Frykt for å miste mamma

[The Silver Lining]

Da jeg var 17 mistet jeg pappaen min ganske plutselig pga kreft.

Etter det har jeg hatt en forferdelig angst for å miste mamma. I starten var det visst "normalt" og sånn hadde hun det og da hun mistet pappaen sin. I starten kunne jeg få et nervøst sammenbrudd bare av at hun ikke tok telefonen (!), men det har heldigvis roet seg ned nå. Alikevel går jeg rundt med en konstant frykt over hva hvis/ tenk om..

Er det noen andre som har opplevd det samme og hva dere gjorde for å roe ned disse tankene?

:frown:

Endret 28. juli 2013 av Silver Lining

[AnonymBruker]

Dette er nok veldig vanlig, og ikke så rart du har det sånn, med tanke på at du faktisk har mistet faren din er det ikke så lenge siden heller, og det er klart at når du har opplevd noe så rystende vil det være naturlig å bli redd for at lignende kan skje igjen.

Jeg har hatt det litt på samme måten, mamma ble syk da jeg var 11 år, og under hele innleggelsen bodde jeg hos faren min, jeg så lite til mamma, og skjønte ikke helt hva som skjedde, ble redd for at hun skulle dø, så da startet jeg en "uvane" med å ringe henne hver dag, og dersom hun ikke tok telefonen i løpet av 3 ring (eller enda værre, ikke tok den) hadde jeg det HELT forferdelig. Dette varte lenge etter at hun ble frisk, og frykten styrte mye av livet mitt frem til jeg ble 15- 16 og avtok helt da jeg var 18 ca. Vil selvfølgelig alltid være redd for at noe skal skje (ikke bare med mamma), men det er en forskjell på det og at man går og bruker mye tid og energi på frykt for noe som er helt uten for ens kontroll. Det er ikke konstruktivt.

Har du gått til terapi? Tror du vil ha mye godt av å få bearbeidet noen av tankene og følelsene rundt din fars død og også hvordan du ikke skal la frykt og angst ta over deg. Følelsene vil ikke nødvendigvis forsvinne helt (og det er vel tli en viss grad sundt å merke at man er redd for de man er glad i) , men man kan lære seg å kontrollere det og leve med det på en god måte uten at det blir plagsomt.

Anonymous poster hash: 1f5c3...b74

[Nowayback]

Jeg mistet pappa som 11-åring, og har alltid vært livredd for at mamma skulle bli syk etter dette. Dette er nå 16 år siden pappa døde, men fremdeles er jeg i perioder redd for at noe skal skje mamma.. Men det er bare i korte perioder om gangen.

[AnonymBruker]

Helt normalt. Mistet moren min da jeg var 11, og har en ganske stor frykt for at noe skal skje med faren min eller min bror, de i familien jeg har igjen nå. Jeg kjenner skrekken tar meg når pappa ønsker å prate alvorlig med meg, for jeg er redd for å få høre at det har skjedd noe, at han har fått en sykdom eller skadet seg.

Med det store tapet du har vært igjennom, så er det ikke bare det negative med frykten for å miste den du har igjen nå; det er også det positive at du kan verdsette moren din for det hun er - noe enkelte kanskje tar for gitt. Kanskje spesielt i tenårene er foreldrene et ork, noe de fleste heldigvis vokser av seg, men du har èn forelder som du vet å sette pris på.

Men det høres ut som en plagsom sak, og jeg anbefaler at du,hvis du ikke allerede har gjort det, skaffer noen å prate med om dette. Vedkommende kan forhåpentligvis få tankemønsteret ditt på rett kjør.

Jeg gikk til psykolog en stund, og han fikk meg til å innse, etter mye arbeid, at det ikke hjelper å gå rundt med den frykten. Faren min er en voksen mann som kan ta vare på seg selv, og at jeg går rundt og bekymrer meg hele tiden, vil ikke gjøre noe forskjell på ting som skjer.

Vi vet at de kan mistes, og vi vet å verdsette dem mens de er her

Anonymous poster hash: 946b7...3d3

[The Silver Lining]

Tusen takk for svar! Det gikk fort. Dere er gode

Jeg har ikke gått til psykolog for det. Det har alltid vært noe jeg har trodd at jeg skulle "vokse av meg" etter hvert som tiden gikk. Sånn ble det jo da ikke.

Hos meg varer det ikke i korte perioder av gangen. Altså, jeg liker ikke at hun tar t-banen engang, i tilfelle noen gjør henne noe. Eller kjører bil. Det har jeg ikke foralt da, da tror jeg hun ville blitt litt fornærmet. Men de minste, hverdagslige ting presser seg inn og vris om til at noe farlig kan skje og gir ikke slipp.

Moren min er forresten den jeg tar best vare på i hele verden. Hun er min engel og er derfor den jeg aldri vil miste.

Endret 24. juli 2013 av Silver Lining

[AnonymBruker]

Stor klem til deg, TS. Faren min fikk stadig vekk kreft da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs. Nå er jeg 25 og han har vært frisk i mange år, men jeg er alltid utrolig bekymret for at noe skal skje med ham, og prøver alltid å legge beste side til når vi er sammen i tilfelle noe skulle skje han...

Anonymous poster hash: fa1d4...d2b

[The Silver Lining]

Stor klem til deg, TS. Faren min fikk stadig vekk kreft da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs. Nå er jeg 25 og han har vært frisk i mange år, men jeg er alltid utrolig bekymret for at noe skal skje med ham, og prøver alltid å legge beste side til når vi er sammen i tilfelle noe skulle skje han...Anonymous poster hash: fa1d4...d2b

Uff da.. Veldig fint å høre at han klarte seg hvertfall. Det er vel litt det der "du vet ikke hva du har før du mister det" eller hvertfall noe lignende, siden man blir så bevisst på at noe KAN skje og derfor, som du sier, legger den beste siden til mens man kan.

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke mistet en forelder, men broren min døde for noen år siden.

Etter det var jeg livredd for resten av familien. Og det gikk gradvis over, men enda så kan jeg få hetta av det. Plutselig får jeg ikke sove om natta fordi "tenk om barna mine blir syke" og nå se på de hvert annet minutt om de puster eller hvis mannen min ikke for beskjed ved overtid feks, så kan jeg plutselig få panikk.

Jeg hadde hetta for krybbedød da barna var under ett år.

Dette er jo snart 6 år siden. Og jeg har ikke oppsøkt psykolog pga dette fordi det går så i perioder, men jeg har vurdert det ganske mye, for jeg har trodd at jeg er unormal som har det sånn. Så vi er flere

Anonymous poster hash: 029f6...f5d

[The Silver Lining]

Godt å høre at det ikke bare er meg da hvertfall! Får håpe det går over etter hvert

Endret 24. juli 2013 av Silver Lining