Dilemma - trenger innspill!

[Gjest Håndballmamma]

Vi har en 13-årig jente som i mange år har spilt håndball. Treneren er en skikkelig dust som skjeller ut dommerne og pådrar seg rødt kort i kamp etter kamp. Jenta vår har svært ofte bare sittet på benken når de har spilt kamper, noe som gjør henne svært nedfor. Likevel har hun aldri hatt lyst til å slutte på laget, fordi "det er så gøy å være med på cuper og sånt".

Det siste året har hun også begynt å spille fotball, noe hun synes er kjempegøy. Vi ser imidlertid at det blir alt for hektisk for henne. For det første er det tilsammen fem treninger hver uke, i tillegg til kamper i helgene. I tillegg øker mengden lekser, noe som gjør at hun aldri har tid til andre ting. Derfor har vi snakket om at hun fra høsten av må velge mellom håndball og fotball. Og det har ligget i kortene at hun da velger fotball, siden hun ikke får tillit av håndballtreneren og dermed heller ikke blir satset på som spiller.

Men så, og her starter dilemmaet: Nå ønsker et annet håndball-lag å få henne som spiller. De mener hun har potensiale og vil gjerne satse på å utvikle henne som håndballspiller. Dette lagets trener er kjent for å være veldig flink, og jenta vår vil garantert kunne få et skikkelig sportslig løft hvis hun begynte på dette laget.

Men 13-åringen er nærmest fortvilet over dette tilbudet, det er bare blitt et enda vanskeligere valg for henne. Og nå virker det som om hun tviholder på sitt "gamle" håndballag og likevel ikke vil slutte (hun har spilt med de samme jentene siden de var 8 år, men har ikke noe særlig med dem å gjøre utenom håndballen).

Dette er først og fremst hennes valg, selvsagt. Men for oss består dilemmaet i hvor mye vi kan blande oss i dette valget.

Hvis hun dropper håndballen helt og velger fotball, har vi full forståelse. Men velger hun håndball istedet, så blir vi ærlig talt ganske skuffet og fortvilet hvis hun velger sitt gamle lag og ikked et nye. Ikke er det det sportslige som i så fall holder henne der, og ikke det sosiale heller, bortsett fra at det er morsomt på cuper (som det antakelig er med andre lag også). Så hva er det da, i så fall? Hun vet ikke, er bare unnvikende når vi spør hva som holder henne igjen på det laget. Jeg tror nesten ikke hun vet svaret selv. Gammel vane, kanskje?

Vi for vår del ser mørkt på flere sesonger med depressive kamper der treneren går bananas og blir utvist når laget hans spiller litt dårlig. Og der jenta vår blir lovet å få spille, men som ender opp på benken og feller tårer.

Huff dette ble langt, men jeg har forhåpentligvis gjort meg forstått.

Trenger konstruktive innspill fra kloke mennesker!

[Gjest joppe]

Først og fremst så blir jeg så lei meg når jeg hører om slike trenere som datteren din har. De skulle ikke fått lov til å trene barn, men desverre er det mange av dem.

Som du sier så er valget om aktivitet og lag først og fremst din datters, men jeg tror nok at jeg ville gjort mye for å "veiledet" henne til iallefall ikke velge sitt gamle handballag. Hva hun måtte velge av de to andre tilbudene har i forhold til det lite å si synes jeg.

Jeg vet ikke hvordan din datter er, men jeg vet av erfaring at det kan være vanskelig å bryte opp noe man har satt seg godt inn i og deltatt på lenge - slik som laget din datter spiller handball på i dag.

"Hjelp" henne å velge bort det gamle handballaget er mitt råd til deg. Etter en overgangsperiode vil hun nok bli storfornøyd.

[Gjest him]

Jenta de er enda så ung at du ikke kan forvente at hun skal "overvinne seg selv". Alle mennesker - du og jeg også - er redd for det ukjente. Dette gjelder i alle livets sammenhenger. De store som skilsmisse, og de små som i det å slutte å røyke. Tenk på jenter som vokser opp med en voldelig far og som siden velger en voldelig mann! Det å holde seg til det som er "kjent" er for mange en voldsom sikkerhet.

Jeg synes det er din rett og plikt å "blande" deg inn i valget hennes. Selvfølgelig på en mest mulig hensysfull måte! Husk at hvis du gir henne anledning til å erfare at det går an å gjøre noe nytt, gir du henne viktig ballast videre i livet.

[Gjest MrsL]

Da jeg var 13 spilte jeg håndball selv, og kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Jeg hadde en slik trener og satt mye på benken og fikk ikke spilletid. Jeg fikk ikke bedre selvtillit av det akkurat. Det var de jentene som var "poppe" som spilte. Jeg kunne kanskje lært mere og blitt bedre om noen hadde satset på meg også.

Jeg ville spurt eller bedt min datter om å tenke ut hva som er mest gøy: Håndball eller fotball og om hun valgta håndball ville jeg bedt henne vurdere kraftig å gå til det laget hvor treneren vil satse på henne. Det vil gi henne et løft både som spiller og som menneske.

[*Kaisa*]

Hei!

Jenta di er jo bare 13 år enda og jeg forstår at hun står ovenfor ett vanskelig valg. Men det som jeg mener er viktig på denne alderen er å ha det gøy. Og det kan jo virke som om hun har det mer gøy på fotballbanen enn det hun har med håndball. Klart hun blir deppa av å sitte på benken, det blir jo alle, dette går jo også utover selvtilitten også. Så sånn i utgangspunktet så ser det jo ut til at hun ville ha valgt nettopp fotball, helt til det tilbudet fra det andre håndballlaget dukket opp. Kjempefint med trenere som kan dra ut det beste fra spillerne og vidreutvikle de, men jeg mener bestemt at hun er for ung til å bli formet slik. Først og fremst er det viktig å ha det morro. Spesialisering opp mot en idrett bør ikke skje før hun er ca 16-17. Hvis denne håndballtreneren ser potensialet i henne nå, så vil han også se det om ett par-tre år.

[Gjest Anonymous]

En trener som ikke er sjikket for jobben sin spør du meg.

Mulig han ikke vil se potensialet i jenta de heller.

Om hun blir deppa av å sitte på benken så høres ikke det bra ut.

Kansje oppmuntre henne til å treffe og prøvespille på det andre laget.

Man skal være forsiktig med å velge for barn, men ofte trenger de veiledning i sine valg uten å virke styrende.

Kansje liker hun fotball bedre etterhvert.

Sannelig ikke lett, men oppmuntre henne. Lykke til og håper vi får høre hvordan det gikk.

[Serenity]

Ang spm om hva som holder henne på det gamle, sier du at de har spilt sammen siden de var 8, men ikke har noe med hverandre å gjøre utenom treningene. Jeg husker selv da jeg var barn og drev med hester, hvor mye samhold det var mellom oss jentene i stallen, selv om ingen av oss traff hverandre andre steder. Jeg så det ikke selv før nå, når jeg er blitt voksen.. Jeg tror ikke du bør undervurdere dette med samhold på håndballaget hennes, selv om hun ikke sier at det er det selv - det som er gøy med cup'ene om hun ikke får spille, er vel det sosiale? Og selv om det nok blir like gøy på et nytt lag, tar det ofte tid å komme inn i gjengen som kanskje også har spilt sammen siden de var 8..