Når far føler seg avvist av barn som er mammadalter

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, en på tre og en på ti måneder. Begge er inne i en intens mammadaltfase, og det er slitsomt for oss alle sammen. Barna konkurrerer og er sjalu på hverandre - minstemann hyler etter meg, og så fort jeg har løftet ham kommer treåringen og vil sitte på fanget, han også. Begge barna vil ha mat av meg, så da mater jeg minste med grøt mens jeg stadig må sprette opp pga eldstemann som vil ha brødskive, vann, mer mat...

Og på sidelinja sitter far og føler seg mer og mer avvist. For når han skal gjøre noe blir det hyl og protester. Eldstemann formulerer det direkte: "Jeg vil ikke at du skal hjelpe meg, mamma skal!", "Jeg vil at mamma skal legge meg", han hyler når faren går inn til ham om morgenen i stedet for meg...

Selv synes jeg det er slitsomt, for det er jo aldri fred og få. Men mest bekymret er jeg for far, som ønsker å finne på ting med ungene, men som blir avvist. Nå gidder han nesten ikke å ta initiativet lenger og er såret.

Er dette her vanlig? Og hvordan får man det til å snu? I blant bestemmer vi at pappa skal legge treåringen og lese for ham, men det ender oftest med at ungen hyler at han ikke vil, og at far gir opp og går ut av rommet.

Anonymous poster hash: 366c2...9e3

[Gjest Gjest]

Dette er helt vanlig, og vil gå over av seg selv etter hvert.

[AnonymBruker]

Faren oppfører seg som det tredje barnet.

Anonymous poster hash: 9af4e...a37

[kubrak]

Faren oppfører seg som det tredje barnet.

Anonymous poster hash: 9af4e...a37

fordi?

[AnonymBruker]

fordi?

Fordi han bør skjønne at dette er en fase, og har ingenting med at "barna avviser ham" eller ikke liker ham lenger å gjøre.

Anonymous poster hash: 114e9...727

[Gjest Gjest]

fordi?

Fordi han blir såret av en treåring og en ettåring. Dette er helt normalt og helt vanlig.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg er både enig og uenig i at det er barnslig å bli såret av dette. På den ene siden har dere rett i at far bør forstå at det er en fase.

På den annen side: Han er bare et menneske, han også. Som dag ut og dag inn møter hyl og "nei" og "gå vekk, pappa!". Jeg har faktisk ingen problemer med å forstå at det må være sårende. Og for å ha presisert det, han er på ingen måte barnslig tilbake, han sier ingenting til treåringen, bare prøver seg igjen. Det er bare jeg som synes det er leit å se at han blir lei seg.

Anonymous poster hash: 366c2...9e3

[kubrak]

Fordi han bør skjønne at dette er en fase, og har ingenting med at "barna avviser ham" eller ikke liker ham lenger å gjøre.

Anonymous poster hash: 114e9...727

skjønner at det er en fase. Men slik de oppfører seg så høres det jo klokkeklart ut (i alle fall for meg) at de liker mora mye bedre, ikke sant? Selv om at det er akkurat i denne fasen at de gjør det og at det er noe som de vokser av seg.... Enn om det hadde vært deg? "Kom deg ut av rommet mamma, jeg vil ha pappa!" fra treåringen, ville du tatt det som et kompliment? (antar at du er dame) Nå vet jeg jo heller ikke hvor lei seg denne faren blir. Gråter han? Eller synes han det bare er kjipt? Jeg ville tvilsomt reagert selv med å føle meg dypt såret e.l. men det er jo ikke akkurat noe å rope hipp hurra for.

Endret 28. juni 2013 av kubrak

[AnonymBruker]

TS igjen,

Han gråter ikke, ser bare at han gruer seg til å gå inn i forskjellige situasjoner, og så sier han at han synes det er leit at sønnen vår avviser alle forslagene hans om å leke eller finne på ting.

Anonymous poster hash: 366c2...9e3

[AnonymBruker]

Din barn er iallfall snillere enn jeg var. Pappa har dysleksi og klarte derfor ikke lese nattahistoriene ordrett. Jeg skrek etter mamma og kalte han dum. HAr dårlig samvittihet i dag, men kan liksom ikek noe for det =/

Anonymous poster hash: 6d96b...add

[Gjest Gjest]

TS igjen,

Han gråter ikke, ser bare at han gruer seg til å gå inn i forskjellige situasjoner, og så sier han at han synes det er leit at sønnen vår avviser alle forslagene hans om å leke eller finne på ting.

Anonymous poster hash: 366c2...9e3

http://www.klikk.no/foreldre/smabarn/article626603.ece

[Gjest Eurodice]

Jeg har to barn, en på tre og en på ti måneder. Begge er inne i en intens mammadaltfase, og det er slitsomt for oss alle sammen. Barna konkurrerer og er sjalu på hverandre - minstemann hyler etter meg, og så fort jeg har løftet ham kommer treåringen og vil sitte på fanget, han også. Begge barna vil ha mat av meg, så da mater jeg minste med grøt mens jeg stadig må sprette opp pga eldstemann som vil ha brødskive, vann, mer mat...

Og på sidelinja sitter far og føler seg mer og mer avvist. For når han skal gjøre noe blir det hyl og protester. Eldstemann formulerer det direkte: "Jeg vil ikke at du skal hjelpe meg, mamma skal!", "Jeg vil at mamma skal legge meg", han hyler når faren går inn til ham om morgenen i stedet for meg...

Selv synes jeg det er slitsomt, for det er jo aldri fred og få. Men mest bekymret er jeg for far, som ønsker å finne på ting med ungene, men som blir avvist. Nå gidder han nesten ikke å ta initiativet lenger og er såret.

Er dette her vanlig? Og hvordan får man det til å snu? I blant bestemmer vi at pappa skal legge treåringen og lese for ham, men det ender oftest med at ungen hyler at han ikke vil, og at far gir opp og går ut av rommet.

Anonymous poster hash: 366c2...9e3

Hva gjør du i denne situasjonen? Går du inn til treåringen og trøster?

[AnonymBruker]

Hvordan er det hvis du ikke er tilstede eller tilgjengelig i det hele tatt, har treåringen din erfart det? Det virker litt som om barnet trenger en liten aha-opplevelse og må erfare situasjoner der far faktisk er den nærmeste og tryggeste. For nå er det bare du som er det i hans bilde. I tillegg blir det sikkert forsterket av at han har et yngre søsken som også er veldig avhengig av mamma.

Og så er det lurt om du er flink og tydelig til å trekke inn far som medspiller, både overfor minstemann og eldstemann. Det er dere som er foreldre sammen, så det er dere som bestemmer. Hva skjer når treåringen hyler når far skal lese, og far oppgitt går ut av rommet? Overtar du, eller må treåringen legge seg uten lesing? Jeg ville valgt det siste. Og far bør ikke gå oppgitt ut av rommet, men bestemt: "Når du hyler og er så sint, så har jeg ikke lyst til å lese for deg. Nå må du legge deg". Uten sinne og uten for mye dill.

Når dere skal spise og begge barna krever hjelp av deg: jeg ville smurt x antall brødskiver til eldstemann og lagt på fat foran ham slik at du slipper å sprette opp. Og så ville jeg påpekt at han er jo så stor, han klarer jo helt selv! Minstemann trenger jo en hjelpende hånd, men den hånden kan jo like gjerne være far sin. Kanskje blir det hyl og skrik de første gangene, og kanskje nekter de å spise. Men jeg ville ikke gitt etter likevel. Nekter de å spise, så blir det ingen mat da... De tåler det, du kan jo evt fremskynde neste måltid. Eller at far tilbyr et lite mellommåltid etter en stund.

Som sagt så går det nok over. Men når far stiller seg på sidelinjen og velger å ikke delta, så forsvinner han mer og mer som autoritet for barnet. Barn trenger tydelige voksne rundt seg. Det er vanskelig når det er som hos dere, og det er viktig at du og far samarbeider og er enige.

Anonymous poster hash: 3d1aa...ed0

[AnonymBruker]

Hva gjør du i denne situasjonen? Går du inn til treåringen og trøster?

TS.

Hvis han gråter etter meg en god stund går jeg inn, ja. Men selv om gutten gjerne vil, begynner ikke jeg å lese nattahistorier slik faren skulle gjøre. Jeg sier "Nei, i dag var det pappa som skulle lese." Så gir jeg ham en klem og går ut. Jeg prøver altså bare å vise han at jeg har hørt ham, men at det ikke et aktuelt at jeg tar over (vil ikke at han skal kunne bestemme hvem av oss som skal ta kveldsrutinen).

Anonymous poster hash: 366c2...9e3

[AnonymBruker]

Fordi han bør skjønne at dette er en fase, og har ingenting med at "barna avviser ham" eller ikke liker ham lenger å gjøre.

Anonymous poster hash: 114e9...727

På samme måte som at jenter som har blitt dumpet og er lei seg burde bare skjønne at de ikke passer sammen og at fyren bare ikke hadde noen interesse for noe mer?

Følelser handler ikke om logikk - vi er ikke datamaskiner. Og dette burde DU skjønne. Herrejemini.

Anonymous poster hash: 51190...2c3

[AnonymBruker]

skjønner at det er en fase. Men slik de oppfører seg så høres det jo klokkeklart ut (i alle fall for meg) at de liker mora mye bedre, ikke sant? Selv om at det er akkurat i denne fasen at de gjør det og at det er noe som de vokser av seg.... Enn om det hadde vært deg? "Kom deg ut av rommet mamma, jeg vil ha pappa!" fra treåringen, ville du tatt det som et kompliment? (antar at du er dame) Nå vet jeg jo heller ikke hvor lei seg denne faren blir. Gråter han? Eller synes han det bare er kjipt? Jeg ville tvilsomt reagert selv med å føle meg dypt såret e.l. men det er jo ikke akkurat noe å rope hipp hurra for.

Jepp, er dame og mor til to. Hvor eldste som regel er "nøytral", men har sine faser både som mammadalt og pappadalt, og yngste er veldig pappadalt. Har fått høre "Neeeei! Vil ikke mamma, pappa leseee!" osv selv, men klarer å skjønne såpass at det ikke betyr at hun hater meg, bare at pappa er mye bedre akkurat da.

Det er som sagt en fase. Klart det kan stikke litt der og da, men man kan ikke sette seg ned og furte og "gi opp", og heller ikke overlate alt til den forelderen som er "favoritten".

Anonymous poster hash: 114e9...727

[AnonymBruker]

På samme måte som at jenter som har blitt dumpet og er lei seg burde bare skjønne at de ikke passer sammen og at fyren bare ikke hadde noen interesse for noe mer?

Følelser handler ikke om logikk - vi er ikke datamaskiner. Og dette burde DU skjønne. Herrejemini.

Anonymous poster hash: 51190...2c3

Klart pappaen kan få føle seg såret. Men å furte og gi opp, og slutte å ta initiativ (som TS skriver), dét er bare barnslig.

Blir du dumpet, så klart du skal få sørge. Men shit happens, sørg og kom deg videre, ikke gi opp og grav deg ned.

Anonymous poster hash: 114e9...727

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg vil bare få presisere igjen at jeg ikke opplever mannen min som særlig barnslig. Han oppfører seg uanfektet overfor barna, så jeg tror ikke treåringen merker noe. Og når han lar være å ta initiativ opplever jeg det ikke som furting, mer som resignasjon - at når han har blitt avvist for tusende gang, har han ikke lenger så stor tro på at det plutselig skal funke gangen etter.

Men jeg er glad dette er vanlig og normalt, jeg skal fortelle ham det og vise han artikkelen som ble postet over her et sted. Forhåpentligvis innser han også at dette er normalt og det bare er å holde ut til det går over.

Anonymous poster hash: 366c2...9e3

[Leanne]

Mine barn har også hatt slike faser og det går over.. en av tingene vi gjorde var at jegdro på trening to kvelder i uka og dro rett før leggetid. Da måtte far ta kveldsstellet og det gikk bra så lenge jeg ikke var hjemme.. slik fikk jo far og barn også noe kvalitetstid sammen. Og mor litt fri, man blir sliten av å være den som alltid skal hjelpe til

[Sulosi]

Tråden er ryddet for personangrep.

Sulosi, mod.