Hva får du ut av forholdet ditt?

[Gjest TS]

Jeg lurer litt på hva forholdet deres gir dere? Og hva ønsker du deg av forholdet? Føler du at dette blir dekket? Eller inngår du kompromisser underveis og sitter igjen, til slutt, uten de egenskapene og verdiene du egentlig hadde ønsket deg til å begynne med?

Det slo meg plutselig at jeg gir og gir.. får også ting tilbake, men ikke de jeg føler jeg ønsket meg i et forhold til å begynne med. Jeg har nok underveis tenkt at "jaja, hva er så viktig med akkurat det?" Og tatt det for en ting som kan komme underveis eller som jeg ikke trenger. Nå sitter jeg igjen og føler at jeg ikke har så mange av de tingene i forholdet jeg i bunn og grunn ønsket meg.

Eks: gode, lange samtaler, aktiviteter sammen, felles verdier og grunnlag, lager det hjemmet vi begge ønsker, prioriterer hverandre, støtter hverandre (trenger ikke å forstå det, men at en kan være med å snakke rundt temaer for å kunne gi den andre pointers for andre tenkemåter) etc...

[bebisss]

Gjerne du bör fortelle dette til partneren din? dere maa mötes paa halveien, hvis ikke det funker saa funker ikke forholdet.

Jeg var i ett forhold der jeg ga alt av meg selv, mannen var aldri hjemme, han kom hjem og spiste middagen jeg laget saa stakk han ut igjen. Vi pratet aldri sammen, han prioriterte aldri meg pluss mye mer, jeg snakka med han og gav han sjangs etter sjangs men bestemte meg for aa forlate han.

Naa er jeg i ett veldig godt forhold. Ja vi har selvfölgelig vaare daarlige dager, men jeg elsker at mannen min faktiskt kommer og setter seg med meg og spör hva som er galt, og vi ler sammen 1 minutt etterpaa.. Vi gjör mye sammen, vi snakker mye sammen, hjelper hverandre om vi trenger det. Og vi begge fordeler arbeidsoppgaver hjemme uten at vi maa mase paa hverandre. Da jeg var i mitt tidligere forhold saa kunne jeg ikke se for meg at jeg kunne faa noe bedre. Jeg trodde det var min feil alt sammen, men naa er jeg saa glad for at jeg kom meg vekk og fant min kjære gode ektemann istedenfor pluss at han er superkosete og vi kan tulle og være teite sammen og hver gang han sier "jeg elsker deg" faar jeg alltid den kriblingen i magen

[Anglofil]

Nærhet, vennskap, trygghet og kjærlighet.

Det er de viktigste punktene for hva forhold gir meg. Ingen er så nær meg som min mann, rent psykisk og fysisk. Vennskapet vårt er ekstremt viktig, og vi ser på hverandre som bestevenner. Ellers er det trygghet og kjærlighet. Ingenting er finere enn å lene seg inntil armkroken til mannen mens vi ser film og føle seg elsket. En annen ting er at man har noen å dele gleder og sorger med. Det gjør rett og slett livet bedre å leve.

Mvh Yvonne

[Gjest Funky Punk]

Trygghet, et godt sexliv, mye latter, utfordringer, kjærlighet osv

Kompromisser må man gjennom i et forhold, men om jeg hele tiden føler at jeg kun gir og aldri får noe tilbake så tror jeg ikke forholdet hadde vart så lenge.

[AnonymBruker]

Noe av det viktigste for meg er at vi "ser" hverandre.. god kontakt og forståelse for hverandre, mye humor, trygghet (hva nå enn den skyldes - trygghet på egne følelser og noen bekreftelser fra den andre på at det er gjensidig), åpenhet, bra sex, at man prioriterer hverandre i stor nok grad (kan godt gjøre mye hver for oss, men må også ønske å sette av kvalitetstid). Fysisk og mental nærhet. Dette er jo mange punkter, men såpass kan en forvente.. dessuten kommer det jo noe godt ut av det for den andre også, hvis han får igjen de samme tingene

Jeg har også vært i et forhold hvor den andre bare tok meg for gitt, spiste middagen jeg hadde lagd (og oftest planlagt), tok ikke oppvasken en gang, stakk til venner, sukket oppgitt om jeg foreslo å gå tur eller på kafe/ut, ikke kunne diskutere framtid eller andre viktige tema, bare var opptatt av seg selv, umulig å planlegge selv for en helg, langt mindre en ferie... Hvis jeg hadde kunnet, helt ærlig, akseptert dette, kunne vi sikkert fortsatt å leve sammen - eller, leve hvert vårt parallelle liv under samme tak -. Men hvorfor det? Jeg ble bare usikker, kravstor, sutrete, masete og sjalu av å være i et sånt forhold, og det hadde ikke noe med kjærlighet å gjøre. Det var bedre å være alene, viste det seg.

Anonymous poster hash: 57101...563

[Gjest ts]

TS her..

Jeg ser det som går igjen er vennskap og nærhet/kjærlighet.

Vi har det bra også vi da, det er ikke slik at jeg gir og gir og aldri får. Men jeg har kanskje inngått kompromisser underveis som var grunnleggende for forholdet - for min del.

Altså vi deler på husarbeid osv.. vi har tid sammen også. Men det er ikke slik jeg trodde jeg skulle ha det i et forhold. Jeg er av typen som kan snakke rundt ting i evigheter. Jeg sier også ting når jeg er frustrert eller bekymret. Jeg ønsker å få tilbake en samtale. En som kan filosofere med meg omkring temaer som dukker opp i hverdagen. Min kjære er heller det motsatte. Hvorfor snakke om det når vi ikke kan gjøre noe med det? Og blir det noe bedre av å bekymre deg? Er det ikke bedre å bare slappe av?

Er det jeg som er for rar/kravstor eller er det han som er for laid-back?

[AnonymBruker]

Det er jo en bra holdning å være laid back og ikke skulle bruke for mye energi på bekymringer en ikke kan gjøre noe med Kanskje dere skulle prøve å lære av hverandre? Ellers kan det hende dere er for forskjellige når det gjelder fokus og kommunikasjon, vanskelig å si.

Anonymous poster hash: 57101...563

[AnonymBruker]

Nærhet, vennskap, en jeg kan snakke med, en jeg kan gå til og klage over ting jeg synes er trassige, en jeg kan dele hobbier og interesser med, en jeg kan ha det morsomt ilag med, en å dele livet med bl.a

Anonymous poster hash: fd390...698