Jeg er ensom, men ikke alene.

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold med en mann på fjerde året. Forholdet har vært jevnt over bra, men det har egentlig aldri vært noe særlig "samliv" mellom oss. Vi har aldri hatt de samme interessene eller hobbyene, men vi har fått det til å fungere mye pga interne ting.

Etter vi fikk barn for et år siden så har det blitt verre enn noen gang. Vi gjør så og si aldri noe sammen. Vi står opp, jeg steller barnet vårt og meg selv, han setter seg på dataen. Og der blir han sittende hele dagen med mindre vi skal noe. Jeg gjør stort sett alt med barnet vårt til en hver tid. Har prøvd å la han slippe til, men han er egentlig ikke veldig interessert.

Vi prater ikke sammen om noe, vi gjør aldri noe sammen og jeg husker ikke sist vi hadde sex. Hvis jeg skulle finne på å nevne at jeg er ensom eller at jeg vil vi skal gjøre noe så får jeg beskjed om at jeg "sutrer så jævlig"

Han er fullstendig uinteressert i meg og mitt. Og jeg har kommet dit at jeg er faktisk ikke så veldig interessert i han heller. Han sier at han elsker meg, men det er null vilje til å gjøre noe med livet vårt. Og ærlig talt, jeg har ikke vilje til det jeg heller. Jeg føler at vi bare utsetter det uungåelige fordi vi er for inngrodd i det å være sammen.

Dette er ikke hvordan jeg ønsker å leve livet mitt, men jeg klarer ikke å finne bein nok i nesa til å gå fra han.

What to do? Jeg er så ensom

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

[Britt Banditt]

Har du fortalt han at du faktisk vurderer å gå fra han?

Kanskje han får seg en oppvekker.

Men sånn som det er nå så er du jo alenemor i praksis. Blir du det fullt og helt så slipper du i hvert fall å føle deg ensom i forholdet. For det er verre enn å være alene. Når han har samvær så må han jo faktisk ta seg av barnet sitt også, kanskje han forstår hvor mye jobb det er..

[AnonymBruker]

Ja, jeg har sagt det flere ganger. Men han bare flåser det bort som om han ikke bryr seg. Og jeg er dum nok til å bli.

Han er veldig glad i barnet vårt, men han kan kun ha h*n når han finner det for godt.

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

[Britt Banditt]

Men da bør du jo faktisk vise at du gjør noe med planene. Kanskje han får seg en vekker da. Og hvis han ikke gjør det.. Vel, du vil vel ikke ha det sånn resten av livet?

[Katniss]

Har dere prøvd å sette dere ned og snakke ordentlig sammen. Om hvordan dere ser for dere forholdet i fremtiden, barneoppdragelse, husarbeid, økonomi og sånt?

Ellers kan en tur innom familievernkontoret være smart, men det forutsetter at du får mannen til å gå.

[AnonymBruker]

Dette kommer til å høres teit ut, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gå. Jeg har alltid vært ei jente med bein i nesa, og har aldri latt meg bli behandlet dårlig. Men etter jeg fikk barn så har jeg blitt så redd for alt mulig. Jeg er redd for å stå på egne bein, jeg er redd for at jeg ikke skal klare meg alene. Jeg bare... Blæh! Ja, jeg ser selv at dette er helt bak mål og jeg vet jo selvfølgelig hva jeg må gjøre! Jeg bare klarer ikke.

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

[AnonymBruker]

Har dere prøvd å sette dere ned og snakke ordentlig sammen. Om hvordan dere ser for dere forholdet i fremtiden, barneoppdragelse, husarbeid, økonomi og sånt?

Ellers kan en tur innom familievernkontoret være smart, men det forutsetter at du får mannen til å gå.

Vi har pratet i det uendelige! Han er, i sine egne øyne, perfekt, og det er jeg som har problemer. Vi har gått på fmv siden jeg var høygravid, men han mener at det bare er tull og er ikke interessert i å følge opp ting derfra.

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

[Katniss]

Vi har pratet i det uendelige! Han er, i sine egne øyne, perfekt, og det er jeg som har problemer. Vi har gått på fmv siden jeg var høygravid, men han mener at det bare er tull og er ikke interessert i å følge opp ting derfra.

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

Du har virkerlig prøvd. Men det hjelper ikke en dritt når han rett og slett ikke bryr seg.

Å være i forhold med noen som ikke har virkelighetskontakt, med det mener jeg at personen ser på seg selv som perfekt og alle andre har skylden for ditt og datt, er en kamp man aldri kan vinne.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke problemet jeg? Hva er det lurer på?
Du har svart deg selv bra og du virker godt overbevist om hva det som må gjøres. Men du får det ikke til?

Da er det ingenting å gjøre da. Og så simpelt er det.

Da trenger du ikke å tenke mer på dette heller. Ensom og slikt, sier du? Hmm. C'est la vie.

Hvordan gjøre noe..? Bare å sitte i gang liksom. Hvor starter man? Kan det planlegges? Bør en begynne ett sted, og hva bør neste ting være?

Det viktigste dog, er å bestemme seg først. Og det er stor avgjørelse altså.

Anonymous poster hash: 3bac0...e87

[AnonymBruker]

Men hvor begynner man? Jeg har sagt mange ganger at jeg vil gå! Men jeg sitter med dårlig samvittighet overfor han. Jeg klarer ikke å se en begynnelse på det å leve alene, ihvertfall ikke med barn.

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

[AnonymBruker]

Dårlig samvittighet vil bli en gjennomgående følelse også altså. Ovenfor både ham og deg selv.
Dette er en følelse du er nødt å kjenne på og forstå, om du har tenkt deg noen steder.

Det gjør vondt å bryte et forhold altså. For alle parter, på mange måter.

Men du må hele tiden vite hvorfor du gjør det. Hens, det første avsnittet.

Og du ville sikkert uansett ha blitt en kjempegod alenemor, men alenemødre finner nye de og altså.

Anonymous poster hash: 3bac0...e87

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold med en mann på fjerde året. Forholdet har vært jevnt over bra, men det har egentlig aldri vært noe særlig "samliv" mellom oss. Vi har aldri hatt de samme interessene eller hobbyene, men vi har fått det til å fungere mye pga interne ting.

Etter vi fikk barn for et år siden så har det blitt verre enn noen gang. Vi gjør så og si aldri noe sammen. Vi står opp, jeg steller barnet vårt og meg selv, han setter seg på dataen. Og der blir han sittende hele dagen med mindre vi skal noe. Jeg gjør stort sett alt med barnet vårt til en hver tid. Har prøvd å la han slippe til, men han er egentlig ikke veldig interessert.

Vi prater ikke sammen om noe, vi gjør aldri noe sammen og jeg husker ikke sist vi hadde sex. Hvis jeg skulle finne på å nevne at jeg er ensom eller at jeg vil vi skal gjøre noe så får jeg beskjed om at jeg "sutrer så jævlig"

Han er fullstendig uinteressert i meg og mitt. Og jeg har kommet dit at jeg er faktisk ikke så veldig interessert i han heller. Han sier at han elsker meg, men det er null vilje til å gjøre noe med livet vårt. Og ærlig talt, jeg har ikke vilje til det jeg heller. Jeg føler at vi bare utsetter det uungåelige fordi vi er for inngrodd i det å være sammen.

Dette er ikke hvordan jeg ønsker å leve livet mitt, men jeg klarer ikke å finne bein nok i nesa til å gå fra han.

What to do? Jeg er så ensom

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

Var som å lese om meg og ex dette Som om jeg skulle skrevet det selv på den tiden.

Bare jeg stod opp lenge før han, likte å sove lenge (trur ejg han gjør enda) Jeg styrte meg mitt og ungene, stakk på besøk til venninner på kveldene, han satt som regel hjemme likevel, så jeg hadde jo heldigvis de kveldsbesøkene hos venninner jeg da. Han satt foran dataen og spilte onlinespill på kveldene(og gjerne langt på natt) og jeg sat foran tv alene. Sa til han kan du ikke komme å sette deg ilag med meg på stua da? Han svarte alltid jada , men kom aldri, ble bare sittende foran den dataen.

Vi er ikke sammen idag for å si det sånn. Nå har jeg en jeg bor sammen med som deler mine interesser og hobbier, og det er et helt annet forhold ja

Anonymous poster hash: ef3ae...e71

[AnonymBruker]

Men hvor begynner man? Jeg har sagt mange ganger at jeg vil gå! Men jeg sitter med dårlig samvittighet overfor han. Jeg klarer ikke å se en begynnelse på det å leve alene, ihvertfall ikke med barn.

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

Jeg som kjente meg igjenn :

Jeg også truet flere ganger med å gå, han tok meg ikke på alvor. Vi var sammen i ganske mange år, og de 2 siste åra slet jeg mest og tenkte ofte på hva jeg skulle gjøre. Vi fikk 2 barn sammen. Ble mye krangling etterhvert i dette forholdet. venninna mi sa at den dagen du går, så kommer du til å tenke " hvorfor gjorde jeg det ikke før"?

Var veldig usikker på hvordan jeg skulle greie meg som alenemor, og såg iallfall ikke for meg jeg kom til å finne meg en ny når jeg hadde 2 unger!!! Men det skal jeg si deg ikke var noe problem Hadde flere som var interesert i meg, som jeg ikke hadde gjensidige følelser for.

Men jeg tenkte som venninna mi sa, hvorfor gikk jeg ikke før. Nå har jeg det veldig bra i det forholdet jeg er i nå og det forholdet er som mange svarte hull, det virker så fjernt på en måte. Jeg hadde det ikke bra.

Veldig ofte er ikke gresset grønnere på den andre siden, men i mitt og vil tru ditt tilfelle så er det mye grønnere på den andre siden

Anonymous poster hash: ef3ae...e71

[AnonymBruker]

Til deg som kjenner deg igjen!

Jeg har det vel ganske likt som du hadde det. Og jeg ser både logikken og fornuften i det du skriver. Så tusen takk for svar jeg må bare "gro et par baller" og gjøre det jeg vet må gjøres. I følge han så er alt fint og flott og vi har ingen problemer, men så sitter jeg med en vond klump i halsen som bare blir større og større!

Det hadde vært såå mye enklere om han bare kunne dumpe meg

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

[AnonymBruker]

Til deg som kjenner deg igjen!

Jeg har det vel ganske likt som du hadde det. Og jeg ser både logikken og fornuften i det du skriver. Så tusen takk for svar jeg må bare "gro et par baller" og gjøre det jeg vet må gjøres. I følge han så er alt fint og flott og vi har ingen problemer, men så sitter jeg med en vond klump i halsen som bare blir større og større!

Det hadde vært såå mye enklere om han bare kunne dumpe meg

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

Jeg håpet jo nesten på at jeg skulle ferske han i å være utro så det var lettere å gå, så skjønner hva du mener med at du skulle ønske han bare dumpet deg Men det er flere fisker der ute, og mannfolk bryr seg ikke om om dama har barn fra før Og du vil greie deg fint som alenemor Jeg følte jo jeg gjorde alt med ungene, så sånn sett var det ikke noe forskjell da jeg dro. Eneste jeg fikk frihelger annen hver helg. Var veldig rart i begynnelsen å være uten ungene annen hver helg, men det blir en vanesak det også

Anonymous poster hash: ef3ae...e71

[AnonymBruker]

Jeg håpet jo nesten på at jeg skulle ferske han i å være utro så det var lettere å gå, så skjønner hva du mener med at du skulle ønske han bare dumpet deg Men det er flere fisker der ute, og mannfolk bryr seg ikke om om dama har barn fra før Og du vil greie deg fint som alenemor Jeg følte jo jeg gjorde alt med ungene, så sånn sett var det ikke noe forskjell da jeg dro. Eneste jeg fikk frihelger annen hver helg. Var veldig rart i begynnelsen å være uten ungene annen hver helg, men det blir en vanesak det også

Anonymous poster hash: ef3ae...e71

Det er akkurat sånn jeg tenker! At jeg skulle ønske at han gjorde noe som var "ille" nok til at jeg kan gå med god samvittighet 😕 men på et eller annet nivå så er jeg jo glad i han, han har gitt meg det kjæreste jeg har og det er jeg han evig takknemlig for! Men det forandrer ikke det faktum at vi ikke fungerer som kjærester

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

[AnonymBruker]

Det er akkurat sånn jeg tenker! At jeg skulle ønske at han gjorde noe som var "ille" nok til at jeg kan gå med god samvittighet men på et eller annet nivå så er jeg jo glad i han, han har gitt meg det kjæreste jeg har og det er jeg han evig takknemlig for! Men det forandrer ikke det faktum at vi ikke fungerer som kjærester

Anonymous poster hash: 35c26...fc7

Min ex fikk opp øynene da jeg endelig fikk til å gå. Og da prøvde han å få meg tilbake (hadde først steinansikt og var skikkelig tøff noen uker) Men da hadde jeg endelig tatt det store steget og ville ikke tilbake, for jeg såg at dette klarte jeg fint og jeg begynte å få det bra igjenn med meg selv. . Han var vel ikke så lett å ha med å gjøre 1 års tid, for jeg trur han ville ha meg tilbake, så da var han bare helt håpløs og samarbeide med. Men etter 1 årstid så samarbeidet vi veldig bra og gjør det enda. Dette er 7 år siden nå Han sa i ettertid at han viste ikke hva han hadde før han mistet det. Men han fikk mange advarsler. Men vi hadde ingen fellese interesser heller, så jeg trur ikke det hadde blitt noe bedre å gått tilbake til han, hadde nok sklidd ut igjenn til det gamle vist vi skulle prøvd på nytt.

Anonymous poster hash: ef3ae...e71