Er så lei av å måtte være sterk hele tiden!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg snart får spader av å hele tiden måtte være sterk og selvstendig.

Livet mitt krever mer av meg enn det jeg klarer å gi og jeg har jobbet for å være sterk nok til å håndtere dette veldig lenge nå.

Jeg er en ressurs som veldig mange henvender seg til. På jobb er arbeidslisten min så lang at det rett og slett til tider er umotiverende å dra på jobb. Jeg driver eget firma, så det er ikke bare å bytte jobb heller i tillegg til at sannsynligheten for at det skal bli slik der også er ganske høy. Uansett hva slags interesser jeg har, så opplever jeg at det fort blir et behov for meg og jeg opplever at folk står i kø for å utnytte meg. Dette er egentlig et luksusproblem.... Men det som er slitsomt er at jeg må konstant være sterk for å si nei, for å oppdage forsøk på manipulasjon osv. fordi folk ønsker å utnytte meg.

Jeg føler at ingen forstår meg og jeg har få mennesker som faktisk gir meg "påfyll" :-(. Hunden min er den som står meg nærmest akkurat nå.

Skulle ønske jeg hadde noen hvor jeg kan senke skuldrene og bare være meg selv.... Det hadde vært så deilig..

Skulle ønske jeg kunne være den svake for en gangs skyld og ikke alltid den som folk trenger fordi jeg "kan og vet alt".. Jeg er drittlei av å hele tiden måtte kjempe :-(.

Hilsen singel mann i 30-årene

Anonymous poster hash: 14d0a...18e

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så rart at folk virker som de tiltrekker seg helt forskjellige ting, eller opplever omgivelsene helt forskjellig Nå vet jeg absolutt at om man er både snill og flink, så vil det alltid være noen som ønsker å utnytte en, bevisst eller ubevisst. Men det er jo også fullt mulig å sette grenser der en trenger det, og heller fokusere på at det finnes en god del mennesker som setter pris på at man er en ressurs UTEN å utnytte deg. Det kan virke som du tenker litt for negativt - du har sikkert gjort deg noen dårlige erfaringer og gått på en smell eller holder på å bli utbrent, men jeg tror ikke virkeligheten er så ille, eller trenger være så ille, som slik du ser den akkurat nå. Men sett grenser, og kjenn etter hvem som gir deg energi - og bruk mer tid med disse.

Anonymous poster hash: 2ed70...0d9

[Gjest Anonym]

Hvis du leser innlegget ditt selv ts, skriver du som om du er et offer. Hvorfor det? Hvorfor lar du andre folk utnytte deg, hvorfor verner du ikke mer om deg selv, setter grenser?

Slutt å vær han som skal please alt og alle, gjøre alle til lags...sett ned foten! Ikke gjør ting som andre forventer at du skal gjøre fordi du har stilt opp på ditt og datt tidligere. Du må forandre dette mønsteret i deg selv. Være tøffere. Skaff deg mer selvrespekt, så får andre og mer respekt for deg. Du kan og være han som spør om hjelo, ja "svak" om du vil. Tør å ta mer plass, vær ærlig med deg selv og følelsene dine! Da vil ingen kunne utnytte deg.

[Bluegreen]

Jeg kjenner jeg snart får spader av å hele tiden måtte være sterk og selvstendig.

Livet mitt krever mer av meg enn det jeg klarer å gi og jeg har jobbet for å være sterk nok til å håndtere dette veldig lenge nå.

Jeg er en ressurs som veldig mange henvender seg til. På jobb er arbeidslisten min så lang at det rett og slett til tider er umotiverende å dra på jobb. Jeg driver eget firma, så det er ikke bare å bytte jobb heller i tillegg til at sannsynligheten for at det skal bli slik der også er ganske høy. Uansett hva slags interesser jeg har, så opplever jeg at det fort blir et behov for meg og jeg opplever at folk står i kø for å utnytte meg. Dette er egentlig et luksusproblem.... Men det som er slitsomt er at jeg må konstant være sterk for å si nei, for å oppdage forsøk på manipulasjon osv. fordi folk ønsker å utnytte meg.

Jeg føler at ingen forstår meg og jeg har få mennesker som faktisk gir meg "påfyll" :-(. Hunden min er den som står meg nærmest akkurat nå.

Skulle ønske jeg hadde noen hvor jeg kan senke skuldrene og bare være meg selv.... Det hadde vært så deilig..

Skulle ønske jeg kunne være den svake for en gangs skyld og ikke alltid den som folk trenger fordi jeg "kan og vet alt".. Jeg er drittlei av å hele tiden måtte kjempe :-(.

Hilsen singel mann i 30-årene

Anonymous poster hash: 14d0a...18e

Hei! Jeg er også en sånn type person som "kan litt om alt", og både på jobb og privat er det ofte å høre at "BlueGreen ordner det sikkkert??".

Dette er jo fint, men kan også bli slitsomt. Jeg tenker som så: du har tydeligvis mye kunnskap, og visse lederegenskaper hvis folk kommer til deg med problemer uansett hva det gjelder.

Da må du bruke denne kunnskapen til å gi deg selv tyngde, du må si til deg selv "jeg har en stor ressurs, for at jeg skal bruke den best mulig må jeg legge til rette for det med å si nei noen ganger".

For å konkretisere: si nei til tidkrevende oppgaver som det ikke er nødvendig at du gjør. Lær heller folk opp. Det tar en time, men å gjøre jobben selv hver gang det spørres, tar mange timer.

På privaten har jeg selv innført at jeg enten sier ja (og da er det fordi det er helt overkommelig), eller så sier jeg ja - med forbehold om at det må legges til rette for at jeg kan gjøre oppgaven. Eksempelvis; jeg kan ta opp krigen med forsikringsselskapet til en slektning bare hvis jeg har ALLE detaljer skrevet ned oversiktlig av nevnte slektning og konkret kontaktperson, og jeg kan legge flis på kjøkkenet til en kompis bare hvis alt utstyr er kjøpt inn, bært inn, målt opp, og alle estetiske ting er avklart FØR jeg dukker opp.

Min erfaring er at folk setter pris på de kravene jeg setter, fordi det da ikke føles som de står der med "hatten i hånda" og må spørre om hjelp.

Når dette er sagt, høres det ut som du er veldig singel.. Èn ting er å føle det sånn på jobb, men om du hadde nære venner og en partner som kunne være den sterke, og utfordre deg litt på en god måte, så hadde det kanskje ikke vært så kjipt å være bærebjelken på jobb?

Uansett, vet ikke hvor mye hjelp dette var, men det går an å forandre seg fra å være en ressurs som bare tømmes, til å være en ressurs som folk forstår at de bare kan bruke litt av og bare på den måten du setter standardene for..

[AnonymBruker]

Hvis du leser innlegget ditt selv ts, skriver du som om du er et offer. Hvorfor det? Hvorfor lar du andre folk utnytte deg, hvorfor verner du ikke mer om deg selv, setter grenser?

Om jeg hadde vært et offer, så hadde jeg ikke vært redd for å kalle meg det. Jeg synes ikke synd på meg selv eller har noe vondt og uoppgjort.

Det jeg sier her er jo akkurat det at folk prøver å utnytte meg. Når de får et nei, så er det manipulasjonsforsøk, hevdelse og herketeknikker neste for at de skal få det som de vil. Da jeg var i 20-årene var jeg nok lettere å utnytte siden jeg ikke så mitt eget potensiale eller min verdi og jeg verdsatte ikke meg selv.

Selvfølelsen min har nok blitt såpass sterk at jeg vet at jeg må sette meg selv først.

Saken er at jeg blir fryktelig sliten av å hele tiden måtte holde folk på avstand. Det er stort sett mange flere mennesker som krever av meg enn som gir og det blir fryktelig slitsomt over tid.

Når dette er sagt, høres det ut som du er veldig singel.. Èn ting er å føle det sånn på jobb, men om du hadde nære venner og en partner som kunne være den sterke, og utfordre deg litt på en god måte, så hadde det kanskje ikke vært så kjipt å være bærebjelken på jobb?

Uansett, vet ikke hvor mye hjelp dette var, men det går an å forandre seg fra å være en ressurs som bare tømmes, til å være en ressurs som folk forstår at de bare kan bruke litt av og bare på den måten du setter standardene for..

Ja, jeg er singel. Har ikke noe problemer med damer. Det er ikke det det handler om, for jeg får en del oppmerksomhet der.

Det jeg trenger er noen som forstår meg og de er ekstremt sjeldne.. :-(

Som du ser over, så har jeg jobbet hardt med akkurat denne biten og at det føles litt som at det har blitt selve problemet. Jeg har for få mennesker som står meg nært, dessverre. Det gjør at jeg går tom :-(.

Anonymous poster hash: 14d0a...18e

[Bluegreen]

Om jeg hadde vært et offer, så hadde jeg ikke vært redd for å kalle meg det. Jeg synes ikke synd på meg selv eller har noe vondt og uoppgjort.

Det jeg sier her er jo akkurat det at folk prøver å utnytte meg. Når de får et nei, så er det manipulasjonsforsøk, hevdelse og herketeknikker neste for at de skal få det som de vil. Da jeg var i 20-årene var jeg nok lettere å utnytte siden jeg ikke så mitt eget potensiale eller min verdi og jeg verdsatte ikke meg selv.

Selvfølelsen min har nok blitt såpass sterk at jeg vet at jeg må sette meg selv først.

Saken er at jeg blir fryktelig sliten av å hele tiden måtte holde folk på avstand. Det er stort sett mange flere mennesker som krever av meg enn som gir og det blir fryktelig slitsomt over tid.

Ja, jeg er singel. Har ikke noe problemer med damer. Det er ikke det det handler om, for jeg får en del oppmerksomhet der.

Det jeg trenger er noen som forstår meg og de er ekstremt sjeldne.. :-(

Som du ser over, så har jeg jobbet hardt med akkurat denne biten og at det føles litt som at det har blitt selve problemet. Jeg har for få mennesker som står meg nært, dessverre. Det gjør at jeg går tom :-(.

Anonymous poster hash: 14d0a...18e

Jeg tror det er mangelen på nære, gode relasjoner som gjør at du sliter. Jeg er selv introvert som person - slik at jeg trenger alenetid eller nære venner, for å komme meg ovenpå når jeg må være midpunktet i sosiale sammenhenger. Får jeg ikke pausene med enten nære venner eller alenetid, fungerer jeg ikke sosialt i det hele tatt.

Men, hvis du ikke finner slike mennesker rundt deg der du leter nå, må du begynne å lete et annet sted. Du må finne noen som gir deg noe, men som utfordrer deg også. Finn noen DU vil ha noe fra, rett og slett.

[AnonymBruker]

Men kan det hende du er for avvisende - altså at du avviser folk som egentlig kunne gitt deg noe, på et for tidlig stadium? Jeg vet med meg selv at jeg er ganske lukket og selektiv, noe som også gjør at jeg bruker lang tid på å slippe noen innpå meg selv om jeg liker dem. De føler jo også at jeg kanskje avviser dem og ikke er interessert. Jeg kan bare ikke tro at "alle" du møter vil suge energi ut av deg eller ikke kan gi deg noe. Prøv å være mer åpen for de menneskene som kanskje ikke virker superspennende, men som har en vennlig innstilling og du merker ikke tar energi fra deg? Det finnes jo masse sånne folk også. Jeg kan skjønne at det er vanskelig å finne en sjelevenn eller noen å ha dypere vennskap til, men kanskje du bør søke utenfor det miljøet du er i til daglig? Jeg har i hvert fall fått samlet meg noen veldig bra venner - og til og med en kjæreste jeg føler meg på nett med - med årene, men det har tatt tid

Anonymous poster hash: 2ed70...0d9