Overbeskyttende far

[AnonymBruker]

Hei! Noen som har erfaringer omkring overbeskyttende far? Enten du selv har en eller har hatt en eller du har et barn med en overbeskyttende far. Blir barna redd og usikre av dette, eller reagerer det med å bli rebelske?

Anonymous poster hash: 222ff...ac0

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en overbeskyttende far og en overbeskyttende storebror. Jeg var nok den mest rebelske ungen i søskenflokken.

Anonymous poster hash: 90592...622

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en overbeskyttende far og en overbeskyttende storebror. Jeg var nok den mest rebelske ungen i søskenflokken.

Anonymous poster hash: 90592...622

Hvordan rebelsk var du? Og hvor overbeskyttende var de? Datteren min er ennå lita, men frykter mannen overbeskytter henne og jeg når ikke inn til han.

Anonymous poster hash: 222ff...ac0

[AnonymBruker]

Hvordan rebelsk var du? Og hvor overbeskyttende var de? Datteren min er ennå lita, men frykter mannen overbeskytter henne og jeg når ikke inn til han.

Anonymous poster hash: 222ff...ac0

Jeg har vokst opp med både overbeskyttende far og mor. Hos meg har det slått ut til å bli til forsiktighet og til dels en følelse av ufrihet i voksen alder, pluss at jeg blander sammen omsorg med overbeskyttelse, hvis du skjønner. Altså, for meg ligger det omsorg i det å overbeskytte, fordi det er dette jeg har fått inn med morsmelka, så å si. Tenker mye på selv at jeg ikke må overbeskytte mitt eget barn, at jeg og mannen må finne en sunn balanse!

Som ungdom var jeg forresten til dels rebelsk, samtidig som jeg hadde flink pike-syndromet.

Anonymous poster hash: c0cc3...217

[xXAmorXx]

Jeg har en utrolig overbeskyttende far. Han var prestesønn og oppdro meg og mine søsken etter kristendommen. Søsteren min og broren min var "snille" englebarn, 6'er i karakterer begge to, medisinstudenter begge to.. De gjorde overhode ikke noe galt. Også kom jeg, minste mann i flokken. Jeg gikk sterkt imot min egen far, og måten han oppdro meg på. Jeg gjorde alt mot hans vilje. Han nektet meg i å være med gutter alene og jeg skulle ikke ha type før jeg var 18. Jeg fikk meg type da jeg var 15. Jeg fikk streng beskjed om at jeg skulle vente meg sex til eksteskap, jeg mistet jomfrudommen da jeg var 15. Jeg begynte å drikke i den alderen, jeg begynte å snuse i den alderen, alt skjedde og det bare forverret seg. Da jeg var 16 fikk jeg min første tatovering. Barnevernet grep inn til slutt og det ble bestemt at jeg skulle flytte for meg selv. Dette var pga foreldrene mine var "omsorgsviktere" som de så fint kalte det.

Nå er vel ikke dette helt samme som du sikter til. Moren og faren min var ekstreme når det kom til både gud, kristendommen og alt det tullet der, og det gikk til at jeg ble verste scenario av en ungdomsrebelle. Jeg gjorde så mye dritt som jeg overhode ikke er stolt av, men samtidig vet jeg at jeg gjorde dette fordi jeg ikke mente det var riktig og rettferdig. Jeg stod opp for meg selv, og lot ingen andre styre livet mitt, og det er jeg enda stolt av. Og tatoveringen, beste som har skjedd meg.

[skyflakes]

Hadde ganske overbeskyttende foreldre. Da jeg kom i tenårene var jeg mors beste barn når de så på, fikk gode karakterer på skolen, alltid blid og hyggelig etc. Når jeg var med venner var jeg den som alltid var mest keen på å prøve alkohol, prøve røyk, møte gutter (ingen big deal, men for mine foreldre var det HELT uaktuelt), bannet for å tøffe meg, og gikk med litt ekstra utringning. Var vel ikke den mest rebelske, gjorde ikke så mye dumt. Men alt var farlig, og det fikk meg nok til å ville teste grensene i større grad enn mine venninner.