Hvor åpen bør voksne barn være?

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av 20 årene, og bor for øyeblikket hos mine foreldre. Jeg har slitt en del i det siste, og endte opp med å ikke ta den ene eksamen min på universitet. Jeg fortalte familien at alle eksamener gikk helt greit, selv om jeg ikke tok den ene. Altså jeg løy. Denne måneden har jeg time hos psykolog, og skal forsette med det en stund. Er dette noe man bør si til foreldrene sine? Jeg vet at man ikke MÅ hvis man ikke vil, men jeg føler at jeg skjuler så mye. Når man bor så tett innpå hverandre så deler jo man hverdagen sin, men jeg føler at kanskje det blir litt kleint å si. Jeg er ikke så stolt over at jeg sliter psykisk, og jeg tenker at det samtale emnet er veldig vanskelig. Dessuten så føler jeg at foreldrene mine er mer opptatt av mine søsken, og at jeg vil ikke få deres oppmerksomhet ved å være det "ustabile" barnet.

Hva tenker dere? Ville dere sagt det? Hvorfor eller hvorfor ikke?

Anonymous poster hash: 71fcd...ffa

[Gjest Tirkes]

Du er voksen, så du velger selv. Noen får støtte fra foreldrene og kan oppleve at det er bra å være åpen selv etter man er voksen og andre opplever å føle seg motarbeidet og kan ha alt å vinne på å holde endel ting privat når man vokser opp.

Jeg er 30 år og ser nå at jeg ofte skjuler ting for min mor for å skåne henne. Dersom jeg feks skulle blitt utredet for kreft så tror jeg ikke at jeg hadde delt noe med henne før en evtuell diagnose var 100% sikker, for jeg har en mann å lene meg på - og hun hadde mistet nattesøvnen. Jeg forteller henne aldri om økonomiske småproblem før de eventuelt er omme - fordi hun tar sånn prat som hint og setter over penger til meg. Da kan jeg heller dele det etterpå. "Juletiden var tøff i fjor, jeg sleit fordi jeg fikk mindre utbetalt enn forventet, men nå er alt nedbetalt og løst." = jeg kan være åpen, uten at hun trenger å være forpliktet eller bekymre seg for at jeg ikke har det bra.

Alle har forskjellige personligheter, voksne barn og foreldre. Det kommer helt an på forholdet dere har. Dersom dere har et godt forhold, så ville jeg brukt dem dersom du ikke har flere nære venner eller en partner - for ofte hjelper det godt å ha et nettverk i ryggen, spesielt om det er noe psykisk.

[AnonymBruker]

Jo, grunnen til om jeg lurer på om jeg skal si det, er fordi det hadde vært fint å ha støtte. Dessuten liker jeg ikke å holde hemmeligheter for familien min. Men jeg er jo også redd for at de ikke bryr seg så mye hvis jeg først sier det. Kanskje de ikke vil vite.

Jeg har et godt forhold til familien min. Jeg mener... jeg bor jo hos foreldrene mine. Men jeg pleier ikke å dele alt med dem. Dvs. Følelser osv.

Anonymous poster hash: 71fcd...ffa

[AnonymBruker]

Om du føler at du får det bedre med deg selv ved å fortelle dem det så kan du si det. Når det gjelder det psykiske kan du jo skrive det til dem på mail dersom du ønsker at de skal vite om det uten at dere skal snakke om det face to face. Hvis du tenker på psykiske lidelser generelt så er det faktisk slik at i løpet av livet kommer én i hver familie til å få en eller annen form for psykisk "plage". Det er svært mange som egentlig har ulike psykiske utfordringer, eller sm har hatt det. Det er bare fortstt så tabu, så det er derfor mange kvier seg for å snakke med andre om det.

Anonymous poster hash: 5828b...261

[Furstina]

Alla familjer, eller personer i familjer, har inte sådana relationer att man kan dela saker mellan dem. Detta oavsett om det finns yngre syskon som man är rädd att stjäla uppmärksamheten från.

Min mor delar inte saker med mig; som att hon gjort snarkoperation, eller att de funderar på sommarhus, eller tankar kring ekonomi, eller samboskap och dess konsekvenser, eller arv, eller hälsostatus i övrigt. Nja, det hon delar med mig är på samma nivå (eller lägre) med det hon delar med sina väninnor. Så är det.

Då delar inte jag saker heller. Så är det. Om vissa teman inte ska pratas om så ska inte jag tvinga fram dem.

Sån är vår relation. Så har den varit även under tiden jag bodde hemma som 20-åring.

Andra har andra relationer med sina föräldrar. Så är det bara. Det är inget tvunget.

[AnonymBruker]

Jeg har varierende erfaring med å dele ting, blant annet at jeg opplever informasjon om meg avogtil blir delt litt for mye enn hva jeg er komfortabel med.

I dårlige øyeblikk har også helseopplysninger om meg blitt brukt "mot meg", så jeg brukte endel år på å gjenopprette tillit nok til å fortelle noe igjen.

Dersom du opplever at de ikke snakker nedsettende om den type ting du sliter med, og at du heller ikke ofte hører dem snakke mye om "andres liv" hvis du forstår - så hadde jeg iallefall sagt at du går i samtaler fordi du har slitt litt i det siste.

Du kjenner dem nok best og kan kjenne på magefølelsen.

Anonymous poster hash: f8e62...c58

[Bolla!]

Jeg er 23 og har nylig startet å gå til en psykolog. Jeg bor ikke sammen med foreldrene mine, men jeg har fortalt dem at jeg går dit og hvorfor slik at de lettere skal forstå.

For meg var det ikke et alternativ å ikke fortelle dem det og jeg er veldig glad for at jeg sa det, det er så greit med støtte fra familie når man har det tøft psykisk.

Du må gjøre det som føles riktig for deg