barna vaare ekskludert fra min samboers familie

[Gjest Gjest]

Min samboer og jeg har vaert sammen i 13 aar, vi har tre barn. Min svigerfamilie har jeg vel egentlig gitt opp aa bli klok paa, men slutter aldri aa undre meg... foreldrene hennes er skilt, begge har vaert alkoholiker under oppveksten hennes, men er noe bedre naa. Faren hennes meldte har vaert av og paa helt fra hun var ungdom, noen ganger ringer han henne flere ganger om dagen, saa kan han vaere helt ute et halvt aar. Barna hennes og meg er han ikke interessert i, to av barna har han ikke engang sett. Vil kun moete henne alene, slik har det alltid vaert. Broren viser henne ingen interesse, men hun vil veldig gjerne ha kontakt med han. Hun synes det er trist at han ikke vil fungere som en onkel, men som han da sier:" Jeg har aldri bedt om aa bli onkel". Han har vel sett vaar eldste en eller to ganger. Min samboer viser med jevne mellomrom at hun vil ha mer kontakt via meldinger, men disse svarer han ikke engang paa. Min samboer veksler mellom sinne og frustrasjon over dette, det preger henne selvsagt. Jeg opplever at hennes far og bror kan vaere hoven og nedlatende ovenfor henne. De er karrierebevisste, min samboer er trygdet pga. Psykiske problemer, foeler vel det er jeg som drar lasset. Jeg foeler ikke at den kontakten hun har naa med far og bror er mer oedeleggende enn god, men hun maa faa bestemme selv. Situasjonen naa er at broren har faatt ei datter, og min samboer vil veldig gjerne vaere tante for henne. Kjenner jeg blir litt oppgitt over dette, med tanke paa hennes bror manglende tilstedevaerelse for hennes barn. Han ser ut til aa synes dette er ok. Hun faar komme hjem til dem, kjaeresten hans er fra Thailand og sier visst ikke stort. De kan ogsaa moetes ute paa kafe, bare han og faren faar bestemme tid og sted. Min samboer danser etter deres pipe, og foelger kriteriene, de uskrevne reglene om ikke aa snakke om ungene og hverdagen hennes. Ser at hun synes situasjonen er trist, men hun synes dette er bedre en ingenting. Selv er jeg usikker, hun virker ofte lei seg naar hun har moett dem. Vet ikke hva jeg skal gjoere. Jeg har en jobb jeg trives i og faar nok en del sosialt her. Min samboer har tiden hjemme, og bruker mye tid paa tanker rundt dette, snakker veldig ofte om dette. Synes hun heller fokusert paa vaare unger og vaert mer mentalt tilstede med disse, enn aa fokusere paa faren og brorens liv. Hva ville dere raadet meg til for aa hjelpe henne og bedre sitasjonen vaar?

[AnonymBruker]

Sorry, men innlegget ditt er altfor tettskrevet til at jeg orker å lese det, det i tillegg til a'er istedenfor å'er.

Akkurat det hadde ikke spilt noen rolle om det var noe "luft" imellom ordene...

Anonymous poster hash: 6eb70...cc5