Forloveden min mistet barnet sitt

[Lunaire]

Fikk i går tragiske nyheter. Forloveden min mistet barnet sitt på 11 måneder i akutt sykdom. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å forholde meg til dette. Jeg hadde selv ingen omgang med barnet, og han hadde heller ikke noe særlig samvær de siste månedene på grunn av at eksen hans hatet meg så mye at hun nektet ham å se datteren.

Dette blir ekstra sårt når hun nå har gått bort. Ikke bare føler jeg at det er på grunn av meg at den lille tiden han kunne hatt med datteren sin ble frarøvet ham, men jeg føler også et sterkt sinne. Jeg unner ingen den enorme sorgen det må være å miste et barn, selv ikke eksen hans som var så egoistisk. Men likevel, hun har påført forloveden min så mye smerte ved å nekte ham å se sitt eget barn, og nå er hun borte.

Han dro på sykehuset med moren sin i går, og hele eksens familie var der. De snakket ustanselig om alt den lille jenta hadde brukt å glede seg over i hverdagen. Hun pleide å gjøre sånn, hun likte så godt å.. osv., mens forloveden min ikke klarte å tenke på noe annet enn "fuck dere, jeg fikk ikke tatt del i noe av dette på grunn av dere". Han fikk holde henne før de tok henne bort, heldigvis. Men det er forjævlig at når du allerede har savnet datteren din i to måneder fordi du ikke har fått lov til å se henne, så er hun død når du først får lov til å holde henne igjen.

Jeg vet som sagt ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Jeg bor her, og han bor i Skottland. Jeg reiser dit i dag, og er glad jeg bare får vært sammen med ham. Men jeg klarer jo ikke å sette meg inn i sorgen. Det var jo ikke mitt barn. Likevel sørger jeg på hans vegne, og alt føles veldig trist akkurat nå. Ingen fortjener å miste noen de er glade i, særlig ikke et lite barn.

[AnonymBruker]

Fikk i går tragiske nyheter. Forloveden min mistet barnet sitt på 11 måneder i akutt sykdom. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å forholde meg til dette. Jeg hadde selv ingen omgang med barnet, og han hadde heller ikke noe særlig samvær de siste månedene på grunn av at eksen hans hatet meg så mye at hun nektet ham å se datteren.

Dette blir ekstra sårt når hun nå har gått bort. Ikke bare føler jeg at det er på grunn av meg at den lille tiden han kunne hatt med datteren sin ble frarøvet ham, men jeg føler også et sterkt sinne. Jeg unner ingen den enorme sorgen det må være å miste et barn, selv ikke eksen hans som var så egoistisk. Men likevel, hun har påført forloveden min så mye smerte ved å nekte ham å se sitt eget barn, og nå er hun borte.

Han dro på sykehuset med moren sin i går, og hele eksens familie var der. De snakket ustanselig om alt den lille jenta hadde brukt å glede seg over i hverdagen. Hun pleide å gjøre sånn, hun likte så godt å.. osv., mens forloveden min ikke klarte å tenke på noe annet enn "fuck dere, jeg fikk ikke tatt del i noe av dette på grunn av dere". Han fikk holde henne før de tok henne bort, heldigvis. Men det er forjævlig at når du allerede har savnet datteren din i to måneder fordi du ikke har fått lov til å se henne, så er hun død når du først får lov til å holde henne igjen.

Jeg vet som sagt ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette. Jeg bor her, og han bor i Skottland. Jeg reiser dit i dag, og er glad jeg bare får vært sammen med ham. Men jeg klarer jo ikke å sette meg inn i sorgen. Det var jo ikke mitt barn. Likevel sørger jeg på hans vegne, og alt føles veldig trist akkurat nå. Ingen fortjener å miste noen de er glade i, særlig ikke et lite barn.

Så ufattelig trist. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg bli bare utrolig sint for at han ikke fikk lov å møte datteren sin, den siste tiden av hennes liv. Det eneste du kan gjøre er å være der for han. Si at hvis han vil prate så vil du høre på. Hvis han trenger noe så skal du ordne det. Men mest av alt tror jeg deg holder å bare være der for han.

Anonymous poster hash: 8b6e6...9b6

[Lunaire]

Jo mer jeg kjenner på det, jo mer trist blir jeg på mine egne vegne også. Jeg gledet meg sånn til å bli kjent med henne, og jeg følte på en måte at hun var litt min også. Også er jeg sint og bitter på grunn av eksen hans. Sukk. Jeg får ikke gjort så mye mer enn å være der for ham, en samtalepartner og en skulder å gråte på. Jeg håper han kommer seg gjennom dette

[Gjest Vampen]

Først,

Å miste et barn er en tragedie i seg selv, og med slike omstendigheter blir det ekstra trist.. Han kommer seg nok gjennom dette, på et vis, man gjør stort sett det. Men det kan ta tid, det kan svinge opp og ned og man glemmer aldri.

Mitt beste råd, er i likhet med det de andre her skriver, er å være der for ham. Og ha i bakhodet at sorgen svinger. Noen ganger har man behov for å prate, gråte og rase, andre ganger for å koble ut, le og tenke på andre ting. Det er helt normalt. Om det faller seg naturlig, så ville jeg også ha fortalt ham hva du føler. At du kjenner sorg på hans vegne, og også over at du ikke fikk mulighet til å bli kjent med henne. Kanskje dere kan se på bilder sammen? Eller ha en liten markering, bare dere to? Tenne et lys, slippe opp ballonger med noen ord eller annet? I en slik sorg er det godt å føle at man kan dele den med noen, og her ligger vel ikke akkurat forholdene til rette for å dele den med mor..

Jeg føler med dere.

[Cristella]

Jeg har rett og slett ikke ord. Ville egentlig bare sende dere begge en veldig stor klem!