Forholdsfellen. Er vi alt for komfortable ?

[AnonymBruker]

Dette innlegget er ment til alle som har vært i et seriøst forhold en god stund.

Etter å ha vært i et seriøst forhold med samme person i 19 år lurer jeg på hvor komfortable vi egentlig blir i eget forhold.

Når man treffer noen og forholdet er nytt er man ofte ekstra nøye med utseende, holde seg i form, osv osv... Etter en god stund i fast forhold får man det etterhvert trygt og godt sammen, garden går ned og joggebuksene kommer på. Kanskje etableres det familie som tar sitt av energi osv osv... Dere vet hva jeg mener.

La oss for diskusjonen tenke at du får ny kjæreste, eller skal date igjen, altså at det blir slutt på det lange konfortable samlivet. Ville du ønsket å ta bedre vare på deg selv, kanskje funnet nye hobbyer og utfordringer, gjort ting annerledes ? Forandre klær, starte med trening, freshe seg selv opp og ta bedre vare på seg selv osv ? Tror mange ville gjort det...

Er dere like nøye med å ta vare på dere selv i forholdet du er i som du ville vært i et nelt nytt forhold, eller om du skulle starte å date igjen ? Og hvorfor forbedre du deg ikke i forholdet du er i nå ?

Anonymous poster hash: b306e...d47

[Anglofil]

For meg handler det ikke bare om å være komfortabel, men også være trygg på den man er sammen med. Og for meg er det faktisk helt avgjørende at mannen tåler at jeg tar på meg joggedressen og går uten sminke (nå har jeg aldri brukt mye sminke uansett), for jeg føler jeg aldri kan være 100% meg selv hvis jeg hele tiden må passe på.

Helt ærlig: jeg synes den tida da vi begynte å date var slitsom. Ja, den var herlig, og jeg ser tilbake til tida med glede, men det jeg har ønsket meg aller mest er en som elsker meg for den jeg er, tvers igjennom. Jeg ble mobbet for den jeg var i så mange år, så det er helt uaktuelt for meg å være sammen med noen som ikke kunne tåle det.

Og jo, vi har blitt veldig komfortable med hverandre, men jeg synes helt ærlig det er herlig. Men jeg gjør de samme aktivitene da om nå, jeg er like engasjert, og jeg trener like mye. Det har ikke forandret seg noe særlig. Forskjellen er bare den at jeg gidder ikke å stæsje meg opp hver dag, jeg orker ikke å gå i pene kjoler hele tiden.

Forøvrig har jeg aldri har mannen klage over det, om ikke annet så virker det om han synes det er deilig at jeg en dag kanskje ikke sminker meg, at jeg går i joggebukse. Han er nå kanskje litt merkelig, men det har vel noe med at man er mer sexy når man føler seg trygg, jeg synes ihvertfall at mannen er det.

Så konklusjonen blir: nei, jeg ville i grunn ikke gjort det annerledes. Å hele tiden passe på hva man har på seg, freshe seg selv opp osv høres bare slitsomt ut, men det har nå heller aldri interessert meg. Det betyr ikke at jeg går rundt som en dass, men jeg har jo aldri brydd meg om sminke og velvære, og det visste mannen helt fra starten.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Vil det kanskje være litt annerledes om man har vært i et forhold i tre eller tjue år? Ja jeg tror det.

Jeg velger å tro at jeg etter tjue år i samme forhold er blitt så trygg på meg selv at jeg ville tatt det med meg videre i et nytt. Ikke for det, hadde jeg blitt alene nå, så vet jeg ikke om jeg hadde orket å engasjere meg så veldig i å finne en ny mann å oppdra...

Jeg velger også å tro at jeg tar vare på meg selv nå som jeg ville gjort i et nytt forhold. Basisen er det samme uansett, jeg velger å ha det bra.

Anonymous poster hash: a042f...51f

[Gjest Blondie65]

Det er viktig at man kan være seg selv i et forhold. Men det går en grense et sted mellom avslappet og direkte sjusket. Hvis alt partneren får se er fett hår, hullete truser som en gang har vært hvit, gusten hud og ubestemmelige t-skjorter og tredagers svette, så forstår jeg også at lyst og begjær blir borte. Det å være ren og hel i tøyet samt at man av og til drar til med å pynte seg kun for hverandre tenker jeg styrker forholdet.

Det å trene for å holde seg i form er noe man bør gjøre for sin egen helse uansett sivilstatus. Det samme gjelder å spise sunt og variert.

Endret 6. juli 2013 av Blondie65

[Majott]

Dette innlegget er ment til alle som har vært i et seriøst forhold en god stund.

Etter å ha vært i et seriøst forhold med samme person i 19 år lurer jeg på hvor komfortable vi egentlig blir i eget forhold.

Når man treffer noen og forholdet er nytt er man ofte ekstra nøye med utseende, holde seg i form, osv osv... Etter en god stund i fast forhold får man det etterhvert trygt og godt sammen, garden går ned og joggebuksene kommer på. Kanskje etableres det familie som tar sitt av energi osv osv... Dere vet hva jeg mener.

La oss for diskusjonen tenke at du får ny kjæreste, eller skal date igjen, altså at det blir slutt på det lange konfortable samlivet. Ville du ønsket å ta bedre vare på deg selv, kanskje funnet nye hobbyer og utfordringer, gjort ting annerledes ? Forandre klær, starte med trening, freshe seg selv opp og ta bedre vare på seg selv osv ? Tror mange ville gjort det...

Er dere like nøye med å ta vare på dere selv i forholdet du er i som du ville vært i et nelt nytt forhold, eller om du skulle starte å date igjen ? Og hvorfor forbedre du deg ikke i forholdet du er i nå ?

Anonymous poster hash: b306e...d47

Har vært i forholdet i 12 år, og liker meg selv som jeg er.

Tror ikke jeg ville endret meg om jeg ble singel.

Er nøye med meg selv fortsatt, selv om jeg går behagelig kledd (ikke joggebukser). Bruker sminke hver dag, og dusjer som jeg alltid har gjort. Ettersom jeg har hunder, er jeg ikke pent kledd hjemme. Klærne mine må tåle hunder og hundehår, og derfor bruker jeg ikke de peneste klærne hjemme. Men sånn vil det være om jeg blir singel og evt går inn i et nytt forhold også.

Jeg liker å være pen for mannen min, så jeg gjør litt innsats for det. Selv om vi har vært sammen lenge. Men han har også sett meg i oppturer og nedturer, og vet hvordan jeg ser ut og er i alle mulige sammenhenger. Vi har mye kjærlighet og tenning i forholdet, selv om vi er svette og fæle en dag eller to.

[AnonymBruker]

-Trener for min egen del. Fordi det gir meg masse energi, runner's high og god selvtillit.

-Forstår meg ikke på folk som går i formløse, utvaska, blasse klær med matflekker på og hull i. Jeg går ikke i ballkjole på Rema liksom, men det er et minstekrav at klærna ser hygiensk og hele ut. Jeg gjør det for min egen del fordi jeg har null interesse av å se så ustelt og uflidd ut.

-Holder på med en hobby fordi jeg tror det er sunt for hjernen å bryne seg på utfordringer. Dessuten er mesteringsfølelse en super følelse. Kjedelig å bare sitte hjemme og glane på tv/dataen.

-Lager middag fra grunnen av fordi jeg har allergi, og utvalget av ferdigmat er elendig for allergikere. Det positive er at jeg blir indirekte tvunget til å spare penger fordi hjemmelagd er langt billigere enn ferdigkjøpt.

Jeg gjør disse tingene for min egen del, ikke for å imponere en mann. Skulle jeg bli singel, ville jeg dermed ikke begynt trenings, kosthold, hygienske klær opplegg fordi jeg allerede gjør det fordi jeg oppriktig liker å leve sånn.

Anonymous poster hash: 7d462...d85

[Gjest TinaT]

Trening, klær og utseendet har alltid vært viktig for meg - og det er det fortsatt etter 26 års ekteskap.

Selv om jeg må føle meg velstelt og velkledd alltid så skifter jeg til komfortable koseklær så snart jeg kommer innenfor dørene hjemme. Jobb-klærne mine er for dyre til å slenge i sofaen og lage mat i - men hjemmeklær er ikke det samme som slaskeklær.

Jeg kan heldigvis slappe totalt av sammen med mannen min - men det betyr ikke at jeg kler meg som en uteligger og driter i vekten. Men utseende og klær er noe som opptar meg uavhengig av hva mannen min skulle mene.

[skreppamedleppa]

Yvonne har egentlig sagt alt jeg tenker om saken.

Så føler jeg også for å si at det er forskjell på tre dagers svette og fett hår og det å ikke stæsje seg opp med sminke og fancye kjoler hver dag. Normal hygiene er vel en ting folk bør ha om de er singel, har vært i et forhold i 20 år eller er på flørteren.

Nå skal det sies at den første gangen min samboer så meg satt jeg nede hos naboen med en utvasket lin bukse og en ganske så formløs t skjorte uten sminke så han viste hva han gjekk til for å si det slik. Men det er klart, den første tiden var jeg opptatt av å ta på meg den perfekte masken, fasaden med klær, sminke, prøve ut antrekk i 2 timer og jeg tror det var slitsomt både for meg og for han.

Den tryggheten vi har på hverandre i dag er så uendelig mye bedre enn da.

Det er en sprekk i alt, det er slik lyset kommer inn, og selv om den perfekte fasaden med den perfekte masken har sprukket mye siden vi ble sammen føler jeg ikke at jeg ville byttet det ut mot den tryggheten vi har i dag.

Jo da det hender at jeg stæsjer meg opp bare for han, men om vi er en uke i fjellet og mascaraen, øredobbene og de tettsittende kjolene ligger hjemme, eller jeg sitter hjemme i joggebuksen og kose t skjorten eller jeg tar på meg neglelakk og fine klær så er det noe befriende deilig og betryggende med å bli elsket og begjært uavhengig av klærne, sminken eller smykkene

Og slik føler jeg det er med mannen min også, det er best når han går i joggebuksen og er sitt naturlige jeg uten noe dill dall, godt å kunne være seg selv, og ha den tiliten i forholdet at det er mer enn godt nok..

[Gjest Maria_Marihøne]

Vi har hatt noen oppgjør med oss selv, hvor vi synes selv at vi har vært litt for late. Joggebuksa var mer regelen enn unntaket, sexen dabbet av og var lite i aktivitet ellers også. Da har man tatt det å "være seg selv" litt for langt. Ble litt for mye daffing i sofaen.

Vi har fortsatt på oss joggebukse når vi bare går her hjemme, men prøver å se litt ordentlig ut likevel. Og pynter oss for hverandre(og oss selv) når vi skal ute.

Jeg er veldig glade for at vi er såpass komfortable med hverandre at vi kan se hverandre på våre dårligste dager, men det er en viss grense, syns jeg. Man kan bli for komfortabel.

[AnonymBruker]

Er "forholdsfelle" også en greie, nå?

Anonymous poster hash: 96505...98e

[AnonymBruker]

Mmmmm, altså - det kan jo hende jeg er feil person til å svare, men jeg er helt sikkert for avslappet for enkeltes smak - så jeg prøver likevel.

Har vært i samme forhold i 12 år, og hverken han eller jeg tok oss mer flid med oss selv enn hva vi gjør i dag.

Jeg opplever vel at den vi "er" fra før har forblitt den samme rent estetisk sett.

Før vi ble kjærester så han meg fullpyntet i kjole og høye hæler/sminke/øredobber+++++++++, og han så meg uten sminke i hverdagsklær(og vel så det). Det er slik jeg er og alltid har vært.

Men så liker han meg best uten sminke, og sa at "han aldri kunne være sammen med ei som ikke kunne gå i joggebukse hjemme" - så lista er vel ikke skyhøy.

Jeg tror ikke noen av oss ville pleid oss selv noe annerledes, eller fått noen nye hobbyer e.l dersom vi fikk et brudd og møtte noen andre.

Det handler vel om at vi lever ut den vi er og de tingene vi ønsker å gjøre - selv om vi er i et forhold.

Hverdagsfella handler om noe helt annet for meg enn joggebukseutfordringer - det handler mer om evt dalende sexliv, lite felles samvær, dalende felles kjemi osv.

Anonymous poster hash: 61d52...f42

[Gjest Maria_Marihøne]

Mmmmm, altså - det kan jo hende jeg er feil person til å svare, men jeg er helt sikkert for avslappet for enkeltes smak - så jeg prøver likevel.

Har vært i samme forhold i 12 år, og hverken han eller jeg tok oss mer flid med oss selv enn hva vi gjør i dag.

Jeg opplever vel at den vi "er" fra før har forblitt den samme rent estetisk sett.

Før vi ble kjærester så han meg fullpyntet i kjole og høye hæler/sminke/øredobber+++++++++, og han så meg uten sminke i hverdagsklær(og vel så det). Det er slik jeg er og alltid har vært.

Men så liker han meg best uten sminke, og sa at "han aldri kunne være sammen med ei som ikke kunne gå i joggebukse hjemme" - så lista er vel ikke skyhøy.

Jeg tror ikke noen av oss ville pleid oss selv noe annerledes, eller fått noen nye hobbyer e.l dersom vi fikk et brudd og møtte noen andre.

Det handler vel om at vi lever ut den vi er og de tingene vi ønsker å gjøre - selv om vi er i et forhold.

Hverdagsfella handler om noe helt annet for meg enn joggebukseutfordringer - det handler mer om evt dalende sexliv, lite felles samvær, dalende felles kjemi osv.

Anonymous poster hash: 61d52...f42

Men i enkelte tilfeller henger dette sammen.

[AnonymBruker]

Jeg er nylig blitt singel. Var i et forhold i noen år før dette, og dessverre merker jeg nå som jeg er singel hvor utrolig "komfortabel" jeg var i forholdet. Og hvor utrolig sykt det er. Jeg mistet mye av meg selv i forholdet. Jeg slutta nemlig å pleie meg selv, ta vare på meg selv, både innvendig og utvendig. Jeg slutta blant annet å trene, spise sunt og å være opptatt av å ha på meg fin sminke og fine klær. Jeg ANER IKKE hvorfor. I starten var jeg all about å pynte meg, men så skjedde det et eller annet.... Jeg skal ikke skylde på han heller, men han slutta jo også å pynte seg for meg, og gav litt mer faen, så sånn sett var det jo gjensidig. I matfronten var han ikke særlig glad i sunne ting, så det ble ofte usunne middager, osv.

Nå når jeg er singel er jeg plutselig sykt opptatt av å ta vare på meg selv... Pynte meg til enhver tid, bortsett fra hjemme i min egen leilighet. Trene og spise masse sunnere! Det er på en måte enklere nå også, da jeg ikke føler at jeg stjeler fra kvalitetstid med kjæresten eller at jeg påvirker han med mitt kosthold. Det er bare meg å ta vare på.

Hvis jeg finner en ny mann vil jeg ta med meg denne nylig oppnådde "kunnskapen", slik at jeg faktisk fortsetter å pleie MEG SELV i det nye forholdet. Det er IKKE egoistisk å ta vare på seg selv, og å pynte seg. Magien blir BORTE når man ikke gjør det... Og når man er for komfortable med hverandre, ryker spenningen. Og man sitter igjen med for mange kilo, for lite egne interesser og drømmer, og for mange "var det meg?"-tanker etter man blir singel, om man ikke har gjort det....

Anonymous poster hash: 8d822...d60