Pomeranian hannhund.

[AnonymBruker]

Jeg har en pomeranian gutt på snart 3 år. Han er min beste venn, med en herlig personlighet. Men helt fra han var valp har han vært ekstremt sta. Han gir seg aldri, til han "vinner." Et eksempel er når jeg tar han for noe som unødvendig bjeffing på personer som går forbi huset. Da blir han ekstremt offensiv å skal "ta meg" han knurrer å maner seg opp til kamp. Han får desperate bjeff og hyler nærmest. Jeg prøver å roe han og han stimer veldig. Jeg prøver også å avlede han og roper på han. Når han er stille og gir meg oppmerksomheten og ikke lydene/personen rekker jeg han godbiten, men så bråsnur han og fyker som en desperat ut på verandaen igjen og bjeffer hysterisk! En annen ting er at han maser endel. Jeg tar han ut på morgenen så han tisser. Vi går inn igjen og spiser litt frokost så ved 10 tiden går vi tur. Han gjør fra seg både det ene og det andre. Når vi kommer inn igjen er det ikke alltid han legger seg, men står å klynker på meg. Jeg åpner døren til hagen, tenker han kanskje vil ut å legge seg, men han bare stimer att og frem og kikker på meg og lager lyder. Sånn kan han gjøre lenge før han slår seg til ro, da er han helt utslitt. Et annet problem er konstant respons på lyder. Han bjeffer for vær minste lyd og virker nervøs. Jeg prøver å avlede han, men han står helt stille på vakt med halen ned og lytter, å kommer det en lyd eller hører et dunk så bjeffer han voldsomt. Jeg fikk han da han var 8 uker og så han har kun hatt meg og min familie som eiere. Jeg syntes det er trist å se han s stresset og engstelig. Han er ikke spesielt glad i andre hunder heller, til tross for at jeg har sosialisert han siden han var valp. Vi hilser på alle hunder så sant det er greit for eieren, men store hunder og små hannhunder bjeffer han veldig på. Han viser aldri tegn til sinne på hundene, men heller frykt og bjeffingen er nok hans måte å "tøffe seg på og skremme dem fra å gjøre han noe" Han har bitt alle i familien, han er ikke en sint hun, men engstelig. Vi har tenkt litt på kastrering evt kjemisk kastrering. Vil dette kunne roe han ned? Det ligger nok veldig i instinktet hans til å passe på flokken, så han er ekstremt skeptisk når vi får besøk, dette gikk greit før, da ble han glad og bjeffet litt. Nå er halen nede å han rygger tilbake mens han bjeffer. Det er ingen spm har vært stygge mot han, og han har aldri vært alene med noen andre en oss. Håper noen har noen tips, er det noe jeg kan gjøre? Ønsker å se han rolig og harmonisk. Han er en så flott hund, med en nydelig personlighet, men de som ikke kjenner han, naboer og de vi møter på tur ser på han som en gneldre hund. Å det fortjener han ikke.

Anonymous poster hash: 8f5c3...d35

[Viktualia]

Har du vært på dressurkurs eller lignende? Det kan være lurt. Hvis du finner en god hundeskole kan de antagelig også tilby personlig veiledning.

[Gjest bustyvel]

Får han mye psykisk stimulans? Lete etter godbiter, løse "oppgaver", finne godbit i kong etc.?

[AnonymBruker]

Vær så snill og før inn MELLOMROM i teksten. Dette orket jeg ikke lese

Anonymous poster hash: 5fbed...e6f

[Gjest Rux]

Jeg har to blandingshunder av Pomeranian/Phalene, en hannhund og en tispe. Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Den intense gneldringa er vanlig for pomeranian. De har det i kjeften, enkelt og greit. Det er vanskelig å trene det bort, spesielt når man ikke har jobbet med det helt fra starten av. Mine har også vært godt sosialisert fra de var små, men det har ikke hjulpet veldig mye... Det går helt fint med hunder dem kjenner, men i møte med nye hunder er de skikkelig kjeftesmeller og tydelig usikre. Vi har trent masse på dette hele tiden, men det er vanskelig. Jeg ser jo at noen hunder ikke "hører" når mine gir signaler på at de vil ha avstand eller at leken blir for voldsom.

Masingen er det mye mulig han har lagt seg til fordi han ser at det har effekt på deg. Tispa mi var også sånn, ho kunne gå og mase og sutre uten grunn. Først ble jeg nesten desperat etter å finne ut hva hun egentlig ville, men så skjønte jeg at det bare var en måte å få oppmerksomhet på. Jeg begynte å overse henne totalt når hun maset og da tok det ikke veldig lang tid før hun ga seg.

Det med å kastrere kan få både positiv og negativ virkning. Min hannhund er kastrert, og det har hjulpet på markering og hormonbasert adferd, men det hjelper ikke på stress som kommer av andre ting. Hvis hunden din kan være stresset pga tisper i nabolaget feks - da kan det hjelpe, men det kan være mange andre grunner til stress også. Det jeg har opplevd som negativt med kastreringa var at han mistet det lille han hadde av selvtillit. Han er jo så lite og må tøffe seg for å kunne si fra til andre hunder. Etter kastreringa har han blitt mer nervøs, og er redd for ting han ikke var redd for før. Du kan jo spørre veterinæren din om han/hun mener at kastrering vil være et godt alternativ