at ting kommer kanskje etterhvert hvis han får litt tid på seg.

Hva kan jeg gjøre ?

Uff, jeg blir så trist når jeg leser slikt.

Men jeg synes ikke at du skal sitte på gjerdet å vente på at ting kanskje ordner seg. Et problem som virker såpass som det du beskriver blir ikke plutselig bare i orden igjen.

Dette kan jo ikke være bra for selvfølelsen din. Og det er lov å forlange at han blir med på å løse de problemene dere har i forholdet.

Lykke til

:blomst_opp:

[Suzy]

Først av alt må det være usigelig leit å ha det sånn Thelma... :-(

Jeg har flere forslag.

Skriv istedet for å prate med ham for å gi ham litt rom. Skaff deg en skrvebok og bruk den aktivt som luftehull for tankene dine. Det hjelper!

Undersøk om det er mulig for dere å få kommet til familieterapi. Det er selvfølgelig prisverdig av deg å ville gi ham tid og rom, men hva er egentlig problemet hans... Dessuten blir det ikke bra for deg å skulle undertrykke dine følelser over lengre tid heller - en terapeut ville kunne hjelpe dere begge - og sørge for at dere snakket om problemene der (og kanskje ikke hele tiden ellers)

Flytt inn på et annet soverom en periode så slipper du å føle på den daglige avvisningen.

Og.. lykke til... skjønner godt at du har det vondt nå

[Gjest Thelma]

Familieterapi vil han ikke være med på , men det med et annet soverom var en god ide. Takk.

[Gjest Anonymous]

Har du snakket med han om årsaken til at han ikke ønsker fysisk kontakt? Kan han feks. være plaget med potensproblemer. For menn kan det være vanskelig å innrømme dette. Da er det kanskje lettere å holde en fysisk distanse slik at du ikke oppdager det. Bare en tanke. Siden han fortsatt er glad i deg ville jeg gitt han tid. Vært der for han uten å være påtrengene.

[Doo Wop]

Dette her må jeg innrømme virker som et dårlig råd, men det funka for meg ihvertfall:

Prøv å være så glad som du klarer, selv om du må late som ,kle deg litt sexy, men ikke gjør noen tilnærmelser. La han se at andre menn kan synes du er atraktiv.

Siden han er glad i deg, kommer han sikkert på bedre tanker etterhvert, vi har vel alle noen slike perioder i løpet av et samliv....

Men jeg må si jeg føler med deg :trøste:

[Gjest Anonymous]

Ærlig talt Thelma! Jeg fikk sjokk da jeg leste at du skrev: "jeg kan ikke reise bort pga. jobben og barna"....

Hallo??! Her har det oppstått en aldri så liten krise for deg. Et veiskille. Et avgjørende øyeblikk. Da kan du be om velferdspermisjon/ eller rett og slett at du bare MÅ ha fri. Ferdig med det. De fleste arb.givere forstår at samlivsbrudd/problemer er SERIØSE saker. Jeg synes man skal sette seg selv i sentrum i en slik situasjon.

BARNA: tror du ikke de overlever uten DEG da? De kommer til å se nok av deg likevel....Du er ikke uerstattelig. De har sikkert godt av en pause fra mor. Det har barn alltid. HVORFOR IKKE BARE PLASSERE BARNA HOS MANNEN DIN? Selv om hanskulle ha en travel og viktig jobb, er det bare å si (ikke spørre!) "Jeg reiser bort en stund". Barna blir her. Hvordan han løser det er HANS problem. NOE må han jo finne på.

Du kan reise bort til foreldre, en venninne, etc. Ta opp et lån og ta en utenlandstur? Dette er livsviktig! Du bør IKKE være hjemme i denne perioden. Du må bort for noen uker! HAN bør ikke vite for hvor lenge. "Vet ikke" sier du da...han blir sint sikkert, men blås i det.

Man skal ikke se bort i fra at menn som har mistet lysten på sin kone har en på si...men det vet vi jo ikke.

Lykke til med å komme deg bort noen uker!

[Gjest nyjente]

Stakkars deg!

Var (og er delvis) i samme situasjon. Sambo gjorde det slutt for snart 2 mnd. siden, sa han hadde mistet lidenskapen. Jeg var knust. Han ville at vi skulle fortsette å bo sammen (vi er 3 stk som deler leil.). Prøvde det en stund. Var ikke lett. Som du også opplever, om morgenen står han bare rett opp uten å kose etc. Da vi satt i sofaen og så på TV var det en halv meters avstand mellom oss istedet for at vi satt inntil hverandre... Etter noen dager flyttet han på gjesterommet og hentet ut alle klærne etc. som lå på "mitt" rom... Han sa han var glad i meg, men ville vi skulle være bestevenner, ikke kjærester.

Etter et par uker med gråting, uten å klare å spise noe, nektet jeg å godta dette. Og begynte på min egen lille krig. Tenkte at nå skal jeg vinne ham tilbake, for slik kan jeg ikke ha det lenger. Gikk og kjøpte meg nye klær som jeg tenkte han ville like (og bare det å bruke penger på seg selv hjalp). Begynte å late som om jeg hadde mer selvtillit, late som om jeg var i godt humør, spøkte og lo, men i alvorlige stunder da vi snakket sammen sa jeg at jeg fortsatt var glad i ham og at hvis han kunne si at vi aldri kunne bli sammen igjen, måtte jeg flytte ut. Han kunne ikke svare på det.

Da påsken kom dro jeg på påskeferie. Bare en helg, men likevel, borte fra ham for første gang. På en fest var jeg litt brisen og sendte ham en halverotisk tekstmelding (og slikt har vi ALDRI gjort før) som var spøkefull og ikke klengete el.l.

Da jeg kom hjem fra påsken sa han at han ville prøve å finne frem gnisten igjen!!!

Vet ikke hvordan dette går, og om det er mulig å finne frem tapt lidenskap, men han ligger i min seng igjen og vil prøve igjen.

Altså: dette vil jeg si deg...

- lat som du har det bedre enn du egentlig har det. Smil, spøk, IKKE klag. Men det er greit å la han vite at du fremdeles er glad i ham.

- snu sorgen til krigføring: Bruk all mulig kvinnelist hvis du virkelig vil ha ham tilbake. Uansett hvordan det går så blir sorgtida litt lettere på denne måten.

lykke til!

[Gjest Thelma]

Takk for mange gode svar. Jeg skal bite tenna sammenog prøve å ikke ta opp dette vanskelige temaet. Jeg klarte det ikke i går kveld etter litt rødvin (ikke noe sjakktrekk, men). Foreslo for han i går dete med at jeg flyttet ut av soverommet som føltes som en god ide. Dette var han veldig imot, mente at da kom avstanden til å bli enda større mellom oss.

Jeg prøver igjen med friskt mot. Kryss fingrene for meg jenter.

[Gjest Embla s]

:-( Stakkars deg, syns veldig synd på deg, du må ha det fryktelig tungt og vanskelig, håper du finner en løsning før det knekker deg og alt som heter selvtillit :-(

Jeg syns, i motsetning til andre, ikke at du skal bedrive rollespill ovenfor ham, syns det virker vanskelig å vrikke rundt i utfordrende klær når du er bunn fortvilet og livredd for å miste mannen din. For ikke å snakke om hva det vil gjøre med deg om han fortsatt avviser deg

Syns taktikkeri og undertrykking av egne følelser for å "røyke ut ham" er ting man ikke burde begi seg inn på. Det er jo han som har et problem, han vil ikke ha deg, samtidig som han vil ha deg litt likevel (vil ikke miste deg). Det er nedverdigende nok om ikke du skal gå inn på masse skuespill og triks for å snu han. Jeg syns han faktisk skylder deg å høre på deg, snakke med deg og prøve å få deg til å forstå hva som egentlig skjer. Det er ikke du som skal ofre deg eller undertrykke dine følelser i denne situasjonen. Hvis du elsker han er det da klart du blir lei deg og deprimert over situasjonen. Det bør denne mannen faktisk godta og akseptere, og gjør han ikke det kan man lure på hvilke fundament som ligger til grunn for samlivet.

Tror heller ikke problemet i bunn og grunn kan være at du ikke er sexy eller tiltrekkende nok, syns det høres ut som det har andre årsaker, ting som kanskje ikke har med deg å gjøre i det hele tatt...

Har han følt det slik lenge? Er han deprimert eller fryktelig sliten/stresset? Er alt bra på jobben hans? Vet du at problemet er at han har generell sexlyst, men ikke lyst på deg??

Vel, dette er mine tanker, håper du finner ut av ting og at du gjør det som føles rett for deg. :-(

[Gjest Anonymous]

Først og fremst forstår jeg at du har det vondt nå! Føler med deg jeg.

Men synes du ikke at du er mere verdt enn dette?

Han påstår han er glad i deg, men vil ikke ta på deg!??" Eh - - - Hm, her er det noe som skurrer........Sikker på at han ikke har en på si? Det tror jeg! Og han vil ha både i pose og sekk.........Eller?

Dette må senke selvtilliten din til et bunn-nivå, og jeg synes at du fortjener så mye bedre enn det! Flytt for all del ut av soverommet. Fiff deg opp til TRENGSEL, så det holder,,,,,,, ,, slik at du selv føler deg vel og feminin, og du får oppmerksomhet fra andre menn. Det vil nok redde selvtilliten din!

Har du glemt å være KVINNE den siste tiden? har inntrykk av at mange helt "glemmer" det.......... Bruk dine feminine sider, og resultatene vil ikke la vente på seg..........blås i hva andre kvinner mener om det.........stol på din egen kvinnelige tiltrekningskraft...og erotiske side!!!!!!!!!!!!!!!! Bare et lite tips.

Selv er jeg veldig klar over at jeg er kvinne når jeg er sammen med en mann, og mine exer glemmer meg ikke...................

[tingeling]

Samlivskurs på modum bad!

Tingeling

[Gjest Anonymous]

Vet akkuart hvordan du har det... For halvannet år siden opplevde jeg det samme med min samboer. Plutselig ville han ikke ha sex eller ta noe særlig på meg. Kyssing med tunge ville ham heller ikke. Han sa at han ikke kunne si at han elsket meg lenger. Han var glad i meg, men ikke noe mer. Noe så sårende! Som i ditt tilfelle ville heller ikke min sambo gjøre det slutt. Han ville se om følelsene kom tilbake. Jeg kjenner meg HELT igjen i det du skriver! Og jeg føler sånn med deg! Huff... Vet hvordan det er å ligge ved siden av han i senga uten at han rører deg, våkne opp sammen uten kos osv. Det er en uutholdelig følelse.

Men jeg kan kanskje muntre deg litt opp ved å fortelle at i vårt tilfelle så gikk dette over :-) I begynnelsen gjentok jeg gang på gang hvor mye JEG elsket HAN, og jeg gråt sikkert hver dag i over en måned. Jeg vet at jeg satte meg selv i en spesielt sårbar situasjon ved å holde på sånn, men jeg klarte ikke la være.

Men så en dag fant jeg ut at jeg ikke orket dette mer. Jeg følte at jeg bare ga og ga og ikke fikk noe tilbake. Følte meg rett og slett oppbrukt. Så jeg sa at dersom ikke dette ble bedre i løpet av EN måned så flyttet jeg ut. Ukene gikk, jeg slutta helt å nevne problemet, og plutselig en kveld vi lå i senga om kvelden og hadde en litt dypere samtale (som forøvrig IKKE hadde noe med problemet å gjøre) så sa han "Vet du hva? Na føler jeg mer enn jeg har gjort på lenge". Jeg ble så glad!! Det betydde naturligvis ikke at han plutselig elsket meg igjen og alt var bra, men det var en begynnelse. Og derfra gikk det sakte framover. Etter 2-3 måneder var vi tilbake der vi var før dette skjedde. Og vi er sammen enda, halvannet år senere

Jeg tror at godt tips er å ikke fokusere så mye problemet. Jeg tror ikke nødvendigvis du trenger å "spille" glad og fornøyd, men ikke snakk om det hele tiden. Prøv hvertfall! Da jeg og min kjære møtte hverandre møttes vi straks "på et dypere plan" som han kaller det. Vi har ikke så mye tilfelles, men på det dypere plan er vi utrolig like. På mange måter var det derfor vi ble sammen. Vi har det helt innerste sammen, det var der vi møttes. (Snakker jeg helt uforståelig nå?!) Det jeg vil fram til er at jeg prøvde å hente fram dette nettopp dette igjen. Å snakke med han om de dypere ting. Grunnen til at vi ble sammen! For å minne han på det på en måte! Og det fungerte.

Vet ikke hvor klart jeg uttrykte meg nå. Forsto du hva jeg mente i det hele tatt?!?

Uansett, jeg ønsker deg kjempemasse lykke til Håper inderlig at alt ordner seg for dere!