folk som ikke tåler og bli avvist

[Gjest kloss]

hvorfor tåler noen mennesker ikke og bli avvist? jeg måtte avvise ei dame nylig...og da ble ho skrekkelig sint. skremmende oppførsel. ..

[Gjest extra]

hvorfor tåler noen mennesker ikke og bli avvist? jeg måtte avvise ei dame nylig...og da ble ho skrekkelig sint. skremmende oppførsel. ..

Som oftest vet vi ikke om andres fortid slik at for oss kan deres reaksjoner virke rare, upassende og kanskje skremmende. Det er ikke dermed sagt at sinneutbrudd eller barnslig oppførsel bør tolereres siden man tross alt er voksne (regner med at dere er det).

Det kan ha vært at vedkommende ble mye avvist som barn, kan ha blitt mishandlet eller andre triste ting. Men så har man de menneskene som har levd et beskyttet liv under barndommen og fått sydd puter under armene. Man har kanskje hørt at en er "spesiell" og bedre enn andre. For slike inidivider vil avvisning være uhørt. De kan gjerne avvise andre for det har de rett til, men at andre avviser de er jo helt på trynet!

Går man nærmere inn på personlighet kan det være:

- antisosiale trekk

- narssisstisk fremtreden

- histrioniske trekk

- emosjonelt ustabile trekk (impulsiv eller borderline)

Som du ser så kan det være flere grunner til at enkelte ikke takler avvisning like greit som andre.

[Urgalon]

Hun blir kanskje avvist ofte eller aldri?

Nå vet ikke jeg hvordan du sa "nei" men kanskje du sa det på en måte som hun tolket det litt feil på?

Endret 1. juli 2013 av Urgalon

[Leonaen]

Tåler...Hmmm...Jeg smaker litt på det ordet i forhold til å bli avvist.

Jeg er en av de som hadde reagert barnslig, umodent og med sinne.

Sist jeg ble avvist ble jeg kjempesint! Og det er så rart, for vanligvis er jeg stille, rolig og laidback.

Men jeg reagerte skikkelig. Og i etterkant følte jeg at det ikke var greit ovenfor meg selv.

Det er ikke første gang heller. Jeg har forståelse for at mannen ble skremt.

Det kommer av at jeg ikke er flink til å takle slikt følelsmessig. Noen grunner kan være som extra sier, ting fra barndommen. Elendig selvtillit. Jeg brukte ikke lang tid på å komme meg over han. 1 uke så var alt glemt, bortsett fra at jeg ikke kunne tilgi meg selv som ble så sint. Dårlig samvittighet. Men sinnet var mindre denne gang en hos han første jeg ble hodestups forelsket i og som avviste meg.

Så heldigvis kan jeg kontrollere meg til neste gang jeg blir det.

Endret 30. juni 2013 av Leonaen

[AnonymBruker]

Hvorfor noen folk ikke tåler å bli avvist skjønner jeg ikke, man kan jo ikke like alle.

Selv har jeg ingen problemer med når jenter avviser meg, dog er det sjeldent, og jeg skjønner ikke når dem gjør det, for jeg ville aldri avvist meg selv

Anonymous poster hash: 1725b...2a3

[Leonaen]

Som oftest vet vi ikke om andres fortid slik at for oss kan deres reaksjoner virke rare, upassende og kanskje skremmende. Det er ikke dermed sagt at sinneutbrudd eller barnslig oppførsel bør tolereres siden man tross alt er voksne (regner med at dere er det).

Det kan ha vært at vedkommende ble mye avvist som barn, kan ha blitt mishandlet eller andre triste ting. Men så har man de menneskene som har levd et beskyttet liv under barndommen og fått sydd puter under armene. Man har kanskje hørt at en er "spesiell" og bedre enn andre. For slike inidivider vil avvisning være uhørt. De kan gjerne avvise andre for det har de rett til, men at andre avviser de er jo helt på trynet!

Går man nærmere inn på personlighet kan det være:

- antisosiale trekk

- narssisstisk fremtreden

- histrioniske trekk

- emosjonelt ustabile trekk (impulsiv eller borderline)

Som du ser så kan det være flere grunner til at enkelte ikke takler avvisning like greit som andre.

Like greit som andre? Hva er like greit som andre egentlig?

Er det fellestrekk og fasit på hvordan å takle å bli avvist, når man ikke lider av de personlighetstrekkene du lister opp osv? Jeg spør fordi jeg nysjerrig.

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å bli avvist på byen f.eks, i forhold til en man har vært sammen med over tid. Min ex gjorde det slutt etter 1 år, det har jeg tatt veldig hardt. Selv om det er nesten 6 mnd siden det skjedde, så føler jeg meg stygg, verdiløs og skulle ønske jeg heller hadde blitt overkjørt av en buss enn å leve med den smerten og kjærlighetssorgen jeg går gjennom nå.

Alle må takle å bli avvist i løpet av livet, enig med det, men mannfolk må lære seg hva ordet KOMMUNIKASJON innebærer. Hadde min kjære hatt en ordentlig samtale med meg (som voksne mennesker) istedet for å får kompisen sin til å gjøre det slutt via facebook (nei jeg kødder ikke), så hadde jeg reagert helt annerledes. For min del er det så ille at jeg har fått PTSD og går på antidepressiva, siden jeg har det helt jævlig. Men om noen hadde avvist meg på sukker eller på byen hadde jeg ikke tatt det så tungt.

Håper det ga litt mening med hvordan det kan føles for jenter

Anonymous poster hash: aa334...3b4

[Gjest extra]

Hvorfor noen folk ikke tåler å bli avvist skjønner jeg ikke, man kan jo ikke like alle.

Selv har jeg ingen problemer med når jenter avviser meg, dog er det sjeldent, og jeg skjønner ikke når dem gjør det, for jeg ville aldri avvist meg selv

Anonymous poster hash: 1725b...2a3

Det er egentlig ikke så vanskelig å forstå dersom man forstår hvordan psyken formes gjennom barndommen. Noen barn klarer seg fint til tross for dårlige kår (alkoholiserte foreldre, mental psykisk lidelse hos en/eller begge foreldrene etc.). Dersom man ikke har fått muligheten til å uttrykke seg grunnet dominante eller straffende foreldre kan man ofte utvikle unnvikende personlighetstrekk. Dersom mor eller far ikke var til å stole på og uforutsigbare lærer barnet kanskje at de voksne avviser en. Se for deg et barn som kommer hjem fra barnehagen med en tegning han har lagd, og viser mor som responderer med å ikke si noe. Barnet følte seg kanskje avvist. Skjer det nok ganger blir det en del av personligheten. Det kan ligge til grunn sinne mot de avvisende forelderen og i voksen alder utspiller samme mønsteret seg i ulike settinger, men som oftest i mellommenneskelige sammenhenger.

Et annet scenario: et liten pike har alkoholisert mor og far har stukket av. Hun bor på et lite sted der praten går blant naboene. På skolen vil ingen være sammen med henne og hun inviteres ikke med på noe sosialt. Hva tror du denne piken lærer om folk og livet generelt? Som voksen tar hun til seg motet og går på en date. Hun har minnet seg på at det kun er en date og ikke verdens undergang om ting ikke skulle gå etter planen. Hun blir etter daten avvist og reagerer med vrede. Hvem er det som er sint? I skjemterapi ville man kalle en slik modus for det sinte barnet og skjemaet som ble aktivert var om avvisning. Hele barndommen utspiller seg i rask film i sinnet hos vedkommende. Man taler da om et primitivt sinne som ikke er blitt modnet hos vedkommende.

At du takler avvisning godt er fint for deg. Fra naturens side er vi alle disponert for sårbarhet overfor stressende aspekter i miljøet. Men psykososiale faktorer spiller ofte inn for hvordan vi formes som mennesker. Det er ikke alle mennesker som har hatt en trygg og god oppvekst.

[Leonaen]

Det er forskjell på å bli avvist på byen f.eks, i forhold til en man har vært sammen med over tid. Min ex gjorde det slutt etter 1 år, det har jeg tatt veldig hardt. Selv om det er nesten 6 mnd siden det skjedde, så føler jeg meg stygg, verdiløs og skulle ønske jeg heller hadde blitt overkjørt av en buss enn å leve med den smerten og kjærlighetssorgen jeg går gjennom nå.

Alle må takle å bli avvist i løpet av livet, enig med det, men mannfolk må lære seg hva ordet KOMMUNIKASJON innebærer. Hadde min kjære hatt en ordentlig samtale med meg (som voksne mennesker) istedet for å får kompisen sin til å gjøre det slutt via facebook (nei jeg kødder ikke), så hadde jeg reagert helt annerledes. For min del er det så ille at jeg har fått PTSD og går på antidepressiva, siden jeg har det helt jævlig. Men om noen hadde avvist meg på sukker eller på byen hadde jeg ikke tatt det så tungt.

Håper det ga litt mening med hvordan det kan føles for jenter

Anonymous poster hash: aa334...3b4

Ja det er en forskjell. Jeg har ingen problemer med å bli avvist av noen hvor investering av tid, følelser og opplevelser nesten ikke har vært tilstedet.

Og ja hvis det føles som man fortjener en ordentlig avslutning når det kommer til forhold så tenker jeg at man nesten har rett til å bli litt sint, og vise at det ikke er greit.

[Gjest extra]

Det er forskjell på å bli avvist på byen f.eks, i forhold til en man har vært sammen med over tid. Min ex gjorde det slutt etter 1 år, det har jeg tatt veldig hardt. Selv om det er nesten 6 mnd siden det skjedde, så føler jeg meg stygg, verdiløs og skulle ønske jeg heller hadde blitt overkjørt av en buss enn å leve med den smerten og kjærlighetssorgen jeg går gjennom nå.

Alle må takle å bli avvist i løpet av livet, enig med det, men mannfolk må lære seg hva ordet KOMMUNIKASJON innebærer. Hadde min kjære hatt en ordentlig samtale med meg (som voksne mennesker) istedet for å får kompisen sin til å gjøre det slutt via facebook (nei jeg kødder ikke), så hadde jeg reagert helt annerledes. For min del er det så ille at jeg har fått PTSD og går på antidepressiva, siden jeg har det helt jævlig. Men om noen hadde avvist meg på sukker eller på byen hadde jeg ikke tatt det så tungt.

Håper det ga litt mening med hvordan det kan føles for jenter

Anonymous poster hash: aa334...3b4

Jeg er ikke enig. For de som ikke har problemer med avvisning har mye modnet i personligheten og sinnet. Men de finnes som ikke har vært like heldige. Tar man femfaktormodellen om personlighet med i beregningen er det de som skårer høyt på nevrotisime som ofte kan være mere sensitive enn andre.

Man blir nødt til å innse at folk er forskjellige og at mye spiller inn enn det blotte øyet kan se og sanse.

[Gjest extra]

Like greit som andre? Hva er like greit som andre egentlig?

Er det fellestrekk og fasit på hvordan å takle å bli avvist, når man ikke lider av de personlighetstrekkene du lister opp osv? Jeg spør fordi jeg nysjerrig.

For å korrigere litt her så lider man ikke av personlighetstrekkene, men vi har litt eller av av de forskjellige personlighetstrekkene. Hvis vi tenker oss dimensjoner om trekkene som er ekstreme i hver sin ytterkant kan man se det slik:

Ekstremt sint Besinnet Ekstremt underkastende

http://www.thedirtbox.com/wp-content/themes/proreview/xtimthumb.php,qsrc=,hwww.thedirtbox.com,_wp-content,_uploads,_2013,_01,_ping-pongart.jpg,aw=,P20280,ah=190.pagespeed.ic.loYa4KN5b5.jpg

Ser man på bildet er det ytterkantene som er ekstreme mens man de fleste ofte havner i midten et sted.

Man klarer som regel å besinne seg når man hører eller noe som en ikke liker. Avhengig av de dominerende personlighetstrekkene vil noen miste besinnelsen og bli usaklige mens andre vil være fullt enige. Det er snakk om hvordan man takler for eks. emosjonelle påkjenninger og forstår konteksten.

Dersom en person jobber som sikkerhetsvakt i et høyrisikofengsel er det ikke abnormalt å være mer på tå hev eller skeptisk. Konteksten tilsier jo at dersom man ikke er årvåken så kan man få problemer med fangene. Men hvis man jobber i en klesbutikk som selger og er stadig skeptisk til kundenes og kollegenes motiver, holder seg unna så vil det virke veldig rart. En selger jobber jo for å selge og må prate med kundene når de har spørsmål klesplagg. Hvis man er unnvikende i en slik setting så kan det i sin tur gjøre at andre kan føle seg utrygge.

Femfaktormodellen: http://no.wikipedia.org/wiki/Personlighet

Femfaktormodellen om personlighet er ingen fasit, men krysskulturelle studier har vist at mennesker flest deler disse trekkene. Men en kulturell faktor er også av betydning. For eksempel er pruting er vanlig i mange land der det omtrent er forventet at man pruter om prise i en butikk. Man kan gjøre det samme i Norge, men det er sjeldent at det skjer.

Når det gjelder spørsmålet om avvisning viser forskning at barn som har blitt avvist under barndommen kan få problemer med tillit som voksne. Forskning innenfor tilknytning viser klart at relasjonen og interaksjonen mellom foreldre og barn er av vesentlig betydning.

Hva er det som gjør at noen takler avvisning greit og kan til og med bli venner med en som har avvist de (f. eks på date er man finner ut at man passer bedre som venner)? Og hva er det som gjør at andre blir sinte slik TS beskrev i det første innlegget? Mye tyder på at graden av trekkene introversjon/ekstroversjon og nevrotisisme ofte spiller sterkt inn.

Endret 30. juni 2013 av extra

[Inwe]

Jeg vil mye heller bli avvist enn at han aldri kontakter meg igjen. Når det er sagt kan det hende jeg reagerer om jeg ikke ventet at det skulle komme, men jeg blir ikke sint.

Endret 30. juni 2013 av Inwe

[Alja]

Jeg tåler det skrekkelig dårlig dersom jeg føler jeg blir avvist eller ikke møtt. Det handler om mønstre fra en var liten. Jeg vokste opp i rus og ble bestandig fysisk dyttet bort av min mor. Man reagerer jo på forskjellige måter. Jeg blir aldri sint eller skremmende, men jeg blir utrolig såret og tar det veldig personlig.

Den dag i dag går jeg til psykolog. Dersom man har disse trekkene burde man jobbe med seg selv.

[Gjest kloss]

her var det mange intressante tanker. :-) jeg avviste ho fint..tror jeg. sa som sant var. at vi var for forskjellige. .

jeg har aldri tenkt på at et avslag kan bli tatt så ille opp. . nå har jeg faktisk mer sympati og forståelse for ho. etter denne tråden.

men tenk på det dere som reagerer voldsomt..at det er vanskelig og vite hva man skal svare.

[Gjest extra]

her var det mange intressante tanker. :-) jeg avviste ho fint..tror jeg. sa som sant var. at vi var for forskjellige. .

jeg har aldri tenkt på at et avslag kan bli tatt så ille opp. . nå har jeg faktisk mer sympati og forståelse for ho. etter denne tråden.

men tenk på det dere som reagerer voldsomt..at det er vanskelig og vite hva man skal svare.

Det er godt å lese det du skriver. Du sa egentlig bare at dere var forskjellige noe som ikke er galt å si i det hele tatt. Regner med at du formidlet det på en grei måte. Hvordan hun tar det er ikke ditt problem. Man har ikke har ansvaret for andre og en må ta vare på sin egen psykiske og fysiske helse.

Det er likevel greit å ha i sinnet ulike perspektiver når man kommer opp i slike situasjoner. Da innser man hvor nyansert verden er og hvor lite vi egentlig vet selv om vi tror at vi vet mye.

I en datingsituasjon er som oftest begge parter opptatte av å vise seg frem fra sine beste sider. På mange måter er vi selvfokuserte og holder kanskje en del ting ved oss i sjakk (les: kvinner som sier "Men han virket jo så flott i starten, jeg kunne ikke vite at han var en voldelig person"). Når man går forbi datingen og blir litt mer seriøs så kommer mange ganger det ene og det andre frem. "Glansbildet" slår sprekker og man ser realitetene.

Har et eksempel selv på et slikt glansbilde: møtte en stilfull jente for noen år siden og alt virket ganske greit. Inntil den dagen faren hennes fant det for godt å styre henne. Og hun ble styrt, en voksen kvinne på 35 år. "Pappa sier/mener/...(fyll inn selv) om det. Jeg tør ikke å si noe annet". Under datingen fikk jeg inntrykk av henne som en moden og selvstendig kvinne. Så feil kan man altså ta.

Endret 30. juni 2013 av extra

[Gjest extra]

Jeg tåler det skrekkelig dårlig dersom jeg føler jeg blir avvist eller ikke møtt. Det handler om mønstre fra en var liten. Jeg vokste opp i rus og ble bestandig fysisk dyttet bort av min mor. Man reagerer jo på forskjellige måter. Jeg blir aldri sint eller skremmende, men jeg blir utrolig såret og tar det veldig personlig.

Den dag i dag går jeg til psykolog. Dersom man har disse trekkene burde man jobbe med seg selv.

Helt klart at man må jobbe med seg selv, men da er det greit å være bevisst på slike trekk. Alt etter psykisk modning så klarer noen å jobbe med seg selv mens andre skylder på eksterne faktorer enn å se inn i seg selv.

[Gjest extra]

Jeg vil mye heller bli avvist enn at han aldri kontakter meg igjen. Når det er sagt kan det hende jeg reagerer om jeg ikke ventet at det skulle komme, men jeg blir ikke sint.

Folk reagerer forskjellig.

[Alja]

Det er jo så klart helt individuelt. Jeg ville bare skrive hvorfor jeg takler det dårlig. Men helt klart, man må ha litt selvinnsikt for å kunne jobbe med et problem. Man kan jo ikke ta tak i noe man ikke vet er "der".

[Gjest extra]

Det er jo så klart helt individuelt. Jeg ville bare skrive hvorfor jeg takler det dårlig. Men helt klart, man må ha litt selvinnsikt for å kunne jobbe med et problem. Man kan jo ikke ta tak i noe man ikke vet er "der".

Enig Nettopp derfor vil noen være tilgjengelige for innsiktsorientert psykoterapi (for eks. psykodynamisk terapi) mens andre får bedre utbytte av kognitiv atferdsterapi.

Noen av våre trekk kan være ubevisste som for eks. en mann som vet at han blir nervøs og rød blant kolleger. Andre trekk kan være ubevisste slik at man reagerer lite hensiktsmessig og ser ikke det selv noe andre kan gjøre. Når man er klar til å bearbeide materialet kan man si at utvikling kan finne sted.

Er det noen som har sett filmen "The Others" med Nicole Kidman? Ikke direkte samme tema, men da hun innser at hun er spøkelset så kan hun endelig hvile. Slik kan man også si om menneskesinnet - når ting blir bevisste så kan de bearbeides. Ting ligger som bugs i "systemet" slik at hvis man trykker på tasten A så kommer B opp på skjermen. Det er ikke rart at det som kommer inn blir gjennom systemet kan bli prosessert på den måte systemet er bygd opp. Reparasjon av kjernen i systemet kan gjør nettopp at når man trykker på A så er det A som kommer frem på skjermen.

Endret 30. juni 2013 av extra

[Gjest extra]

men tenk på det dere som reagerer voldsomt..at det er vanskelig og vite hva man skal svare.

Man vet som regel ikke hvordan den andre vil reagere. Nettopp derfor kan man bli overrasket når en tilsynelatende rolig person reagerer så sterkt. Man kan regelrett bli satt ut fordi en ikke forventet en slik reaksjon.