Forum eller et sted for mennesker som lever i et voldelig forhold?

[Gjest ts]

Jeg lurer på om det finnes et forum hvor man kan møte likesinnede eller hjelpsomme erfarne, som kan hjelpe hverandre. Jeg skal ut av et voldelig forhold. Men jeg opplever at livet mitt føles ribbet, at det er helt tomt. Hele livsgrunnlaget mitt har til nå vært uforutsigbart, i eks-samboers hender, fra krise til krise. Både eiendeler og hverdag har vært basert etter hans humør og psyke. Om det og det kommer til å bli smadret, om det blir husbråk i dag? Kan jeg planlegge noe i neste uke, med tanke på at jeg aldri vet hvordan det står til mer med han/meg/leiligheten? Ingen kan komme på besøk, osv. Jeg har noen venner igjen, som er der. Men jeg vil ikke føle meg som en byrde for venner og familie.

Jeg har prøvd å dra før, og er redd for fasene som kommer. (angsten, maktesløsheten, isoleringen, panikken, selvfølelsen). Jeg kjenner til krisesenteret og har blitt kontaktet. Savner å ha noen å prate med som vet hva dette innebærer. For øyeblikket sitter jeg på gulvet å rydder opp i leiligheten for ørtende gang etter husbråk og sier til meg selv: nå er det nok. Føler meg fullstendig utslettet. Egentlig hadde det vært deilig å vite at jeg hadde kontakt med en person i samme by som kunne dra meg med, og få tankene bort, at hverdagen og timene flyr i litt glede, positivitet.

MVH,

ts

[AnonymBruker]

Dessverre er det ikke mulig for deg å finne noen særlig hjelp i "andre" før du har flyttet ut og forlatt mannen din, fordi du alltid vil gå med den samme angsten og redselen.

Men det finnes mange å snakke med - dog vet jeg ikke om et eget forum. Derimot har det vært mange her som oppigjennom har postet sin historie i samme situasjon som deg, så kanskje det dukker opp noen.

Jeg vet kun om krisesenteret, og at de tilbyr uforpliktende samtaler. Mitt råd er jo likevel at du drar dit for overnatting - som et første skritt i å flytte fra mannen.

Jeg anbefaler deg i så tilfelle å IKKE fortelle om det på forhånd - skjul det fullstendig, og få annen familie/venner til å være tilstede når du skal hente dine ting.

Ellers kan det gå virkelig galt.

Har du fortalt noe til venner eller familie?

Det kan høres ut for meg som om du er på et punkt hvor du har tenkt på tanken å flytte ganske seriøst - og at dette kanskje er første skritt. Jeg vil jo ikke skremme deg enda mer enn du allerede er, men livet ditt står jo i større fare for hver dag du er der. Du vet aldri hva han skal gjøre neste gang, og livet ditt er vel verdt mer enn du får nå?

Han har ødelagt deg - og jeg skulle ønske jeg kunne gi deg styrken til å forlate ham,. Men den er det kun du selv som kan hente frem.

Håper du finner den styrken

Anonymous poster hash: ffae4...aea

[AnonymBruker]

Men for å spørre mer; den verste følelsen du kjente den gangen du dro, den tyngste angsten; var det langt verre enn frykten for å bli slått og mishandlet av mannen din som du kjenner på hver dag - og hvordan du føler deg/har det i den situasjonen du er i nå på sikt?

Anonymous poster hash: ffae4...aea

[Gjest Mette]

Jeg var i kontakt med legen min, familiekontoret og krisesenteret da jeg forlot min mann. Det var snakk om hovedsakelig psykisk mishandling, men også noe fysisk. Jeg har en klok lege som jeg fikk mye hjelp og støtte fra. I flere måneder hadde jeg time hos han så å si hver uke, bare for å snakke, og han backet meg opp og hadde tro på at jeg ville klare dette, selv om han understreket at det var mitt valg. Jeg savnet også et slik forum som du nevner, og fant et engelskspråklig et, uten at jeg nå husker nettadressen. Hvis du googler litt (f.eks. forum + abuse), tror jeg nok du vil finne noen, hvis du orker å skrive på engelsk.

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvilken by du bor i? De fleste byer har jo forskjellige tilbud.

Anonymous poster hash: f78f1...c98

[Suss81]

Hvilket fylke bor du i TS?

[AnonymBruker]

Ja, nå det nok! Første gang du traff han, skulle du ha gått og ikke sett deg tilbake!

Pakk kofferten din og dra. Du fortjener en som elsker deg! Han har ikke lov til å gjør sånn mot deg, men vil bare fortsette og fortsette fordi han har null respekt for deg.

Hvorfor ønsker du å være sammen med en som behandler deg som dritt?

Anonymous poster hash: db680...f18

[Gjest ts]

Jeg kommer til å gå. Forhåpentligvis en bedre tid i vente? er så mange alarmer i kroppen min nå...

Håper jeg ikke er ødelagt... At jeg kan elske noen igjen, at noen kan elske meg igjen, med den styrken jeg hadde før.

Takk for svar.

Ts.

[AnonymBruker]

Du kommer til å kunne elske igjen og du kommer til å finne ut at det finnes en større kjærlighet enn det du har hatt til nå. Tro meg! Og husk; du valgte ikke å bli hos noen som behandla deg som dritt. Han har selv ansvar for sin vold og sine kriminelle handlinger (noe vold er). Snakk med krisesenteret og du burde virkelig vurdere å anmelde han, for han må må skjønne alvoret i det. Jeg trodde aldri jeg kom til å føle meg så glad igjen som nå, så det går an. Ønsker deg virkelig alt godt, lykke til

Anonymous poster hash: f42ea...243

[AnonymBruker]

Når du går føles det tung, vondt og du lurer på om det virkelig er riktig. Om du kanskje bare skal bli Hos han. Angsten, tårene, alle ordene han sier for å få deg tilbake som "jeg skal aldri slå igjen, jeg lover" og man tenker hva om, hva om han ikke slår igjen. Så går man i fella og man blir slått igjen. Han har makten, styrken til å holde deg tilbake. Jeg kjenner igjen følelsen. Plutselig kan du ikke ha besøk, du mister venner. Er det et liv verdt å leve? Jeg kan se tilbake til tiden hvor jeg var som deg. Jeg tenkte at det var nok så mange ganger.

Nå vet jeg ikke hva som hjelper deg, men vendepunktet og det som hjalp meg var når jeg først åpnet meg helt for en venn og et familiemedlem. Støtten og tryggheten di viste, nærheten og kjærligheten jeg savnet.

Anonymous poster hash: 08ea8...130

[AnonymBruker]

Få mannen tvangsinnlagt, han er jo gal og til fare for deg, hus og seg selv. Ville ringt polititet og ta bilder av lendigheten, ha beviser. Slike personer burde ikke gått på åpen gate!

Anonymous poster hash: 02a19...5e2

[Gjest Gjest]

Åh, så godt jeg forstår deg, Ts... Jeg er i akkuratt samme situasjon... Vi har truffet hverandre for 5 år siden, da jeg var i en sorgs fase fordi jeg ble forlat av en jeg elsket over alt på jorda... Da kom min nåværende samboer inni bildet. Han har utnyttet min sorg, trøstet meg og vant min tillit og "kjærlighet" (eller takknemlighet?). Gradvis ble jeg mer og mer avhengig av han, samtidig som vi kranglet masse og slåss. Jeg anmeldte han, han fikk besøks forbud, men i mitt svake øyeblikk tilga jeg han igjen. Jeg var ikke ferdig med sorgen over tapt kjærlighet, og det var så ensomt. Han var den den eneste som "forstod" meg, og den eneste som var for meg. Det hjalp.. Der og da. Vi kranglet og slåss igjen, og til slutt kastet jeg han ut. Så viste det seg at jeg var gravid. Jeg tilga ham igjen. Vi har fått et nydelig barn. Og innimellom tror jeg er litt glad i den voldelige mannen min. Samtidig forstår jeg at det er innbilning. Men jeg vil ikke kjenne på de følelsene som ligger under lokk. Jeg fortsetter sånn.... Forrige uke slo han meg igjen, denne gangen fikk jeg blåveis, og et hull i hodet.. Jeg var fast bestemt på å kaste han ut, men... jeg er gravid igjen. Og jeg har ikke styrke nok til å avslutte forholdet..

[Gjest navnelapp]

Eg siterer noko eg skreiv ein annan plass til ei kvinne i ein liknande relasjon:

Vi kvinner har ein tendens til å undervurdere vår eigen styrke, vår eiga evne til å stå på eigne bein og å ta hand om oss sjølv. Vi undervurderer også ofte vår eigen verdi som menneske. Forestill deg at ei venninne hadde beskrive situasjonen sin slik du gjer. Ville du ikkje oppfordra henne til å gå? Ville du ikkje støtta henne og hjelpt henne gjennom det heile? Det trur eg du ville. Du er verdifull. Du er verdifull i kraft av det du kan og veit, og det du er for andre. Du er verdifull på eit slikt nivå at du skal ikkje behandlast dårleg. Du skal ikkje tole kjefting og aggresjon. Du skal stå på dine eigne bein, og vere eit heilt og fullt menneske som blir tatt på alvor og som blir lytta til.

Det viktigaste når ein skal bryte opp frå eit forhold er å finne sitt eige fotfeste. Då treng du ein plan. Du må styrke deg sjølv først. Du må skrive ned kva det er ved deg som gjer deg verdifull, og som gjer at du har rett til å bli møtt med kjærleik og respekt. Du må finne dine eigne sterke sider. Dei svake treng du ikkje ha så mykje fokus på, anna enn viss du må overvinne dei for å klare deg sjølv. Når du har funne din eigen styrke må du lage eit kart over kven du veit som vil støtte deg. Tenk vidt og kreativt, og tenk også på personar som du har hjelpt, som kan tenke seg å gjengjelde tenesta.

Når du har nettverket klart må du begynne å definere for deg sjølv kva du vil. Viss målet er å finne si eiga leiligheit, så skriv det ned. Begynn å lese annonser, skaff deg eit inntrykk av prisnivå og kvar du kan tenke deg å bu. Kartlegg marknaden. Så må du sjå på din eigen økonomi. Kva eig du? Kva kan du ta med deg? Må huset der dokke bur selgast?

Har du sparepengar? Viss ikkje, begynn å spare. Lag din eigen reservekonto, gjerne i ein annan bank, viss du og mannen din har felles økonomi. Sett av pengar til depositum, litt og litt. Prioriter ned kafebesøk, duftlys og nye klede, og sett pengane på din eigen konto.

Så må du begynne å involvere nettverket ditt, snakk med ein/ei eller to som du verkeleg kan stole på. Drøft situasjonen din, fortell om planane dine, spør om den du snakkar med har idear til korleis du bør gripe det heile an. Ver open, men hold fokus på di eiga nye framtid på eigne bein, ikkje å å klage over han du vil flytte frå eller gjere det slutt med. Få hjelp til praktiske ting, og lag ein plan for å gjennomføre det heile der du fordeler oppgåver, legg inn telefonnummer og anna praktisk info og visualiser det heile for deg sjølv. Det er veldig nyttig!

Og før du veit ordet av det er du på eigne bein.

Og til deg som er gravid: Kan du ta abort, så gjer det. Du må fri deg frå han fullstendig, og dess færre band du har til han, dess betre. Eg beklagar, det er brutalt å seie det, men det er det einaste fornuftige. Om nødvendig, feik ein abort, sei at du hadde ein ufrivillig abort.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på om det finnes et forum hvor man kan møte likesinnede eller hjelpsomme erfarne, som kan hjelpe hverandre. Jeg skal ut av et voldelig forhold. Men jeg opplever at livet mitt føles ribbet, at det er helt tomt. Hele livsgrunnlaget mitt har til nå vært uforutsigbart, i eks-samboers hender, fra krise til krise. Både eiendeler og hverdag har vært basert etter hans humør og psyke. Om det og det kommer til å bli smadret, om det blir husbråk i dag? Kan jeg planlegge noe i neste uke, med tanke på at jeg aldri vet hvordan det står til mer med han/meg/leiligheten? Ingen kan komme på besøk, osv. Jeg har noen venner igjen, som er der. Men jeg vil ikke føle meg som en byrde for venner og familie.

Jeg har prøvd å dra før, og er redd for fasene som kommer. (angsten, maktesløsheten, isoleringen, panikken, selvfølelsen). Jeg kjenner til krisesenteret og har blitt kontaktet. Savner å ha noen å prate med som vet hva dette innebærer. For øyeblikket sitter jeg på gulvet å rydder opp i leiligheten for ørtende gang etter husbråk og sier til meg selv: nå er det nok. Føler meg fullstendig utslettet. Egentlig hadde det vært deilig å vite at jeg hadde kontakt med en person i samme by som kunne dra meg med, og få tankene bort, at hverdagen og timene flyr i litt glede, positivitet.

MVH,

ts

Har du slektninger i nærheten som kan støtte deg?

Du forteller at det er din leilighet og det er vanskelig å få samboeren til å flytte. Du har mulighet til å be om å få bo på krisesenteret i en periode, og spør de som jobber der om hvem som kan gi deg hjelp til å få han ut av leiligheten og/eller å få byttet lås og organisere det praktiske rundt det.

Mange har god hjelp av å snakke med fastlegen sin eller en prest.

Epitel tilbyr samtaler på telefon. http://www.epitel.info/

Du kan også få gode råd ved å kontakte voldsofferforeningen. http://www.voldsoffer.no/

[Gjest Gjest]

Du kan også kontakte kommunen der du bor og spørre om de har et tilbud til deg, om høre om det er mulighet for å fåen eller jevnlige samtaler med en rådgiver el.l.

Kanskje det hadde vært bra med deg å få samtaler med en psykiatrisk sykepleier gjennom kommunen?

Evt kan du be fastlegen om å henvise deg til psykolog.

I en del kommuner finnes det treffsted for folk med psykiske plager. Der jobber det personer med forskjellig utdanning, inkl psykiatriske sykepleiere.

Kan du ta kontakt med treffsted i din kommune dersom det finnes, og spørre om å

få samtaler med en psykiatrisk sykepleier der?

Her er eksemplel på et treffsted og det de har å tilby. Kommunale treffsted er lavterskeltilbud som er åpne for alle. Du kan selv ta kontakt på tlf eller stikke innom.

http://www.bydel-ullern.oslo.kommune.no/helse_og_omsorg/psykisk_helse/treffstedet_hjornesteinen/

[Gjest Gjest]

Her er om en landsdekkende tjeneste:

"Stiftelsen Amathea er en landsdekkende helsetjeneste som arbeider i henhold til lov om svangerskapsavbrudd.

Stiftelsen Amathea tilbyr:

– informasjon og veiledning ved valg knyttet til svangerskap og abort

– samtale underveis og etter fullført svangerskap

– samtale før og etter abort"

http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1004&

De har kompetanse på å gi støtte og råd til kvinner som er i eller har vært i voldelige relasjoner. http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1005&id=1081&mid=4

http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1005&mid=4

[Gjest Gjest]

Du kan også få mye støtte og hjelp ved å skrive på følgende forum (link under). Du kan også få svar fra psykiateren der. Ellers er det mange brukere der med erfaring og kompetanse som kan støtte deg og hjelpe deg.

Du må registrere deg med e-postadresse. Det er gratis å bruke forumet.

http://forum.doktoronline.no/index.php?/forum/7-psykiatri/

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Evt kan du kontakte politiet og spørre om å få bistand. Spør om noen derfra kan være til stede i leilligheten mens du får byttet lås på ytterdører, og gi deg hjelp til å få ut din voldelige samboer dersom han er der eller kommer når låsene skal byttes. I tillegg hadde det vært bra for deg å fått bodd på krisesenteret i en periode.