Hva er familie ment for?

[AnonymBruker]

Det skjærer i hjertet mitt.

Alle jeg kjenner har foreldre som er gla i de, støtter og stiller opp.

Jeg derimot sitter her, helt alene, foreldrene mine har aldri brydd seg noe særlig om meg og jeg føler jeg kun var en hushjelp i familien min.

Barndomsminnene mine består av at jeg passet småsøsken, lagde middag, vasket hus og div andre oppgaver.

Nå er jeg voksen og jeg får fortsatt ikke den oppmerksomheten fra foreldrene mine som jeg ser at andre får. Jg stiller alltid opp, er pliktoppfyllende og omsorgsfull jente som vil alle godt, men det blir ikke gjengjeldt og jeg må vel innse at det aldri kommer til å bli det.

Jeg har prøvd å kontakte mamma innimellom en stund nå og hver gang jeg kontakter hu så kommer hu med tåpelige unnskyldninger for å ikke møte meg. Hu passer godt på å fortelle meg om det før jeg har spurt sånn at hu har helgardert seg.

Forrige uke var hu på besøk hos søstera mi som bor rett borti gata, hu fortalte meg at hu skulle dit, men ikke et ord om at hu ville møte meg i samme slengen.

Føler meg så lite verdt. Jeg er tydeligvis ikke bra nok for annet enn å "jobbe" gratis for familien min.

Anonymous poster hash: 8e41f...bc9

[AnonymBruker]

Uff, det hørtes ikke noe hyggelig ut

Men forhåpentligvis har du andre mennesker i livet ditt, som er verdt å bruke tid på. Helt ærlig, så hadde jeg ikke giddet å prøve mer, var jeg deg.

Hvorfor bruke tid på noen som bare gjør deg trist og lei, og får deg til å føle deg verdiløs? Familie, eller ei, slike mennesker er ikke noe særlig å omgås med.

Anonymous poster hash: 83825...2f8

[frøkna]

Hold familien din litt på avstand om de bare sårer deg. Man kan ikke velge sin familie. Venner kan man velge, håper du har mange gode venner i tilværelsen din! <3

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre lite nettverk og hadde det ikke vært for de så hadde jeg nok kutta familien for lenge siden.

Har virkelig forsøkt å kutte familien, men jeg trenger noen, litt sosialliv og mulighet til å komme meg ut.

Jeg har et barn og mens jeg gikk gravid mistet jeg en del av "vennene" mine. Fikk noen nye venner, men etter at det viste seg at barnet mitt har en del diagnoser som gjør han veldig krevende så forsvant disse vennene også. På en måte forstår jeg, det er slitsomt å være sammen med meg når jeg har et barn som krever konstant tilsyn og er veldig utagerende, men det er så vanskelig å forstå at familien svikter meg sånn. Dette er tiden som de kunne gitt meg bittelitt tilbake etter alt jeg har gjort for de.

Jeg var alene når sønnen min ble født. I ettertid ser jeg at jeg må ha vært ganske deprimert den første tiden. Ingen la merke til det, ingen sa noe og ingen tilbød seg å hjelpe meg litt eller være litt med meg.

Foreldrene mine har aldri sitti barnevakt for sønnen min og aldri tilbrakt noe særlig tid med han. Nå er han 3år gammel.

Har ganske god kontakt med søstera mi, men hu ønsker bare å være med meg når hu trenger hjelp til noe. Som f.eks å bli kjørt til steder. Hu har 2 små barn så når jeg er sammen med hu så får jeg plutselig ennå flere barn å passe på.

Hadde egentlig vært nok om foreldrene mine kunne støttet meg litt ved å snakke med meg, men om jeg ringer mamma så er det bare snakk om hvor vanskelig hu har det osv. Samme med pappa. Alt omhandler de, bestandig.

Føler meg veldig selvsentrert siden jeg nesten "krever" alt dette av de, men jeg kunne virkelig trengt litt støtte og føler at jeg mangler noe stort i livet mitt når jeg aldri har fått den oppmerksomheten som jeg trengte da jeg var liten. Har fått et enormt bekreftelsesbehov også som følge av dette og jeg har ikke lyst å være en sånn person.

Ts

Unnskyld, dette ble litt rotete

Anonymous poster hash: 8e41f...bc9

[AnonymBruker]

Det heter HUN!

Anonymous poster hash: d53f4...653

[Gjest Hyssingen]

Det heter HUN!

Anonymous poster hash: d53f4...653

Av alt det hun skriver, så er det det du syns er mest forferdelig?

Holy shit for ei fitte du er.

Ts: utrolig trist på dine vegne. Har ikke noen gode råd, så du får en klem av meg :hug:

[AnonymBruker]

Kanskje forholdet til søstera de blir bedre når barna deres blir eldre og dere har tid til å være dere uten barn? Når tiden sammen ikke bare handler om småbarn.. Prøv å være sosial med det nettverket du har, og sørg for at sønnen din får en bedre oppvekst enn det du fikk, vær den moren du skulle ønske du selv hadde Kanskje i fremtiden møter du en god mann, kanskje får du flere barn, og vips så har du din helt egen familie.. En familie som er glad i deg og som du kan stole på. Jeg skjønner at ting er kjipt for deg, men prøv å fokusere på deg selv, at du og sønnen din skal ha det bra! Ikke la familien bruke deg som en slags søppelbøtte der de bare klager over sitt eget liv.

Anonymous poster hash: c8612...454

[AnonymBruker]

Hei! Dette var trist å lese.

Min farsside av familien var like ille som din familie, i tillegg var det mye baksnakking å bitching. Det kom til et punkt der jeg tenkte at nok er nok å nå skal jeg faktisk velge familien min selv. Jeg kuttet all kontakt og ringte til min bestemor å sa at når dere er interessert i meg som person å driter i å prate piss kan dere ringe meg.

Hele slekta har nå droppet meg bortsett fra bestemor og en onkel. Men greia er at livet mitt er så mye bedre uten de. Det var jo baaare mas å faenskap

Mitt forslag er at du driter litt i dem, sier rett ut at de er energityver å finner ditt eget nettverk. Du sier at barnet ditt har diagnoser. Undersøk om det er støttegrupper eller lignende å skaff deg et nettverk som er på din bølgelengde.

Lykke til!!

Anonymous poster hash: 06e09...847

[AnonymBruker]

Kanskje forholdet til søstera de blir bedre når barna deres blir eldre og dere har tid til å være dere uten barn? Når tiden sammen ikke bare handler om småbarn.. Prøv å være sosial med det nettverket du har, og sørg for at sønnen din får en bedre oppvekst enn det du fikk, vær den moren du skulle ønske du selv hadde Kanskje i fremtiden møter du en god mann, kanskje får du flere barn, og vips så har du din helt egen familie.. En familie som er glad i deg og som du kan stole på. Jeg skjønner at ting er kjipt for deg, men prøv å fokusere på deg selv, at du og sønnen din skal ha det bra! Ikke la familien bruke deg som en slags søppelbøtte der de bare klager over sitt eget liv. Anonymous poster hash: c8612...454

Kjæresten hennes jobber på nordsjøen og hu har da mulighet til å komme seg ut uten barn, jeg har også det til tider. Men hu spør aldri meg. Den tiden hu bruker uten barn er aldri med meg, bare med de andre vennene hennes.

Tror jeg er et slags tidsfordriv for henne når hu ikke har noe bedre å gjøre prøvd å kutte ut veldedigheten ovenfor hu også, men det går til syvende og sist utover ungene hennes, noe jeg føler blir feil.

Jeg føler nok også et ekstra stort ansvar ovenfor søstera mi for jeg har vokst opp med å være en mamma for hu. Kan huske at jeg stod opp med hu og gav hu mat om natta når hu var baby og hu er bare 4år yngre enn meg.

Takk for gode ord jeg har en mann, jeg var alene med barnet mitt den første tiden. Dessverre jobber mannen min mye og nå som barnehagen er stengt blir det lange dager alene for meg.

Ts

Anonymous poster hash: 8e41f...bc9