forelsket i en annen enn samboer...

[Gjest tusse]

Hei...

Jeg er så forvirret og trist. Kanskje det vil hjelpe å "få det ut" her på forumet. Kanskje noen som er klokere enn meg kan gi meg innspill og råd.

For ca fem år siden, da jeg var bare 19 år og ikke hatt noen kjæreste enda, traff jeg en gift mann på 31 med et lite barn. Vi opplevde en umiddelbar, gjensidig "elektrisk tiltrekning" . Det er vanskelig for meg som ikke er poet, å beskrive følelsene som ble satt i sving. Men dere som leser, har sikkert en anelse om hvordan "forbudt kjærlighet" og en helt vanvittig lidenskapelig besettende sterk forelskelse kan oppleves....... Han var midt i en offisiell ekteskapskrise, samt en turbulent tid på jobben. Jeg var svært ustabil følelsesmessig etter en voldtekt (halvannet år før) som bare psykologen min og etterhvert denne mannen fikk vite om....(ingen andre vet om dette den dag i dag) Vi tillot aldri å gå over den fysiske "utroskapsgrensen" dvs: vi kysset aldri engang - han var tross alt gift. Men vi opprettholdt kontakten, mye via mail, i over ett år etter det første skjebnesvangre møtet der vi forelsket oss - enda dette selvfølgelig var galt av oss.....det er bare det at vi var så vanvittig forelsket! Det var umulig å tenke på annet enn hverandre....og jeg må få tillegge at vi var til gjensidig støtte for hverandre i en vanskelig tid, også. Men jeg avsluttet vår kontakt etter ca et år fordi følelsen av at jeg gjorde noe galt, ble for sterk. Han var jo gift.

Tre år senere, for tre uker siden, treffes vi tilfeldig igjen. Det sier "pang" og øyeblikkelig er lidenskapen og den besettende forelskelsen tilbake i full blomst hos oss begge. Nå bor vi begge i samme by, han har reparert ekteskapet sitt og fått et barn til, jeg har hatt en samboer i flere år.

Vi har mailet hverandre og chattet, da det å treffes offentlig er en umulighet, og "ulovlig" og "galt". Alt klaffer.....som han sier: vi er soulmates. Vi er de rette for hverandre. Men vi traff hverandre forsent.

Etter tre slike uker er jeg fullstendig emosjonelt ødelagt. Jeg har igjen "gjort det rette" og kuttet ut all kontakt med min sjelevenn....dette er noen dager siden. Jeg har ligget "syk" hjemme disse dagene uten å klare å stå opp, jeg bare gråter hele dagen. Klarer ikke tenke klart, fokusere, være rasjonell. Min samboer er plutselig "ingenting" sammenlignet med denne andre mannen... Jeg tenker ville tanker som at jeg bør avslutte samboerforholdet mitt, når jeg kan føle så sterkt for en annen enn min samboer.....samtidig orker jeg ikke tanken på å såre min samboer.....er redd for å starte på nytt alene.....Vil det være uærlig av meg å la tiden lege sårene, og bygge opp mine følelser for samboer igjen og fortsette mitt nåværende forhold? Burde jeg fortelle ham om "den andre" eller vil dette være egoistisk og bare føre til flere såre følelser.... Kan jeg leve et fullverdig liv med en annen mann enn "den rette", når jeg vet at "Han" finnes der ute...?

Jeg trenger veiledning (vær så snill ikke kjeft så mye på meg)

:cry:

[Gjest Madam Felle]

Hadde faktisk tenkt å kjefte litt på deg, men skal ikke gjøre det.

Jeg tror at du kanskje rett og slett behøver tid for deg selv. Rett og slett begynne på nytt, der du får tid til å sortere ut ting som har hendt i ditt liv. Du har akkurat for øyeblikekt mye å sortere, og da blir det ofte kaos i hodet.

Så hadde jeg vært deg, ville jeg valgt å avslutte forholdet med samboeren, og den andre helt og holdent. Deretter begynt med en ting om gangen, for jeg tror kanskje mye henger igjen fra tidligere hendelser. Det er alltid lurt å ordne opp i slike ting før en skaffer flere problemer, og akkurat nå har du en del ting du må ordne opp i, og det første bør være din egen glede. Den er borte. Så du skylder deg selv å finne den igjen.

[Gjest Ingen]

Kjære tusse,

Jeg håper du leser dette selvom du ikke har fått noen svar her på noen dager. Jeg forstår at du ikke har det lett, men tenk på at det alltid blir bedre. Jeg er ikke enig med Madam Felle at du bør bryte med din nåværende samboer. Du har jo tross alt ikke vært virkelig utro. Vet det føles sånn, men å maile og chatte (selvom det ikke er bra det heller) er noe annet. Mannen min er endel eldre enn meg og hadde naturlig nok mer livserfaring da vi møttes for over 10 år siden. Jeg husker han sa engang til meg at selvom man er gift så kan man ikke hjelpe for at man av og til blir tiltrukket av andre. Det er helt menneskelig og kan ikke regnes som utroskap med mindre man agerer på det. Det har hjulpet meg siden. Selvom jeg et par ganger har forelsket meg i andre (vi har bodd endel fra hverandre i forbindelse med jobb og studier) så vet jeg hvem jeg har valgt å leve med her i livet, og derfor har jeg ikke følt det som noen trussel mot ekteskapet mitt.

Hvis du ønsker å satse på forholdet til samboeren din så synes jeg du kan gjøre det. Du har ikke noe plikt til å fortelle ham om "utroskapen". Hvis du kan klare å leve med skyldfølelsen selv uten å føle at du må lette ditt hjerte for samboeren er nok det best.

Når det gjelder din nettvenn så synes jeg han bør skjerpe seg. Han er såpass mye eldre enn deg at jeg synes han burde holdt seg for god til å "innlede et forhold" til deg da du bare var 19 år, uansett hvor sterke følelser han hadde for deg. Jeg tror ikke han på noe tidspunkt hadde tenkt å forlate familien sin for din skyld. De fleste som er over 30 har opplevd litt av hvert her i livet og vet antakelig at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Han har jo også reparert ekteskapet sitt i etterkant. Vet du sikkert ikke er mottakelig for at noen sier noe ufordelaktig om ham men kanskje det kan synke inn litt etterhvert.

Ønsker deg alt godt tusse. Tenk på at du tross alt har gjort det rette ved å bryte. Det er hardt nå, men du kommer gjennom det. Ønsker du å fortsette samboerskapet ditt og er glad i samboeren din så synes jeg du skal gjøre det.

[smile]

Aller først vil gi jeg deg en klem:

Når jeg leste ditt innlegg tenkte jeg ikke at jeg ville bli sint på deg. Heller tenkte jeg at du er skikkelig tøff og ansvarlig selv om du ikke er i en lett situasjon.

Jeg synes det var riktig av deg å bryte kontakten med han. Det ville nok ikke blitt noe bedre om der har fortsatt. Husk at han har et helt nettverk som ville blitt ødelagt om det hadde blitt noe med dere. Og ikke minst-tenk på barna!!!!!!

JEg er heller ikke enig med madam felle at du bør bryte forholdet med samboeren din, men heller bruke krefter på deg selv nå i begynnelsen før du jobber videre med samboeren din. Ellers er jeg veldig mye enig i det ingen sier. Stå på!

Ønsker deg lykke til!!!

Lykkeønskninger fra smile

[Gjest tusse]

Hei

Jeg ønsker å takke kjempemye for de tre ærlige svarene jeg har fått. Det er godt å kunne lufte problemene sine litt i et anonymt forum som dette, uten å få kjeft, men tvert imot å bli tatt på alvor. Så tusen takk!

Det er vel bare rimelig at jeg gir et svar tilbake:

Det ble aldri antydet at "min venn" skulle forlate sin familie til fordel for meg. Og jeg tillot ikke meg selv å være så naiv at jeg gikk rundt og drømte om det (noe særlig :-? ) Men jeg må innrømme at en av faktorene for at jeg brøt kontakten med ham på nytt, foruten at jeg var emosjonelt helt utkjørt, var at han begynte å antyde at han hadde endel tanker omkring akkurat dette: om hvordan vi to skulle kunne bli en par i realiteten - hvordan våre familier ville taklet det, omgangskrets, barna, osv osv. Da kjente jeg med hver fiber i kroppen at jeg ikke kunne leve med en evt. skyld i at en mann forlater sin familie......... Jeg har ikke angret i ettertid på at jeg brøt med ham. Men jeg tenker på ham ofte.

Jeg har ikke gått fra min samboer. Man bør ikke gjøre store livsforandrende avgjørelser når man er emosjonelt ustabil, mener jeg, så jeg ventet. Nå har ting roet seg ned. Jeg har vært fristet til å fortelle alt til samboer, men latt være. Jeg vet han ville tilgitt meg, men jeg tror også han ville blitt såret. Og det fortjener han ikke!!

Jeg og samboer har derimot snakket godt og alvorlig sammen. Om vårt forhold, våre følelser, om fremtiden, osv. Det ble alvorspreget - og den siste uken har vi gitt hverandre god plass og frihet til å være fra hverandre. Jeg var ærlig og sa jeg var usikker på mine egne følelser. Min samboer tok det tungt -først mente han det bare var "forelskelsen min som hadde tatt slutt"/at han "hadde snakket for mye om babyer i det siste"/ det at han har vært klinisk deprimert to ganger de siste to årene, hver gang med flere ukers varighet..men som han sa "jeg er iferd med å bli bedre nå". Så sa han at det at jeg tvilte på oss, gjør at han tviler på oss. (Og jeg kjente jeg ble så inderlig redd og lei meg da han sa at han tviler på oss!) Så nå har vi hatt en uke litt fra hverandre...

Jeg kjenner jeg tenker klarere nå. Jeg ser hvor heldig jeg er som har den jeg har som kjæreste. Han er verdens snilleste person, han prioriterer meg som nr 1, han har penger, en fantastisk jobb, min familie elsker ham. Han sier aldri "nei" hvis jeg ber ham om en tjeneste. Han er svært generøs, og tolerant. Jeg er svært glad i ham. Vi bare mangler den "gløden" som bare vi to hadde!

Nå håper vi begge to at vi skal klare å finne den gløden igjen. Med tålmodighet, lojalitet, og respekt.

Bare tiden får vise om det vil skje...