Hvordan takle å være "den onde stemoren"?

[AnonymBruker]

For 1,5 år siden traff jeg en fantastisk mann. Vi har hvert vårt barn, og jeg samarbeider veldig godt med min eks. Kjæresten min trodde den gangen at han også gjorde det, men da han ble sammen med meg, begynte helvete.

Selv om moren til hans barn er samboer og har et nytt barn med ny mann, er hun tydeligvis helt grenseløst sjalu. Eller noe slikt. Hun er helt fullstendig ute av stand til å takle min eksistens. Kjæresten min og jeg har hele tiden vært enige om at vi skal ta det å introdusere barna våre til hverandre veldig sakte og gradvis, så vi var sammen i nesten et halvt år før vi traff hverandres barn, og da var vi kun sammen på dagtid. Vi var sammen omtrent et år før vi overnattet sammen alle fire. Vi passet også på å ikke treffes for ofte, slik at hans barn, som han kun har helgesamvær med fordi moren h*ns flyttet langt unna da hun ville bli samboer med ny mann, ikke skulle føle at jeg tok plassen h*ns og at h*n fremdeles fikk alenetid med pappa (det vil si vi møttes 3-4 ganger det første år vi var sammen og har møttes 3 ganger det siste halvåret). Jeg føler selv at vi har gjort ting veldig riktig når det gjelder barna, og tatt hensyn til alle parter, og til med hans sjalu eks.

Nå blir det likevel bråk hver eneste gang vi treffes, og det begynner å gjøre veldig vondt. Selv om kjæresten min gir eksen sin klar beskjed om at vi er et par og vi planlegger å være sammen fremover, hjelper det ikke. Vi ønsket egentlig å flytte sammen nå til sommeren, men siden jeg ikke føler at jeg kjenner barnet hans godt nok og merker at denne situasjonen er vanskelig for h*n, har vi utsatt det. Også for min egen del, jeg trenger å vite at vi fungerer sammen som familie før vi flytter sammen, for jeg vil ikke risikere at våre barn må gå gjennom enda et samlivsbrudd, spesielt for mitt eget barn som bor hos meg og har helgesamvær med sin far, for h*n vil det være ganske vondt om kjæresten min skulle bodd med oss og så flyttet ut. Før eller siden må vi jo ta den sjansen, jeg ser det altså, men jeg ønsker som sagt å være litt tryggere på at vi klarer å være en familie først.

Jeg er så sliten og lei meg av dette. Burde kanskje utdypet mer enn jeg har gjort, men jeg er så redd for å bli gjenkjent, at jeg ikke tør. Men eksen hans har f.eks. nektet ham samvær fordi hun fant ut at jeg og mitt barn skulle være tilstede på dagtid den ene dagen og og hun gjør det vanskelig for barnet hans også, h*n skjønner at mammaen sliter med å akseptere meg og synes derfor det er vondt å skulle like meg selv. H*n sa til faren sin etter forrige gang vi var sammen at h*n var redd for å bli glad i meg fordi da ble mammaen så skuffet. :frown:

Jeg kan ikke si annet enn at dette er ubeskrivelig vondt, og jeg føler det samme som barnet hans, jeg er redd for å bli glad i h*n fordi det er så vondt. Jeg ønsker ingenting annet enn å ha et godt forhold til h*n og jeg er virkelig ingen ond stemor. Men i morens øyne er jeg det, enda det ble slutt mellom henne og kjæresten min mange år før han og jeg traff hverandre. Men hun avslørte en gang at problemet hennes er at han dumpet henne, og da skjønner jeg jo at det er sjalusi.

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Jeg tenker mye på det og lurer ofte på om jeg skal gi opp hele forholdet, men samtidig er denne mannen virkelig fantastisk. Vi har det så utrolig bra sammen på alle områder, og han er utrolig flink med mitt barn også. Skal jeg bare gi opp? Blir det bedre noen gang? Er det verdt det?

Anonymous poster hash: 612e8...2e6

[Gjest Gjest]

Lurer også på dette, har kjæreste med sjalu eks. Hvordan skal jeg takle det? Jeg var ikke grunnen til at det ble slutt mellom dem. Føler at jeg ikke blir "godkjent" til å være sammen med barnet av eksen og mitt nærvær er gjenstand for diskusjon på familievernkontoret. Eksen mener at hvis kjæresten min absolutt trenger å ha dame, så får han holde på i barnefri-ukene.

Barnet har tillit til meg og jeg er på besøk 1-2 ganger i løpet av pappa-uka. Overnatter en sjelden gang

Andre med lignende erfaring?

[AnonymBruker]

H*ns... Altså, alle skjønner jo at du snakker om en gutt her

Anonymous poster hash: 488c4...331

[AnonymBruker]

Ikke nødvendigvis en gutt, bare fordi jeg skriver h*ns, men h*nnes hadde implisert jente. Kjønnet på ungene er irrelevant her.

Anonymous poster hash: cd889...c13

[Gjest Gjest]

Jeg kunne forstått denne eksen, om det var et forhold hun var blitt vraket fra og fortsatt ønsket å være i, eller om det var rett etter et brudd eller noe sånt, men når hun selv har funnet ny samboer, så virker det jo rart da.

Kanskje virkeligheten (og konsekvensen) av samlivsbruddet ikke har komt til henne før nå, og hun reagerer litt kraftig på følelser hun ikke har tenkt over kunne komme? (Det kunne faktisk ha vært meg selv...følelser kommer jo ofte ikke før man plutselig sitter i det...men likevel...noe må man jo ha tenkt på forhånd om hva som vil skje videre..)

Uansett; ikke enkelt, men hvis du elsker denne mannen, så tror jeg at jeg bare hadde flyttet inn og sett hvordan det gikk. Det blir nok litt trøbbel til å begynne med, men så tror jeg at når hun først har fått svelgt dette, så går det seg til. Det er kanskje enda verre nå når hun bare går og gruer seg til at det skal skje.

Dere har jo gjort ting riktig, og hun skjønner jo innerst inne at hun har ingen myndighet til å nekte barnet å være sammen med fars nye kjæreste, når hun selv har ny kjæreste som bor med barnet. Det går jo bare ikke an.

Men hold en lav profil ifht. morsrollen. La alt gå gjennom far og la bestemmelser gjøres av far og mor. Men det høres ikke ut som du er typen til å være frampå på denne måten heller. Så går det seg nok til.

[Løvetanten]

Du får trøste deg med at det nok ikke er personlig.

Uansett hvem som hadde kommet inn i eksmannens liv, så hadde hun hatt samme reaksjon.

Noen mennesker er ikke helt i vater, og man må bare leve med at de eksisterer og for all del unngå konfrontasjoner så langt det er mulig.

Gi opp å bli akseptert. Gi opp å skulle være venner. Gi opp å skulle få til et samarbeide.

Lev ditt eget liv og la henne marinere i sin egen bitterhet

[AnonymBruker]

Du får trøste deg med at det nok ikke er personlig.

Uansett hvem som hadde kommet inn i eksmannens liv, så hadde hun hatt samme reaksjon.

Noen mennesker er ikke helt i vater, og man må bare leve med at de eksisterer og for all del unngå konfrontasjoner så langt det er mulig.

Gi opp å bli akseptert. Gi opp å skulle være venner. Gi opp å skulle få til et samarbeide.

Lev ditt eget liv og la henne marinere i sin egen bitterhet

Orker jeg det da? Slik det er nå får jeg aldri vært med i bursdager til stebarnet, aldri være med på andre spesielle anledninger. Stebarnet får ikke komme i mitt barns bursdager med mindre vi er så heldige at det faller på samværshelg. Barnet mitt og stebarnet har bursdag med en månedes mellomrom, likevel sørget moren til stebarnet for at den bursdagen med familieselskap for h*n ble lagt til samme helg som mitt barn faktisk hadde bursdag. Da hadde allerede besteforeldrene til barnet barnet mitt bestilt flybiletter som ikke kunne endres. Denne jula ønsker vi å feire sammen, men orker jeg å få den ødelagt av at kjæresten bombaderes med smser og telefoner? Jeg vet jeg tenker langt frem i tid nå, men det har jo ikke gått over på et og et halvt år, det går vel aldri over da?

Og det finnes ikke tvil i mitt hjerte om at jeg elsker denne mannen, men dette er så vondt. Jeg vet ikke om jeg holder ut å være en del av en slik krig i mange, mange år til. Barnet er i tidlig skolealder, så det er mange år det er snakk om.

Jeg tror gjesten har helt rett i det han/hun sier; det er først nå det går opp for eksen til kjæresten min at det virkelig er over. Jeg er hans første kjæreste siden bruddet, og når forholdet vårt har vart så lenge som det har, begynner det kanskje å gå opp for eksen at dette er noe som skal vare. Jeg skjønner alt dette altså, han såret henne sikkert veldig da han gikk fra henne, men det er jo mange år siden, og det må jo være veldig vondt for henne også å være i konstant krig med mannen hun har barn med. Jeg synes det er veldig trist for alle parter, inkludert henne, dette her. Og jeg ser at stebarnet lider også, h*n ser på faren sin at det er moren som sender stygge sms når vi er sammen, enda han jobber hardt for å skjule følelsene sine.

Anonymous poster hash: cd889...c13

[Løvetanten]

Du må faktisk tenke veldig hardt på om du orker det ja... Det er et reint helvete til tider.

Jeg og mannen min har levd med en rape gal dame i bakgrunnen i mange, mange år. Det blir ikke bedre, men nå er snart ungene store nok til å flytte ut og da ser vi utsikter til et konfliktfritt liv.

Men husk at denne dama vil plage kjæresten din uansett hvem han velger å være sammen med. Du er ikke "spesiell". Det er hans jobb å rydde opp i dritten og sørge for å beskytte den nye partneren og barnet sitt så god han kan.

Endret 1. juli 2013 av Løvetanten

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre få gode råd. Men Løvetanten har nok rett i at din kjæreste vil bli utsatt for dette uansett hvem han er sammen med, og også kjæresten hans.

Var bare en ting som slo meg når jeg leste innleggene dine. Hvorfor får eksen så mye opplysninger i forkant når det skaper så store problemer?

Har erfaringer fra at stemor oppførte seg slik som mor i dette tilfellet, og gjorde mye for å ødelegge og var ekstremt sjalu. Vi måtte rett og slett kutte mye informasjon slik at den ikke kom dem for øret før rett før eller etter at ting skulle skje. Dette fordi hennes herjinger gikk utover barna, både de jeg har med min eks og deres nye søsken hos far.

Men elsker du denne mannen og ser for deg en fremtid sammen med ham, så stå i det. Men at det vil koste er sikkert, samtidig kan dere blir sterkere på motgangen

Anonymous poster hash: 4ee62...ff4

[AnonymBruker]

Var bare en ting som slo meg når jeg leste innleggene dine. Hvorfor får eksen så mye opplysninger i forkant når det skaper så store problemer?

I begynnelsen trodde kjæresten min at det beste var å forebygge ved å gi moren beskjed før barnet, slik at hun kunne være klar over at jeg var der når hun ringte barnet sitt. Hun ringer hver eneste dag når barnet er på samvær. Nå får hun ikke beskjed i forkant, men barnet sier jo at jeg og barnet mitt er der når h*n snakker med moren sin, og da blir det helvete etterpå. Og hun kan jo ikke kjefte bare for å kjefte, så sist vi var sammen ble det helvete fordi barnet mitt og jeg var der når det var en måned til neste samvær fordi moren hadde avlyst det, da mener hun at faren bør prioritere kun ungen sin. Vi hadde allerede tatt hensyn til det og omgjort på våre planer slik at barnet mitt og jeg var sammen med dem bare noen timer på dagtid fremfor at de overnattet hos oss hele helga slik vi egentlig skulle. Det var helt uavhengig av eksen hans altså, men fordi jeg er enig i tanken om at barnet som ser faren sin så lite skal få alenetid med ham. Men samtidig kan vi ikke endre og avlyse alle planer hver gang moren får en raptus som medfører endring i samvær fremover. En annen gang mente hun at det var ødeleggende for sitt barn å måtte være sammen med mitt barn fordi mitt barn er noen år yngre, det var så dumt om samværshelgene skulle gå til å måtte ta hensyn til mitt barn.

Da jeg skrev i hovedinnlegget at "vi planlegger å være sammen fremover" mener jeg at kjæresten og jeg har tenkt å fortsette å være kjærester. Vi snakker om samboerskap og ekteskap og fremtiden.

Anonymous poster hash: cd889...c13

[AnonymBruker]

Det må da være trassig for eksens nye mann at hun ikke er over sin eksmann. Hvor er han opp i dette?

Anonymous poster hash: 04e15...4f1

[AnonymBruker]

Det må da være trassig for eksens nye mann at hun ikke er over sin eksmann. Hvor er han opp i dette?

Anonymous poster hash: 04e15...4f1

Aner ikke, men det hender angivelig at han klager litt over dama si, til kjæresten min, de gangene det er han som leverer eller hente barnet ved samvær. Kjæresten min påstår også at hun er ganske slem med ham, type kjefter og smeller for hver minste ting, når de er sammen på f.eks. sommeravslutninger og andre ting som begge foreldrene vil være med på. Da sier han også at han bare kan tenke seg hvor stygg hun er når de er alene sammen, når hun tillater seg å være slik offentlig.

Anonymous poster hash: cd889...c13

[AnonymBruker]

Aner ikke, men det hender angivelig at han klager litt over dama si, til kjæresten min, de gangene det er han som leverer eller hente barnet ved samvær. Kjæresten min påstår også at hun er ganske slem med ham, type kjefter og smeller for hver minste ting, når de er sammen på f.eks. sommeravslutninger og andre ting som begge foreldrene vil være med på. Da sier han også at han bare kan tenke seg hvor stygg hun er når de er alene sammen, når hun tillater seg å være slik offentlig. Anonymous poster hash: cd889...c13

Så morens nye samboer er basically en trøstepremie? Hun trodde kanskje at hvis hun gikk videre ville hennes eks (din kjæreste) innse hva han hadde mistet og prøve å vinne henne tilbake. Men så går tiden og nå må hun bite i det sure eplet og innse at han vil faktisk ikke ha henne. Jeg skjønner at det kan være kjipt, men dette går jo bare utover barnet og alle de varme følelser din kjæreste måtte hatt for sitt barns mor.

Min manns eks er likedan, hun har aldri kommet seg videre og når han møtte meg (lenge etter) ble det et helvete. Det er utrolig slitsomt og det går først og fremst utover barnet. Jeg har ingen gode råd, utover at det er viktig å sette klare grenser for hva dere finner dere i, det blir f.o.f opp til din kjæreste som må sette ned foten og stå opp for deg og ikke minst sitt barn.

Anonymous poster hash: c139f...1ed

[Løvetanten]

Moren til mine stebarn har hatt flere kjærester, men det har aldri ført til at hun oppførte seg bedre.

Nå har hun enda en ny en, men hun har vært jævligere enn noensinne. Kanskje hun har fått ferskt blod

[AnonymBruker]

Føler med deg, fordi jeg har vært/er i samme situasjon selv. Men jeg synes kanskje mannen din er vel snill med xn sin?

Det er ikke lov å sabotere samvær, hvertfall ikke vist grunnen er at barnet skal være sammen med fars kjæreste gjennom 1.5år og et barn til. Høres ikke ut barnemishandling for meg det. Her synes jeg din mann skal sette krav, det er HANS barn også og hun må bare skjønne det.

Synes du virker som en fantastisk sympatisk å god kvinne, å du tenker gjennom ting på en meget bra måte. Men han er din kjæreste. Ikke la hans ex ødelegge så mye.

Å at barnet sier at jeg tør ikke bli glad i deg fordi mamma blir trist må far hvertfall ta affære.. Hun manipulerer barn! Nå må hun skjerpe seg. Blir de ikke enige får de ta det til mekling.

Makan til tilrettelegging av kranglete ex. Ta hensyn men ikke sett ditt liv på vent pga henne, det er jo sykt! Ikke gi opp men tør å være lykkelig også

Anonymous poster hash: 7452b...5dc

[AnonymBruker]

Føler med deg, fordi jeg har vært/er i samme situasjon selv. Men jeg synes kanskje mannen din er vel snill med xn sin?

Det er ikke lov å sabotere samvær, hvertfall ikke vist grunnen er at barnet skal være sammen med fars kjæreste gjennom 1.5år og et barn til. Høres ikke ut barnemishandling for meg det. Her synes jeg din mann skal sette krav, det er HANS barn også og hun må bare skjønne det.

Problemet er som du sier selv at hun manipulerer barnet, og når et barn i skolealder gråter og er hysterisk for h*n ikke vil til pappa fordi h*n ikke får pappa for seg selv, da er det ikke så veldig lett for pappaen å gjenomføre samvær med tvang. Han blir jo utrolig såret og lei seg han også. Det er så trist, for nå pappaen og barnet er alene, vil h*n gjerne besøke meg og barnet mitt, men så fort moren får nyss i det endrer barnet sin mening.

Jeg har i hvert fall bestemt meg for å sette hardt mot hardt og kreve at vi er mer sammen alle fire enn vi har vært til nå. Nå har vi prøvd i et år å ta det forsiktig og rolig for å unngå bråk, og det fungerer tydeligvis ikke. Nå orker jeg ikke mer. Siden mitt barn bor hos meg og kjæresten min bare har helgesamvær, har vi vært sammen vi tre en del ganger, og barnet mitt er jo veldig glad i kjæresten min. Da føles det ekstra sårt at jeg knapt kjenner hans barn.

Anonymous poster hash: cd889...c13

[Gjest Gjest]

Problemet er som du sier selv at hun manipulerer barnet, og når et barn i skolealder gråter og er hysterisk for h*n ikke vil til pappa fordi h*n ikke får pappa for seg selv, da er det ikke så veldig lett for pappaen å gjenomføre samvær med tvang. Han blir jo utrolig såret og lei seg han også. Det er så trist, for nå pappaen og barnet er alene, vil h*n gjerne besøke meg og barnet mitt, men så fort moren får nyss i det endrer barnet sin mening.

Jeg har i hvert fall bestemt meg for å sette hardt mot hardt og kreve at vi er mer sammen alle fire enn vi har vært til nå. Nå har vi prøvd i et år å ta det forsiktig og rolig for å unngå bråk, og det fungerer tydeligvis ikke. Nå orker jeg ikke mer. Siden mitt barn bor hos meg og kjæresten min bare har helgesamvær, har vi vært sammen vi tre en del ganger, og barnet mitt er jo veldig glad i kjæresten min. Da føles det ekstra sårt at jeg knapt kjenner hans barn.

Anonymous poster hash: cd889...c13

Jeg synes du skal skaffe deg litt hard hud og overse det. Dere kan ikke la henne styre livet deres, og barnet er ikke hjerneskada, det vil selv se hva som skjer.

Før eller siden blir du gravid og... Er mannen verdt det, så hold ut! Og be han stå hardt på sitt.