Han bryr seg virkelig ikke!

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ei jente på 20 år som har hatt samme kjæreste i to år nå, og vi er veldig glade i hverandre, og stoler på hverandre. Men, han bryr seg virkelig ikke om hva jeg gjør! Eller, det virker iallefall ikke sånn, og jeg begynner å bli dritt lei og har tenkt på å gjøre det slutt lenge nå.

Vi er veldig stae, hissige personer begge to. Hans sinne kan nok vises mer enn mitt til tider da det hender han kaller meg stygge ting. (ADHD pasient, nekter å ta medisin) Dette tar jeg som et tegn på at han ikke bryr seg. MEN, jeg snakket med en kjær kompis, og han mente at dette var noe samboeren min ikke hadde kontroll over. Altså sinnet sitt, og hans handlinger i den tilstanden. Han mener at når samboeren min blir sinna så vet han ikke hva han skal gjøre, derfor velger han den letteste utveien, for han vet jeg blir lei meg. Eller rett og slett ikke har kontroll i det hele tatt. Men jeg ser det jo senere at han blir lei seg for det han har sagt. Så han har jo LITT samvittighet.

Ett annet eksempel; vi skulle ut å bowle og drikke litt i kveld. Han var med noen kompiser, og jeg var vel bare "femte hjul på vogna." Føltes det ut som. Han snakket ikke til meg, så ikke på meg, og for litt siden bare gikk han og var ikke å se. Og jeg som den "store festpersonen jeg er," kjente INGEN der! Iallefall ikke noen jeg ønsket å ha samtale med eller være nær for den saks skyld. Gamle griser la ann på meg, jeg ble sur og dro hjem. Han reagerte sånn; jeg ringte han og spurte om han ble sen, han sa at han var oppe i baren, og at jeg bare måtte komme. Jeg sa jeg var hjemme med en litt snerpete stemme og gjorde det VELDIG klart at jeg ikke ønsket å være noe femte hjul, eller være alene på en bar der jeg ikke kjente noen! Han svarte med at; neimen da ser jeg deg etterpå, hade! NÅ, har han sendt melding og spurt pent om jeg kan komme tilbake igjen. Hehe, uansett så kommer ikke det til å skje, men jeg er livredd for at han faktisk ikke bryr seg, og jeg klarer ikke å vise han likegyldighet tilbake. For da vet jeg at han endrer HELT de greiene han holder på med. VÆR SÅ SNILL. Jeg blir gal. Er så glad i gutten, jeg må få han interessert igjen.

Vi jobber VELDIG med forholdet våres, btw. Har hatt ett vanskelig halvt år, men det begynte virkelig å bli bra igjen. Også skjer dette. Aner ikke hvordan jeg skal reagere. Skal jeg være sur, være like blid, eller bare rett og slett drite i hele greia?

Any answer will do!

Anonymous poster hash: 46d05...875

[kubrak]

Aner ikke hvordan jeg skal reagere. Skal jeg være sur, være like blid, eller bare rett og slett drite i hele greia?

Any answer will do!

Anonymous poster hash: 46d05...875

jeg velger "drite i hele greia", bare fordi ingen er tjent med å være sur? Ut på tur, aldri sur.

[sol87]

Hmmm...dette er ikke så greit. Har du prøvd å snakke med ham om disse episodene i ettertid? Mange som har ADHD har vanskeligere for å oppfatte signaler fra andre og kan derfor oppfattes som uhøflige og selvopptatte. Det kan være lurt å ta det opp i en rolig stund, og i stedet for å starte samtalen med "DU gjør alltid slik og slik!!!", så pek på en konkret episode og forklar på en rolig måte hvordan det fikk deg til å føle deg. Deretter kan du høre hvordan han oppfattet situasjonen. Kanskje han ikke hadde peiling på at du følte deg utafor?

Jeg lurer også på hvorfor han ikke vil ta medisinen sin? Min partner har samme diagnose og han sier at medisinene har gitt ham mye høyere livskvalitet. Nå er naturligvis alle forskjellige, men når han blir så sint at han kaller deg stygge ting, da synes jeg han bør vurdere om han skal begynne med medisiner. En mangel på selvkontroll som går utover de nærmeste (eller andre for den saks skyld) er jo ikke bare hans problem, det blir vanskelig for alle.

[kubrak]

tror jeg da... uten at jeg vil blande meg borti, eller vet hvordan du bør reagere. Men du reagerer vel som du reagerer og du sa vel nettop selv at du ikke klarer å være likegyldig. Men jeg tror ikke sure miner og nag hjelper forholdet.

[AnonymBruker]

Hmmm...dette er ikke så greit. Har du prøvd å snakke med ham om disse episodene i ettertid? Mange som har ADHD har vanskeligere for å oppfatte signaler fra andre og kan derfor oppfattes som uhøflige og selvopptatte. Det kan være lurt å ta det opp i en rolig stund, og i stedet for å starte samtalen med "DU gjør alltid slik og slik!!!", så pek på en konkret episode og forklar på en rolig måte hvordan det fikk deg til å føle deg. Deretter kan du høre hvordan han oppfattet situasjonen. Kanskje han ikke hadde peiling på at du følte deg utafor?

Jeg lurer også på hvorfor han ikke vil ta medisinen sin? Min partner har samme diagnose og han sier at medisinene har gitt ham mye høyere livskvalitet. Nå er naturligvis alle forskjellige, men når han blir så sint at han kaller deg stygge ting, da synes jeg han bør vurdere om han skal begynne med medisiner. En mangel på selvkontroll som går utover de nærmeste (eller andre for den saks skyld) er jo ikke bare hans problem, det blir vanskelig for alle.

Takk for fint svar.

Altså, han sier at medisinene ikke hjelper på sinnet hans uansett, det er bare konsentrasjonen, og han må igjennom så mye pga førerkortet og bla bla bla. Så han vil ikke uansett om jeg bare spør om han kan prøve det i en mnd, siden han har medisin liggende hos foreldrene sine, men han vil fortsatt ikke, og det føler jeg er en stor skuffelse, for jeg har ofret en del for han, hvorfor kan ikke han da gjøre denne lille tingen for meg, tenker jeg da..

Anonymous poster hash: 46d05...875

[AnonymBruker]

Takk for fint svar.

Altså, han sier at medisinene ikke hjelper på sinnet hans uansett, det er bare konsentrasjonen, og han må igjennom så mye pga førerkortet og bla bla bla. Så han vil ikke uansett om jeg bare spør om han kan prøve det i en mnd, siden han har medisin liggende hos foreldrene sine, men han vil fortsatt ikke, og det føler jeg er en stor skuffelse, for jeg har ofret en del for han, hvorfor kan ikke han da gjøre denne lille tingen for meg, tenker jeg da..

Anonymous poster hash: 46d05...875

Dersom selvkontroll ikke hjelper på sinne, og han tror (eller vet) at medisiner ikke hjelper så er det bare å ta beina på nakken. Før eller siden vil denne totale mangelen på selvinnsikt og selvkontroll ende i et sinne som gjør seg fysiske utslag (ikke at du skal se lett på psykisk mishandling, altså) og da er det du som får konsekvensene.

Det er altfor mange som skylder på den ene eller den andre diagnosen - har en sinne eller annen potensiell farlig adferd som en ikke kan kontrollere MÅ den medisineres. Hjelper det ikke, ja, så får en leve isolert.

Anonymous poster hash: d20db...e09

[AnonymBruker]

Snakk med han!

Anonymous poster hash: f711f...de5

[AnonymBruker]

En person med ADHD kan være en flott person (med eller uten medisiner, men som tar ansvar om han trenger medisiner, en annen person med ADHD kan være usympatisk og egoistisk og ha problemer med empati. Din kjæreste høres ut som den siste kategorien.

For selv om man har en diagnose, kan man ikke bruke den som unnskyldning for å oppføre seg som en drittsekk. Og det er ikke sikkert medisiner hjelper på empati, dessverre. De kan nok hjelpe på impulsivitet (og defor noe av sinnet) og konsentrasjon, men de gjør han ikke til en bedre person.

Det er uamsett vanskelig å forstå hvorfor han ikke tar medisinene, dersom de ikke gir bivirkninger som er plagsomme.

Hadde ikke giddet å være i et sånt ubalansert forhold for min del. Du bør uansett ikke gå inn i en terpeutrolle og peøve å forbedre han. Du er kjæresten hans, ikke terapeuten. Det finnes hyggeligere personer der ute.

Anonymous poster hash: 43a69...47e

[AnonymBruker]

En person med ADHD kan være en flott person (med eller uten medisiner, men som tar ansvar om han trenger medisiner, en annen person med ADHD kan være usympatisk og egoistisk og ha problemer med empati. Din kjæreste høres ut som den siste kategorien.

For selv om man har en diagnose, kan man ikke bruke den som unnskyldning for å oppføre seg som en drittsekk. Og det er ikke sikkert medisiner hjelper på empati, dessverre. De kan nok hjelpe på impulsivitet (og defor noe av sinnet) og konsentrasjon, men de gjør han ikke til en bedre person.

Det er uamsett vanskelig å forstå hvorfor han ikke tar medisinene, dersom de ikke gir bivirkninger som er plagsomme.

Hadde ikke giddet å være i et sånt ubalansert forhold for min del. Du bør uansett ikke gå inn i en terpeutrolle og peøve å forbedre han. Du er kjæresten hans, ikke terapeuten. Det finnes hyggeligere personer der ute.

Anonymous poster hash: 43a69...47e

Han er absolutt ikke en dårlig person, og det har jeg ALDRI skrevet eller ment! Da hadde jeg vel ikke ''kastet bort'' to år? Han har ikke kontroll over sinnet sitt, og det har jeg forstått. Og da sier han ting han ikke mener, Dette er en trening som alle må igjennom, det å være sint. Andre takler det, andre ikke. Og de som takler det på en dårlig måte, må lære seg å takle det på en bedre måte.

Og jeg spurte ikke om noen gadd å være i ett sånt forhold, jeg spurte om noen hadde noen fine triks på lur eller råd til meg. Så ikke kom her med de overlegne drittkommentarene dine! Du hadde vel ikke slått opp meg kjæresten din for ett sånt problem du heller. Noen jobber for ting man vil her i livet, mens andre gir opp,

Han sier medisinene også gir ham dårlig søvn, og jeg skjønner at det er en stor grunn, men det hadde uansett vært spennende å se om han hadde hatt noen gode opplevelser og erfaringer med å ta medisinen sin.

Anonymous poster hash: 46d05...875

[AnonymBruker]

Dersom selvkontroll ikke hjelper på sinne, og han tror (eller vet) at medisiner ikke hjelper så er det bare å ta beina på nakken. Før eller siden vil denne totale mangelen på selvinnsikt og selvkontroll ende i et sinne som gjør seg fysiske utslag (ikke at du skal se lett på psykisk mishandling, altså) og da er det du som får konsekvensene.

Det er altfor mange som skylder på den ene eller den andre diagnosen - har en sinne eller annen potensiell farlig adferd som en ikke kan kontrollere MÅ den medisineres. Hjelper det ikke, ja, så får en leve isolert.

Anonymous poster hash: d20db...e09

Det beste med hele greia er at han faktisk aldri har skyldt på diagnosen sin. Har aldri hørt det av andre enn moren hans. Og det er jo bra. Han sier unnskyld for at han var en drittsekk, og vi lever videre. Men er det lurt av meg å prøve og være kald og likegyldig? Vil det få han ''usikker, og kanskje redd og litt mer oppmerksom på ting.. ?''

Anonymous poster hash: 46d05...875