Samlivsbrudd og barn,,

[Gjest Gunni]

Noen som har gode råd??

Min partner (gift) har hatt et forhold til en venn av familen i en periode.

Dette ble oppdaget og hun sa først at det bare var den ene gangen, så kom det frem mer og mer og det viste seg å være et forhold de hadde hatt en stund.

Dette har selvsagt vært vondt for meg, men det går medre nå-ønsker bare ikke ha noe med henne å gjøre, ikke han heller) Vi er nå separert.

Da denne vennen har en noe broket fortid, og dette har ungene funnet utav, de ønsker ikke å ha noe med ham å gjøre.

Moren deres har nå løyet for dem et års tid.

Det er relativt store barn vi har (20, 17 og 12) og de har tildigere gitt henne mer elller mindre et ulitmatum, " han-eller oss"

Nå viser det seg likevel at hun ønsker å fortelle dem hele sannheten, "de har fortsatt et forhold og hun ønsker å ha det" (dette kommer ikke på meg som et sjokk-og er selvsagt ødeleggenden for vårt samarbeid om våre barn fremover)

Barna blir selvsagt sinte og leie og mister enda mer tillit til deres egen mor.

"Hun sier at for at hun skal være en god mor må hun være lykkelig"

Hun rnger eldstemann og gråter og sier at hun er så lei seg og hun sier også at vennen er så lei seg, likeveldt har dette tydeligvis vært nøje planlagt fra hennes side, bare at hun har mistolket reaksjonen deres.

Jeg har meldt meg helt ut av det som skjer nå, da det blir feil at mine følelser rundt det hele skal farge barna, jeg har sagt " at de må tenke utifra sitt forhold til henne da det er deres mor" og at dette ikke handler om deres forhold til meg. Jeg øsnker heller ikke at hun skal vri det til at det er jeg som står bak motstanden.

De to eldste er bekymret for lillesøsteren deres, som vet lite, men som nødveningvis kan komme til å bli en del av denne familesammessetningen som starter med utroskap.

Jeg er på vei videre i mitt liv, men jeg kjenner jeg blir sint på deres vegne og skjønner ikke at hun egentig faktisk velger vekk barna, slik jeg ser det, eller som hun selv sier det" at de kan komme til å trenge profesjonell hjelp" ...hvem gjør slik mot sine barn-bevisst?

Noen som har råd jeg kan gi barna, hva de bør gjøre. Ikke lyst at dette skal bli oppfattes som at det er jeg som er ute etter å ødelellge for henne, jeg vil absolutt ikke ha henne tilbake, men jeg vil at barna skal ha det bra, og akkurat nå er de to eldste selvsagt sinte og fortvilet og jeg ser de har det vondt og vet ikke hvordan de bør håndtere dette.

[Gjest Gjest]

Utroskap lager mye vonde følelser i en familie, og det er vanlig at også barna blir berørt når de finner ut at en av foreldrene har sveket den andre. Det beste du kan gjøre er åvære en stabil og kjærlig far. Samarbeid med barnas mor og aldri sin noe stygt om henne til barna. Tiden leger alle sår og om et år eller to har livet falt til ro for dere alle sammen, og du har kommet videre etter sviket.

Lykke til i dette følelsesmessige kaoset du nå skal gjennom.

[Gjest anna]

en mor som gjør noe slikt mot sine egne barn burde blitt sterilisert.

[Gjest Gjest]

Jeg vil anbefale deg å oppmuntre barna til å prøve å akseptere moren sin. Ja, det er lov å være sint og skuffet, men hun er likevel moren deres, og ingen har godt å av legge sin mor for hat og unngå kontakt.

Du kan hjelpe barna dine ved å vise at du klarer deg godt. Og å si til dem at du selvfølgelig tok bruddet tungt, men at du også til syvende og sist ikke hadde villet at hun skulle bli, hvis hun var helt overbevist om at det var feil for hennes del.

[Gjest Dina]

Min erfaring etter å ha vært gjennom noe liknende er at det er den som er bedratt og forlatt som avgjør hvorvidt barna skal komme godt gjennom bruddet eller ikke. Alt hviler på oppførselen til den som sitter med sorgen og skal finne ut av livet sitt på nytt. Det er jo ganske så urettferdig, men klarer du å innse at det er sånn og at det er du som også videre skal gjøre den tyngste jobben - da har du kommet langt på veien mot aksept og en konstruktiv løsning for deg og barna dine.

Og når du er raus og du klarer deg fint, ser barna dine det og de både respekterer deg og føler du er en god støtte for dem i deres sorg. Hvis du derimot knekker sammen og svartmaler situasjonen og snakker stygt om moren deres, lager du bare mer bekymring hos barna og de ender opp med å synes synd på deg framfor å se opp til deg. Det siste er en mye bedre foreldrerolle! Og husk at barna deres bruker dere to foreldre som rollemodeller for sine liv videre, og de valgene du nå tar i krisen deres vil ligge til grunn for deres valg i liknende krisesituasjoner senere i livet.