Bli gravid i ny jobb

[AnonymBruker]

Hei!
Ja jeg vet det er mange tråder om dette! men jeg føler fortsatt at jeg vil lese fler svar enn jeg har lest i de andre trådene.

Vi har allerede et barn. Og planen var å starte prøvingen igjen nå, for å få den aldersforskjellen vi ønsker.
Men jeg begynte i ny jobb i begynnelsen på mars ( det var ikke planlagt, jeg hadde ikke en gang søkt på jobben, men fikk tilbudet om intervju osv..)
Så jeg har jobbet litt og blitt litt kjent. Men man vet jo aldri hvordan man blir under en graviditet. Første graviditet gikk veldig bra, men de trenger jo ikke bli like.

Og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg kan gjøre det eller ikke.Føler at det er sikkkelig dårlig gjort mot arbeidsgiveren. I tillegg er det ikke helt lett å få tak i noen som kan være vikar for meg. Og jeg vet at en ansatt kommer til å slutte til neste år. Samtidig vil jeg ikke sette mitt liv på vent.

Huff, hva tenker dere, kloke damer?

Anonymous poster hash: e0650...60e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er bare å kjøre på. Siden du ikke søkte denne jobben aktivt, men de hentet deg inn, synes jeg ikke du har noe å bekymre deg for. Med mindre du har sagt du ikke vil ha flere barn da..

De må ha tatt høyde for at det kan bli flere barn på deg når de ansatte deg. Og så blir det jo også en stund til du forteller arbgiver om en eventuell graviditet, så da har du vel minimum vært der et halvt år før du slipper "bomben".

En jobb er ikke verdt å sette livet på vent for, med mindre det er en "once om a lifetime" mulighet. For det vil nemlig aldri passe å få barn om man skal tenke sånn. Barn torpederer karriereplaner, selvrealisering osv for en periode, men man får jo igjen i bøtter og spann på andre områder

Anonymous poster hash: 55033...ec1

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er bare å kjøre på. Siden du ikke søkte denne jobben aktivt, men de hentet deg inn, synes jeg ikke du har noe å bekymre deg for. Med mindre du har sagt du ikke vil ha flere barn da..

De må ha tatt høyde for at det kan bli flere barn på deg når de ansatte deg. Og så blir det jo også en stund til du forteller arbgiver om en eventuell graviditet, så da har du vel minimum vært der et halvt år før du slipper "bomben".

En jobb er ikke verdt å sette livet på vent for, med mindre det er en "once om a lifetime" mulighet. For det vil nemlig aldri passe å få barn om man skal tenke sånn. Barn torpederer karriereplaner, selvrealisering osv for en periode, men man får jo igjen i bøtter og spann på andre områder

Anonymous poster hash: 55033...ec1

Å takk for svar!Det er dette jeg behøvde å høre for å ta sjansen ; ) Du har rett jeg har jo vært der en stund når jeg forteller det. Er jo ikke gravid nå og det kan jo ta tid! I tillegg venter jeg jo i allefall 3 mnd før jeg forteller.. Tusen takk

Anonymous poster hash: e0650...60e

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon og skal vente ett år for å bli kjent. Det spiller jo ingen rolle om barnefår et år mer seg imellom.

Anonymous poster hash: 49ac1...e4c

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon og skal vente ett år for å bli kjent. Det spiller jo ingen rolle om barnefår et år mer seg imellom.

Anonymous poster hash: 49ac1...e4c

Det var min oprinnerlige tanke å vente et år. Men så tenker jeg, hva om det tar 1 år å bli gravid?

Syns det er et vanskelig valg..

Og hvor fort er det "akseptabelt" å bli gravid?

Anonymous poster hash: e0650...60e

[Selma_]

Jeg hadde kjørt på. Du vet som du sier aldri hvor lang tid det tar! Arbeidsgiver må bare regne med at det kan bli svangerskap, sånn er det bare! Hadde ikke tvilt en gang... Å begynne prøvinga, bli gravid og la det gå litt tid før det er helt safe å si det - plutselig har du jobba der et halvt år til!

[AnonymBruker]

Er i litt lik situasjon som deg. Jeg begynte i ny jobb i år og det skulle egentlig ta lang tid å bli gravid pga medisinske grunner. Da var spørsmålet om vi skulle begynne selv om jeg hadde nettopp begynte i ny jobb. Vi bestemte oss for å prøve etter noen måneder og selvfølgelig ble vi gravide nesten med en gang! Ingen på jobb var overrasket og alle var glade for oss.

Tror nok alle arbeidsgivere forventer at det kan skje. Kan legge til at jeg gjorde det vanskelig for arbeidsgiveren - vikar vanskelig, måtte tilrettelegges pga fare til fosteret, osv. - men likevel skjønte alle at det er viktigere ting i livet enn hvor lenge man jobber før man blir gravid og disse tingene ikke kan planlegges.

Tenker at man angrer mer på å vente ett år og så å ta lang tid å bli gravid enn å prøve nå og kanskje gjør livet litt vanskelig for arbeidsgiveren om ni måneder. Lykke til uansett hva du bestemmer for .

Anonymous poster hash: 6b761...47f

[sajk]

Takk for svar! Hmm jeg tror vi kjörer på engster meg for hvordan arbeidsgiver og kollegaer kommer til å reagere. Men familien får komme först. Tar gjerne imot flere innspill, om noen har noen?

[sajk]

Jaha der var ikke jeg anonym lenger;)

[Nerine_]

Jeg er i samme situasjon og skal vente ett år for å bli kjent. Det spiller jo ingen rolle om barnefår et år mer seg imellom.

Anonymous poster hash: 49ac1...e4c

Selvfølgelig spiller det en rolle om man ønsker barn med et visst mellomrom.

[AnonymBruker]

Jeg ventet et år etter jeg startet i ny jobb. Akkurat i det vi skulle begynne å prøve, fikk jeg beskjed om at jeg skulle bli overflyttet til en ny avdeling. Så begynte jeg der, og tenkte jeg måtte jobbe der litt før vi kunne prøve igjen. Så ble jeg syk en lang periode, og etter sommeren nå skal jeg atter en gang oppgradere til en bedre stilling og ny avdeling og atter en ny sjef og nye kollegaer. Jeg har gitt opp å være snill pike og vente, da blir det til slutt for sent. Man kan ikke sette livet på vent for å være høflig og tilpasningsdyktig. Nå kommer vi til å prøve, og så får de rundt meg bare takle at det kanskje passer dem litt dårlig. For meg passer det ypperlig, og det er det som er viktigst. Faktisk.

Anonymous poster hash: 981b3...ab6

[AnonymBruker]

vi startet prøvingen i mars i fjor, mens jeg var i en jobb.. etter en stund var jeg så utrolig lei jobben min, og søkte ny, med litt dårlig samvittighet pga prøvingen.. men når jeg startet å søke var det i juni/juli og følte vi måtte prøve lenge før vi fikk det til.. i slutten av juli var jeg på intervjue, men fikk ikke jobben. Men så ringte de meg etter noen uker å ville ha meg på ett nytt intervjue, til en annen stilling, helt i starten av august, og den jobben fikk jeg.. Jeg fikk jobben på en fredag, og bare to dager før, fikk jeg en positiv test..

Du kan tro jeg hadde dårlig samvittighet, men takket ja fordi, uten å si jeg var gravid, for var jo helt i starten.. hadde jo oppsigelsestid, å litt før jeg skulle starte, var jeg innom for å skrive kontrakt, og da fortelte jeg det.. Eller, prøvde å si det rettere sagt! Fikk det ikke til, men hun skjønte hva jeg prøvde å komme fram til!

Hun grattulerte meg, og var glad på mine vegne, og ble ikke sjokkert i det hele tatt!

Det er egentlig noe en arbeidsgiver må regne med, når de annsetter noen i "barneproduksjonsalder" for å si det på den måten!

Det går sikkeret kjempe bra! Er jo dumt å måtte vente på noe dere ønsker pga en jobb! Forstår godt om dere prøver på nr 2 og du har ny jobb!!

Lykke til!

Anonymous poster hash: bf9b5...a21

[Satellites]

Jeg begynte også i ny jobb i mars, og oppdaga at jeg var uplanlagt gravid i mai. Så ikke frem til å fortelle det til arbeidsgiver, men han ble bare glad og gratulerte meg :-) Slikt må de nesten regne med kan skje når de ansetter unge kvinner :-)

[AnonymBruker]

Jeg ventet av "høflighet" og av eget ønske ifht å bli ordentlig satt inn i jobben i nesten 4 år, rett og slett fordi jobbsituasjonen ble helt annerledes enn jeg hadde tenkt - og stadig hadde jeg en ny stilling/avdeling etc som jeg følte jeg måtte/ønsket jobbe meg inn i.

Så måtte jeg bare gi opp den tanken og sette igang. Det tok jo nesten ett år, så like greit var det

Altså 5 år fra tanken på påbegynt til jeg faktisk ble gravid. Ting skjer, og ting skjer ikke som man har planlagt.

Jeg skulle gjerne vært i fast jobb og ha avansert litt i noen år før jeg ble gravid, men det gikk ikke i oppfyllelse. Da gir jeg helt ærlig talt blaffen i hva noen måtte synes nå. Jeg kan ikke vente hele livet på "livet", da ikke noe annet har ventet på meg.

Anonymous poster hash: ee8c5...11c

[Gjest RockOn]

Jeg fikk beskjed av min arbeidsgiver at de vet at det kan komme babyer da de ansetter damer som er i fruktbar alder som hun sa...

[AnonymBruker]

Du har fast stiiling, ikke prøvetid? Jeg hadde følt meg sikrere om jeg hadde fast enn om jeg gikk på prøvetid, men ellers er det bare å kjøre på spør du meg!

Jeg ble "headhuntet" i desember, skulle begynne i april. Oppdaget at jeg var uplanlagt gravid i jula og "bekjente mine synder" i mars. Det gikk helt fint, sjefen gratulerte og var utrolig grei mtp tilrettelegging.

Jeg går i engasjement før stillingen må utlyses, og jeg var redd for at en evt. vikar kunne passere meg og få jobben når den tid kommer, men nå er jeg rimelig sikker på at det skal gå greit. Alle de andre på kontoret gikk opp i stilling slik at de skulle unngå å sette inn vikar for meg, slik jeg var litt bekymret for, så jeg håper jobben er min når den blir utlyst.

Anonymous poster hash: 26b3e...690

[Gjest Maman]

Jeg begynte i ny jobb i april, og fikk to streker for noen dager siden. Jeg tenker at det er bedre å "få det unna" nå, heller enn om et par år når jeg har fått mer ansvar og kannskje har blitt en nøkkelperson. Jeg planlegger jo å bli i jobben i mange, mange år så jeg skal nok gjøre min del likevel. De visste det vel også når de ansatte ei gift dame på 29 med en toåring:)

[sajk]

Takk for svar alle sammen! dette er veldig beroligende nå kjörer vi på