Barn som ble slått - gjør så vondt å vite..

[AnonymBruker]

Må bare få luftet noen tanker her.. Fikk vite av en ungdom i min familie at h*n ble slått en gang av sin forelder da barnet var under 10 år. Denne forelderen er mitt søsken, og har alltid vært en ganske hissig og temperamentsfull person. Men jeg hadde aldri i livet trodd noe slik om h*n. Jeg prøvde å vise medfølelse og trøste så godt jeg kunne da ungdommen fortalte dette. Hjertet mitt gråter, jeg blir kvalm av å tenke på dette. Jeg er SÅ sint og skuffet over mitt søsken som kunne gjøre noe slikt. Bør jeg gjøre noe mer med denne informasjonen? Ungdommen er nå 16-17 år og bor heldigvis med den andre av sine foreldre, og har et dårlig forhold til den forelderen som slo. Er bare så lei meg over å ha fått vite dette.. Stakkars barn.

Anonymous poster hash: 04047...33a

[Gjest sweetsugar]

Så lenge det ikke er slik lenger, så burde du kansje la være? Er jo tross alt ikke lenge til han blir 18, så tenker at det kansje er dumt å lage problemer utav det.. Hva synes denne ungdommen om det?

Har personen bare slått en gang?

- Uten at det er noen unnskyldning, så kan man gjøre feil. Det er jo selvfølgelig ikke greit, men kan jo være at den det gjelder angrer, har sakt unnskyld (?) eller uansett ikke ville gjort noe slikt igjen?

Redigerte en feil.

Endret 29. juni 2013 av sweetsugar

[AnonymBruker]

Jeg forsto det som at det ikke var snakk om mer en enn gang. Men at forelderen ofte klikket i sinne, og at barna da ofte løp på rommene i frykt for å bli slått. Jeg har jo selv hørt mitt søsken kjefte på barna og hisse seg opp uten grunn. Jeg har vel sånn sett i senere tid sagt fra hva jeg har ment om akkurat det. Men føler jeg burde ha grepet inn da barna var små? Akkurat det gjør veldig vondt å tenke på i ettertid. Så vidt jeg vet så har ungdommen snakket med forelderen sin om den gangen h*n slo. Men dette ble avfeid fra mitt søskens side. H*n tok ikke noe ansvar, og mente ikke h*n ikke hadde gjort det.

Anonymous poster hash: 04047...33a

[Gjest sweetsugar]

Jeg forsto det som at det ikke var snakk om mer en enn gang. Men at forelderen ofte klikket i sinne, og at barna da ofte løp på rommene i frykt for å bli slått. Jeg har jo selv hørt mitt søsken kjefte på barna og hisse seg opp uten grunn. Jeg har vel sånn sett i senere tid sagt fra hva jeg har ment om akkurat det. Men føler jeg burde ha grepet inn da barna var små? Akkurat det gjør veldig vondt å tenke på i ettertid. Så vidt jeg vet så har ungdommen snakket med forelderen sin om den gangen h*n slo. Men dette ble avfeid fra mitt søskens side. H*n tok ikke noe ansvar, og mente ikke h*n ikke hadde gjort det.

Anonymous poster hash: 04047...33a

Det er jo selvfølgelig ikke bra.. Men dette er jo ikke din feil, og du viste jo tross alt ikke om det da. Men jeg tenker at så lenge det ikke er mer en en gang, så er det vel kansje greit å la det ligge?

Okei, mente han/hun ikke hadde gjort noe galt. Da er han/hun en sånn type som tenker slik. Det tror jeg ikke du får gjort noe med, men jeg tenker også kansje at han eller hun kan hisse seg opp over det om du blander deg inn? vet jo ikke hvordan forhold du har med denne personen, men om du føler deg trygg på det, så kan du gjøre det, men siden det er så lenge siden så tenker jeg det blir unødvendig problemer.

[Sweet77]

Barnet er såpass gammelt nå at det kan bestemme selv hvor det skal bo, nesten voksen faktisk og har ikke mye av barndommen igjen. Så det kan avgrense samværene slik det ønsker selv. Det betyr at det egentlig at det ikke er nødvendig med ytterligere tiltak.

Det praktiske er i orden siden det bor hos den andre, så der er det ikke mer å fikse.

Når det gjelderen søskenet ditt, så får du ikke forandret så mye på vedkommende. Dette er hans eller hennes valg, bevisst eller ikke, å være som han eller hun er. Så heller ikke her er det mye du kan få gjort.

Det er rett og slett lite det er behov for rent praktisk, og søskenet ditt er jo som det er, der får du ikke gjort mye. Og fortiden får du heller ikke gjort noe med, så det er det bedre å la ligge. Og ikke bebreide deg selv heller. Man vokser og blir sterkere etter hvert som man får erfaring, det gjelder også for deg. Så der du ikke så eller var sterk nok før, så ville du tatt helt andre valg i dag.

Sånn er det med alle av oss, det er en del av det å utvikle seg. Så istedenfor å klandre deg selv syns jeg heller du skal være glad for den positive utviklingen du ser hos deg selv, for den kan du få brukt til mye godt framover Fokuser heller på det enn å dra deg ned og ødelegge for deg selv med tanker om ting som egentlig bare er en del av det å vokse til å bli et fint menneske.

Det som står igjen nå, som du kan få gjort, er det du kan gjøre i ditt personlige forhold med tantebarnet ditt. Her kan du være en venn, lytte, være glad i det. Når det forteller om ting som var ille, urettferdig eller traumatisk, hør på det, og bekreft virkeligheten dets. Ofte så er det nok, å få høre at man tenker ikke helt feil når man ser slike ting.

Det er faktisk en viktig ting å gjøre. Altså ikke dramatisere, men bare høre og gi bekreftelser, kanskje også dra inn perspektiver tantebarnet ditt ikke ser. Ikke ting som unnskylder foreldren, som ting som kan få det til å forstå sammenhenger.

Det er spesielt viktig fordi barn stort sett har en medfødt lojalitet overfor foreldrene, samme hvor fæle de har vært. Så de kan føle seg illojale når de tenker og ser det de gjør. Det er kjempeviktig at de forstår at det er ren realisme det de ser, og ikke illojalitet.

Å få denne støtten og forståelsen kan ofte være nok, og avgjørende. Så det er det jeg vil råde deg til. Fokuser heller på dette, og som jeg sa, vær en venn. Dra på turer, gå i byen, eller hva som helst som er koselig. For tantebarnet ditt trenger deg

Endret 29. juni 2013 av Flair