Diskuterte dere barn og oppdragelse før dere fikk barn?

[AnonymBruker]

Hei

Lurer veldig på noe og vær så snill og ikke ta dette som kritikk mot mislykkede forhold. Ser jo det er fryktelig mange her inne som har problemer med eksen, min/dine/våre barn, ulik oppfatning av barneoppdragelse osv... Det jeg lurer på er: hvor mye av dette diskuterte dere før dere ble gravid og fikk barn? Skjønner jo at noen kan forandre seg så det er derfor jeg lurer...

Jeg og mannen har diskutert alt som f.eks. hva gjør vi hvis vi oppdager misdannelse X, Y eller Z på ultralyd? Skal vi sende barnet på vanlig skole/barnehage eller alternativt (Steinerskole/Montessori)? Vil vi behandle alle barna likt eller tilpasse hver sine behov? Hva slags type ferier ser vi for oss med barn? Hvordan skal vi dele permisjonen? Hva forventer/ønsker vi av besteforeldrene, og hva er realistisk å forvente? Hva gjør vi hvis vi ikke kan få barn? ++++ mye mer

Dere som har opplevd problemer i forholdet i forbindelse med barn, hadde dere diskutert slike ting på forhånd og parteneren/du endret mening? Eller hadde dere aldri snakket om slike ting? Man kan jo bli gravid før man kommer så langt... Som sagt, dette er ikke ment som kritikk av dere som ikke diskuterte slike ting, men jeg er bare nysgjerrig Si gjerne noe om hva dere diskuterte og hvorfor det gikk galt/bra

Anonymous poster hash: abbe5...afe

[AnonymBruker]

For å være ærlig diskuterte vi fryktelig lite. Det gikk mindre enn 1 mnd fra vi bestemte oss for at vi ville bli foreldre sammen til jeg ble gravid. Så med oss gikk det litt fort i svingene.

Anonymous poster hash: 9bec1...4b9

[Gjest Gjest]

Har tatt diskusjonene underveis. Foreløpig går d bra jeg tror ikke man kan forberede seg på alt. Alt kan ikke planlegges. Dere vet uansett ikke hva dere går til

[Tøysekoppen]

Vi diskuterte en del, vi diskuterte grenser og hvordan vi vil ha det. Vi fortalte hverandre hvilke forventninger vi hadde til hverandre til hvordan vi skulle takle for eksempel fødsel, trass, barsel,- hvordan vi ønsket permisjon og hvordan vi skulle/skal gjøre det med økonomien når vi står uten barnehageplass i seks mnd. Vi har diskutert sjokoladepålegg, morsmelkerstatning, bleier, barnepass, ferier, hvem som skal lage middag og hva.

Det vi har diskutert nå i kveld er om han ikke kan ringe meg når han blir spurt om å jobbe overtid. Om jeg har hatt en våken natt og poden har vært sinna kan det greit å få være med å bestemme om når mannen skal komme hjem.

Det jeg tror er det viktigste er å fortelle om forventningene, på forhånd. Lenge før det rekker å skje, da vet partneren hvor den står. Det kan være lurt å ha lave forventninger. Å det som er like viktig er nok å være tydelig når en forteller om forventningene. Bruk "Jeg" i diskusjonene, det har fått meg langt!! for eksempel : Jeg er ikke helt enig med deg der, jeg synes... ,- i stede for: DU TAR FEIL!

[Athene]

Jeg trur ikke man kan løse alle problemer og spørsmål "på papiret" før man står oppe i det. Gapet mellom teori og praksis er veldig stort.

Jeg trur det er mye viktigere å være i et stabilt og trygt forhold, der man ellers har livssyn og like holdninger. Og ikke minst en god evne til å snakke sammen, og være problemløsningsorientert. Jeg og mannen kjenner hverandre ut og inn etter over ti år sammen. Når det dukker opp en problemstilling i forholdet har vi alltid hatt en evne til å lytte, og ta en beslutning som er det felles beste. Stahet og påståelighet har aldri eksistert mellom oss.

I begynnelsen da vi begynte å prøve tok jeg initiativet til en prat om forventninger til meg som mor/husmor kombinert med karriere.For meg er det viktig å dele permisjonen 50-50, å få anledning til å fortsette med reisevirksomhet, og være fullt ut likestiilt på hjemmebane. Etter at jeg hadde snakket om dette en liten stund konkluderte han raskt med at jeg ikke hadde sagt en ting han ikke allerede visste om meg og mine ønsker, i og med at han kjente meg ut og inn. Jeg trur det er det beste fundamentet for å få barn sammen.

[AnonymBruker]

Vi diskuterte slikt lenge før vi bestemte oss for å prøve å få barn, selvsagt.

Ikke var vi særlig voksne når vi ble kjærester heller(i tidlig 20år), og vi visste det nok ville gå 10 før vi begge ønsket barn.

Det er da en selvfølge slik jeg ser det - men tar jo i betraktning at endel kan endre seg når man først er i situasjonen, avhengig av barnet som kommer og dets behov.

Men altså; vi driver jo ikke å planlegger barnets interesser og skolevalg, det skal de få bestemme selv. Ingen av oss er så innstilt på å få barn som har knyttet masse forventninger til seg

Anonymous poster hash: 1f371...0e9

[Gjest Riskjeks]

Jeg er enig med Athene.

Å få barn blir aldri slik man forventer/forestiller seg. Plutselig var det man trodde var vikitg, uvikitg, og motsatt. Og en masse holdninger endrer seg etterhvert.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men tror det er kjempelurt å ha snakket om ulike tema på forhånd, selv om man aldri kan forderede seg på alt mulig rart... Jeg har et vennepar som aldri blir enige. Da de ble sammen var hun klar på at hun ønsket barn og han sa han ikke ønsket. Begge tenkte at den andre kom til å endre mening.Så sier hun en dag: jeg slutter på p-pillen, hvis du ikke vil ha barn får du kjøpe kondomer. To måneder senere blir hun gravid... Han trodde ikke man kunne bli gravid så raskt!

Hele graviditeten har de kranglet om navn. Både fornavn og etternavn. Han ville ikke ha pappapermisjon og spurte jobben sin (bak hennes rygg) om de kunne betale henne for å ta ulønnet permisjon fra sin jobb. Han sa også klart i fra at han ikke kom til å ta del i barneoppdragelsen. Han ble ikke med på fødselskurs, men var med på deler av fødselen. Etter barnet ble født har det gått litt bedre, men han hadde ikke noe permisjon nei... Han ville jo ikke ha barn! Skjønner ikke at de fortsatt er sammen jeg...

Anonymous poster hash: abbe5...afe

[AnonymBruker]

Til dere som synes at man endrer mening under veis, hvilke saker har dere endret mening om? Er det generelle holdninger som at "det er sunt å amme" og "pappaperm er bra" eller mer at man ser for seg å amme også får man det ikke til av ulike grunner? Man planlegger pappaperm, men så skjer det noe viktig på jobben til far så det blir vanskelig å ta permisjonen osv...

Jeg tenker ikke at man nødvenidgvis må være enig i alt, men at man har luftet og diskutert litt så man vet hvor man har hverandre.

TS

Anonymous poster hash: abbe5...afe

[Gjest Riskjeks]

Til dere som synes at man endrer mening under veis, hvilke saker har dere endret mening om? Er det generelle holdninger som at "det er sunt å amme" og "pappaperm er bra" eller mer at man ser for seg å amme også får man det ikke til av ulike grunner? Man planlegger pappaperm, men så skjer det noe viktig på jobben til far så det blir vanskelig å ta permisjonen osv...

Jeg tenker ikke at man nødvenidgvis må være enig i alt, men at man har luftet og diskutert litt så man vet hvor man har hverandre.

TS

Anonymous poster hash: abbe5...afe

Dette går nok mye på oppdragelse - mange tenker "slik skal ikke mine barn oppføre seg" når man ser andres "uoppdragene" unger. Så får man barn selv som blir akkurat like. Og man innser at det er slik unger er Kanskje oppdager man at oppdragelses-"stilen" man på forhånd tenkte var fornuftig, ble helt feil, både for foreldre og barn.

Og hvordan man takler å få en baby. Mange takler lite søvn/mye gråt osv dårligere enn de trodde, og må dermed organisere seg annerledes. Kanskje blir ikke den engasjerte far så engasjert likevel. Kanskje ble det annerledes å være hjemme i permisjon enn man trodde, kanskje blir hverdagen annerledes.

[Ciara]

Mannen og jeg er fortsatt sammen, jeg vet ikke om tråden var myntet kun på par som har gått fra hverandre.

Men: Vi hadde snakket mye om barn og barneoppdragelse. Blant annet fordi vi hadde helt forskjellige oppvekster, og har snakket om hva fra oppvekstene våre vi ønsket å videreføre i oppdragelsen av våre egne barn. Vi har hele tiden vært enige i de store linjene og prinsippene.

Men våre utfordringene går på alle situasjoner som oppstår underveis og som krever reaksjon uten at man har tid til å diskutere. For eksempel når treåringen trasser og vi er uenige om hvilke kamper det er verdt å ta med ham og når vi skal gi etter. Og da kan vi selvfølgelig bli irriterte på hverandre. Vi har vært enige om at vi skal støtte hverandre overfor barna, og det betyr at jeg i blant må si til treåringen at jeg er enig med mannen min selv om jeg ikke egentlig er det 100%. Dette synes jeg noen ganger har vært mye vanskeligere enn jeg hadde trodd (men igjen dreier det seg heldigvis ikke om de virkelig viktige tingene).

Jeg har derfor ingen problemer med å forstå at par som var enige og som hadde snakket mye sammen før barna kom, likevel kan få store utfordringer i forholdet.

[Stinelin]

Vi snakket mye om generelle holdninger og verdier, men også litt om konkrete ting. Måtte jo vite at vi ihvertfall var på samme planet før vi satte barn til verden.

Man vet jo aldri hvordan ting blir når barna kommer, men jeg føler at en god grunnmur er en forutsetning for at det kan bli bra. Vi har hatt masse utfordringer (les: jeg ble helt skrudd av å være gravid og få barn), og det hadde aldri gått om vi ikke hadde hatt så solid forhold i utgangspunktet (les: veldig tålmodig og forståelsesfull mann).

[typewriter]

Grensesettende men godhjertet er den beste måten å oppdra et barn på