Menn i et samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Trenger råd og tips bare for å forsøke å forstå samboeren min.

Vi hadde en svært belastende periode i mai ang.gravidtet og en abort som ble håndtert særdeles dårlig av begge parter. Jeg mente han ikke stilte opp for meg, han følte seg skjøvet bort og fikk all skyld.

Endte med at jeg i denne perioden flyttet hjem til mine foreldre bare for å få avstand. Det var en grusom tid, samboeren min hadde eksamen som han måtte fokusere på også. Vi holdt likevel mye kontakt.

Dagen før bursdagen min hadde vi hatt god tone igjen, men da klarer samboeren min å sende meg en ussel sms med at han følte dette hadde vært en så belastende periode at han ville flytte ut.

Jeg tente selvfølgelig på alle plugger. Han følte seg kvalt i forholdet og trengte å bo for seg selv. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor og hvordan han tenkte å gjøre det på den måten.

Ukene gikk. Vi har hatt daglig kontakt, og vi har fordelt leiligheten i denne perioden så godt som vi kan. Han skal flytte ut nå i slutten av juli, men har enda ikke skaffet seg en ny plass å bo. Engasjementet rundt å finne seg nytt bosted er labert. Jeg skal bo her i to uker nå, så i prinsippet har han to uker på å skaffe seg nytt bosted samt å flytte ut.

I denne perioden sitter han på datingsider som en gal, og viser meg særdeles kalde trekk. Jeg har bedt han om å vente til han i det minste har flyttet ut med å holde på slik han gjør, og at det sårer meg veldig når han viser meg så lite respekt. Dette bryr han seg tilsynelatende ingenting om.

Traff han her om dagen, og det er ingenting i veien med følelsene for hverandre, noe som er sykt nok i seg selv. Det sier han også. Følelsene er der, jeg betyr enormt mye for han, han ser seg likevel nødt til å flytte pga. mange konflikter oss i mellom. Men ovenfor meg opptrer han kald, virker "lei" av mine meldinger som for så vidt går på praktiske ting. Får ingen omsorg eller omtanke overhodet.

Går de fleste menn videre så fort? Er det bare å sette seg inn på en datingside på nett og bli lykkelig av det når han åpenbart føler så sterkt for meg? Hvorfor opptrer han så kald? Jeg blir desperat når personen som har stått meg nærmest gir blaffen i at jeg har det vondt. Kan noen kloke hoder si meg hvordan denne personen egentlig tenker? For jeg føler meg så forvirret.

Anonymous poster hash: 2e4b5...e36

[Neket]

Tror neppe han gjør det for å bli så lykkelig, men for å ha noe å trøste seg med. Menn synes sikkert vi kvinner er teite som begynner å trene og kle oss penere når det blir slutt

[AnonymBruker]

Vel, hvis han selv har bestemt seg, så kan det nok virke som 'det er så lett å gå videre'.

Det er ikke nødvendigvis det og følelsene forandrer seg jo ikke heller samtidig, slått av av en bryter som er fulgt av en beslutning. Det er jo dessverre ikke slik vi mennesker fungerer.

Å sitte seg ned å sjekke opp om hvordan stemningen er på diverse dating-steder allerede er jo muligens noe drøyt da. Han virker enten veldig sikker og bestemt da eller eventuelt agerer med å reagere på alle mulige slags rare måter. Bare spinner ut. Hvem vet, hva og hvorfor vi gjør noe av det vi gjør noen ganger. Det er noen ganger noe irrasjonelt og meningsløst, men det er jo og som regel en del av en større prosess som trenger mer substans for kunne lage et større (les: forståelig) bilde av det.

Men det var en trist beslutning da.

Og kanskje og det er muligheter for å finne seg en varm og god skulder å trøste seg på.

Det er ingenting som er bedre enn det, å ha noen der..

Anonymous poster hash: ec446...9db

[AnonymBruker]

Kvinner, de ønsker at mannen skal forgå og til slutt dø av sorg over å ha mistet henne.

Anonymous poster hash: 9e676...eca

[Gjest Gjest]

Virker mer som kraftig såra mannlig stolthet det der. Han skal nok jaggu vise deg at han ikke sitter og hviler på sine laurbær ja. Attraktiv som han er så kan du bare angre!

Og samtidig blir høy på å KUNNE søke etter kvinnfolk fordi det er slutt.

Ustabilt. Jeg tror ikke han er istand til å takle sinne og aggressjon fra deg. Kun at du er sår og trist og savner ham. Han ser ikke at han graver seg ned dersom ønsket var å reparere.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke tankegangen din, ts. DU flytter hjem til foreldrene dine for å få avstand etter aborten. Men HAN skal ikke få lov til å gjøre det samme? Du må forstå at i denne vanskelige perioden, så druknet han sorgen i lesing til eksamen. Han fikk ikke lov til å bearbeide det på samme måte som deg, grunnet dette. Når han så fikk eksamen på avstand kunne han ta tak i sorgen selv. En abort føles ikke forferdelig kun for mor. Han var nok også ekstremt skuffet over at dere ikke klarte dere igjennom perioden sammen, og at du følte du måtte flytte ut. Det er garantert masse følelser som bobler over inne i denne mannen, og det tryggeste for ham var nok å gå. Og har man gjort det slutt, har man gjort det slutt. Vi har alle forskjellige metoder for å komme over det gamle. Og han ville tydeligvis komme igang med datingen raskt igjen. Han burde selvsagt ha ventet til han endelig var ute, men samtidig har han ingen forpliktelser ovenfor deg igjen. Kan jo hende han også er bitter etter han måtte igjennom både sorg og eksamensperiode alene, fordi du flyttet ut.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig i innlegget over. Han var i dyp sorg over å ha mistet sin fremtidige sønn/ datter. Han hadde eksamen. Samboeren flytter ut. Det er tre ganske store påkjenninger over en veldig kort periode... I tillegg er det krangler og beskyldninger om at han ikke tar vare på deg, viser deg nok omsorg, tar hensyn osv. Han trengte nok dette like mye som deg, og føler at du ikke har vist ham det samme tilbake! Han er nok gjerne veldig bitter og lei seg pga. dette, og har kommet til et punkt der han tenker at nok er nok. At han er på datingsider er nok bare et desperat forsøk på å prøve å komme seg videre. Det hjelper IKKE at du maser om det. Det er bare å kaste bensin på bålet.

Hvis du ønsker å bygge opp igjen forholdet til ham, må du innse at du har opptrådt urettferdig og gjerne litt egoistisk. Det er helt vanlig i en sorgprossess, men det betyr ikke at der er riktig. Hva med å si at du ønsker å snakke med ham i rolige former? Si du vet du har opptrådt feil og urettferdig. At du har vært så dypt i din egen sorg og totalt ignorert hans behov for å sørge, på samme måte som du. Legg deg flat. Si du ønsker å finne tilbake til det dere hadde og er villig til å gjøre det som trengs. Familierådgivning, samtaler etc. Si at om han trenger å flytte ut en stund vil du forstå, men at du tror det da vil bli vanskelig å jobbe for å finne tilbake. Dere trenger å være nær hverandre i den prossessen.

Anonymous poster hash: 13180...eee

[AnonymBruker]

Enig med gjest i innlegg 6.

Anonymous poster hash: 9e650...961

[AnonymBruker]

Tror nok ikke han har gått videre så raskt, stor sjanse for at dette er en forsvarsreaksjon siden han gjør det så åpenlyst, hvilket også forsterkes med at han ikke tar så mye initiativ for å finne seg ny bolig. Dere har begge opptrådt litt barnslig her. Ja, det er barnslig av han å vise deg at han dater og si at han skal flytte hvis han egentlig ikke mener det, men du flyttet jo først og viste jo ikke noe ønske om å løse det under samme tak. Man kan ikke bare løpe hjem til foreldrene sine når det er vanskelig i forholdet, med unntak av voldshandlinger eller psykisk mishandling. Det fører jo bare til en ennå mer såret partner, noe du nå ser resultatet av.

Anonymous poster hash: 7c129...854