samboerskap med utfordringer

[Gjest Gjest ulykkelig]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne for at dette skal være oversiktlig så bare tar det litt sånn som det dukker opp.

Jeg er forlovet med samboeren min og vi venter vårt første barn i september. Vi har flyttet til et lite hus og er i jobb begge to.

For ca 1 mnd siden forsøkte han å ta livet sitt, jeg fant han og fikk han på sykehuset og det gikk bra. Nå får han tabletter og hjelp for dette. Vi går også til samtaler sammen av og til.

Jeg sliter med en angst som går noe utover han. Dette jobber jeg masse med og har gjort store fremskritt den siste tiden, noe han ikke ser.

Jeg er som sagt gravid og i en 100% stilling med lederansvar. Både lege og jordmor vil at jeg skal sykemelde meg eller trappe mye ned på arbeidstid. Dette er ikke en mulighet akkurat nå da jobbsituasjonen er ganske presserende.

Sambo og meg krangler masse. Utrolig masse. Jeg er aggresiv og han er lat. Jeg sier ofte at jeg ikke vil ha dette barnet, noe som er sant da jeg sliter med en svangerskapsdepresjon. Jeg blir sint og kaster ting i gulvet og kjefter. Han griner og kjefter, eller går fra situasjonen.

Jeg tenker jevnlig på at jeg hater livet mitt og hvordan det er blitt. Jeg føler meg alene med alt ansvar for hus og hjem. Han gjør ikke noe uten at jeg ber og maser og maser og maser. Jeg sier til han at jeg ikke ville ha dette huset, han overtalte meg til å flytte hit. Hater å bo her. Skulle ønske dette ikke var livet mitt. Er redd for å gå glipp av livet mitt, at jeg bare eksisterer og ikke lever fordi alt er så utrolig ille nå om dagen.

Jeg ville aldri ha barn. Jeg tenker hele tiden på at jeg vil drikke og røyke, noe jeg ikke gjør da jeg er gravid og uansett hvor lite jeg liker dette så er jeg ansvarlig nok til å gjøre som jeg burde.

Jeg savner også å ha sex. Samboeren er deprimert og jeg vet at det kan være grunnen til at sexlysten er borte, men det gjør det ikke noe lettere å være meg. Jeg drømmer om andre menn, men spiser masser av mat og kaker for ikke å være utro, Som samantha sa det ”I eat so i won`t cheat”.

Har ingen å prate med om dette annet enn jordmor på helsestasjonen, men hun vet vel egentlig ikke hvor ille jeg har det.

Jeg vet at jeg må ta tak i meg selv og ikke mase, ikke krangle, ikke kaste ting i bakken, ikke kjefte, ikke gjøre noe galt, ikke bry meg om at han er deprimert og ikke vil ha sex, ikke føle for mye, ikke stresse siden jeg er gravid, ikke ta på meg for mye ting og ansvar og ikke ha angst. Jeg prøver så hardt å være flink og snill og gjøre alt. Men jeg orker snart ikke mer, føler alt bare renner over om dagen. Alt går galt og det er min skyld alt sammen. Er min skyld at han ville dø også, han sier at angsten min var så ille at han ikke klarte mer. Vet det er flere grunner, og han har fortalt meg dem men selvfølgelig henger jeg meg opp i akkurat det han sa om meg.

Jeg gråter hver dag, hver kveld og veksler mellom å være sint og lei meg.

Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, er så nedbrutt. Jeg er ikke ute etter sympati eller kjeft her, tror jeg bare trengte å få ut noe av det.

[Havbris]

Ta deg en prat med jordmor, som kanskje kan hjelpe deg videre i hjelpeapparatet slik at du får hjelp med det du sliter med personlig.

Dere skal snart bli foreldre og dette blir en dårlig start hvis dere ikke klarer å snu det samhandlingsmønsteret som dere har utviklet. Det finnes kurs for nybakte foreldre:

http://www.bufetat.no/godtsamliv/

[Jolene]

Ville bare gi deg en . For det der høres ikke ut som en bra situasjon å være oppe i. Kanskje dere burde ha en hyppighet på samtaler med en psykolog? Altså sammen? Slik at dere har en nøytral tredjepart å forholde dere til for at kommunikasjonen dere i mellom kan bli bedre?

[Gjest anonym]

På tide å ringe barnevernet. Dette her virker ikke normalt