Plutselig er bare mamma bra nok

[Gjest AnonymMamma]

Hei alle sammen.

Sitter her i en situasjon jeg ikke helt veit hvordan jeg skal takle på best måte så tenkte kanskje det var noen her med noen gode råd.

Jeg har en datter på 6 år som plutselig ikke vil til pappa. Han har henne annen hver helg fra torsdag til søndag og det har aldri vært ett problem. Hun har det bra hos pappa så jeg er ikke bekymret for at det er noe galt som skjer der. Hun ville heller ikke være med bestefar på biltur her om dagen, noe hun pleier å elske å gjøre. Vi måtte ta sommerferie fra barnehagen en uke tidligere enn vi skulle da hun bare gråt og var lei seg hele dagen. Hun vil bare være med mamma.

Siste pappahelgen ble hun kjørt hjem på lørdagen pga det hadde vært hyl og skrik siden han hentet henne torsdagen.

Jeg har prøvd å snakke med henne om hvorfor hun ikke vil. Hun sier hun ikke veit, at hun savner mamma og at hun savner kattepusene (som vi fikk for ett par måneder siden). Hun sier også at hun er redd for å bli dårlig. De to siste gangene hun har blitt dårlig og kastet opp har det skjedd hos pappa.

På onsdagen skulle hun på besøk til pappa men det ble ikke noe av da hun startet å hyle og gråte fra han kom på døra. Vi prøvde å prate med henne og hun sier seg enige i ting og om at hun skal prøve å kose seg hos pappa.. Hun koste seg og var glad og fornøyd med pappa og stebror mens de var på besøk, men å være med pappa hjem skulle hun absolutt ikke. Hun skal egentlig dit på mandag, men når jeg prøver å være positiv å si hvor gøy det blir å besøke pappa sier hu bare "jeg skal ikke dit". Om ett par uker skal hun være med pappa på ferie, men det vil hun absolutt ikke. Uansett hvor positiv jeg er om hvor gøy det kommer til å bli og hun kommer til å oppleve så mye gøy så er det bare NEI.

Pappaen mener vi skal ta det rolig og ikke tvinge henne og om vi så må gå tilbake til mindre samvær så får vi gjøre det. Jeg er usikker på hva vi burde gjøre. Jeg er redd for at hvis vi gir etter og lar henne være med å bestemme så lærer hu seg at det er opp til hu når hun skal til pappa og ikke opp til oss voksne.

Noen som har noen gode råd og tips om hvordan vi kan takle denne situasjonen på best mulig måte? Dette er slitsomt for oss alle

[AnonymBruker]

Nååå, så søtt, hun er glad i mammaen sin <3

Anonymous poster hash: 28064...f4b

[Gjest AnonymMamma]

Hehe, ja er koselig det, men hun har jo en pappa å som gjerne vil ha tid med henne

[Gjest Gjest]

For en flott pappa som tar situasjonen på alvor, uten å sette seg selv først. All respekt for han! Jeg synes dere skal gjøre som han sier, la det gå på jenta sine premisser.

[Gjest AnonymMamma]

Takk for svar er i grunn det jeg ønsker å vite om vi tar det riktige valget i denne situasjonen. Er jo ikke noe koselig å tvinge samvær for noen av oss når det er sånn Vi får vel bare ta tiden til hjelp og håpe situasjonen bedrer seg

[AnonymBruker]

Kanskje far kunne fått seg en kattunge?

Anonymous poster hash: b6b02...465

[AnonymBruker]

Kanskje far kunne fått seg en kattunge?

Anonymous poster hash: b6b02...465

Vet ikke om du mente dette seriøst, men værsåsnill å ikke anbefal folk å skaffe seg dyr bare for å tekkes små barn. Er nok av familier som skaffer seg babydyr som dumper dem så fort barna blir lei og dyrene blir store.

Anonymous poster hash: 54b51...bb1

[AnonymBruker]

Kanskje far kunne fått seg en kattunge?

Anonymous poster hash: b6b02...465

Eller kanskje låne med seg kattene de helgene det gjelder? Forutsatt for en kort periode. Kattene takler det. Selvsagt kan han skaffe seg katt hvis han har lyst til det og er klar til å beholde de i de neste 15 årene, hvis ikke bør han unngå det. Evt. fosterhjem for f.eks. kattunger fra den lokale dyrebeskyttelsen eller noe lignende.

Okey, litt avsporing, men men..

Jeg har ikke barn selv, men jeg har forstått det sånn at barn gjerne har slike perioder? Om 3 måneder er hun kanskje gått over til å bli en skikkelig pappajente? Som noen andre sa over her, cudos til pappa for at han tar hennes ønsker og behov på alvor i stedet for å tvinge gjennom samvær. Han kan jo kanskje fortsette å komme på besøk de dagene han opprinnelig skulle hatt henne og ta henne med ut på utflukter o.l.? Sette opp telt i hagen uten mamma, utforske nabolaget o.l. for at hun gradvis skal kunne venne seg til mannfolk igjen (har ikke peiling på om dette er individbasert (som i pappa og bestefar) eller "artsbasert" (som i menn;P)). da kan hun hvertfall få noe samvær, men i, for henne, trygge omgivelser?

(Men som sagt, jeg har ikke barn, så jeg har egentlig ikke peiling...;P)

Anonymous poster hash: 9d68f...200

[Gjest AnonymMamma]

Far er desverre allergisk så det funker nok ikke. Hvis problemet er at hun savner kattene da hun er borte angrer jeg nesten på at vi fikk de. Vil gjerne hun skal vokse opp med kjæledyr da jeg selv som liten ønsket meg det Har prøvd å forklare henne det at selv om hun reiser bort til pappa så er kattene her da hun kommer hjem igjen.

Noe problem med mannfolk har hun ikke

Det ser ut til at fremover blir litt endringer i samværet fremover ja for å få det til å bli bedre for henne. Samvær med pappa skal jo være positivt Det kom bare så plutselig og nå er det jo sommerferie da mye skjer med ferieturer. Muligens de skulle til Kristiansand Dyrepark og jeg har prøvd å si hvor gøy det blir med kaptein sabeltann og alt, men neida.. null interesse Ikke lett å forstå seg på dessa små alltid

[Guybrush]

Et det ikke et vanlig problem at barn i 4-6årsalderen kan få en periode hvor de klamrer seg til en av foreldrene? Dette du nevner har jeg hørt flere ganger men aner ikke hvordan de ordnet det. Det sies jo også at barn trenger å vite at det er faste grenser og ikke la de selv få kontrollere sine foreldre?

[Gjest Gjest]

Et det ikke et vanlig problem at barn i 4-6årsalderen kan få en periode hvor de klamrer seg til en av foreldrene? Dette du nevner har jeg hørt flere ganger men aner ikke hvordan de ordnet det. Det sies jo også at barn trenger å vite at det er faste grenser og ikke la de selv få kontrollere sine foreldre?

Barn trenger å bli hørt og respektert. Alt annet er helt uvesentlig. Det er vondt å savne.

[Guybrush]

Barn trenger å bli hørt og respektert. Alt annet er helt uvesentlig. Det er vondt å savne.

Det er noe helt annet å få viljen sin. Spesielt hvis det et en trassfase.

Siden ts ikke vet ville jeg snakket med helsestasjonen eller andre som kan ha noen fornuftige råd å komme med

[Gjest Gjest]

Synes faren har kommet med det beste rådet jeg. La det være hyggelig å være hos han, og ikke la det bli en tvang. Ikke barnas feil at foreldrene går fra hverandre. Ja, det er kanskje å få viljen sin. Men hvem vil ikke det? Blir barn dårligere mennesker av det? Don't think so!!

[Gjest Gjest]

Har hun angst for å kaste opp? Kom til å tenke på noe jeg opplevde som barn )Kastet opp hos faren min og nektet å være der på lange tider. Var redd for å bli dårlig hos ham, ville heller være i tryggere omgivelser (hos mamma). Kan det være noe i dette?

[Gjest AnonymMamma]

Har hun angst for å kaste opp? Kom til å tenke på noe jeg opplevde som barn )Kastet opp hos faren min og nektet å være der på lange tider. Var redd for å bli dårlig hos ham, ville heller være i tryggere omgivelser (hos mamma). Kan det være noe i dette?

Er det jeg har tenkt litt på kan være litt av grunnen og hun har jo nevnt det som en av grunnene men nå sier hun det ikke er det hvis jeg prøver å spørre. Ikke lett å forstå det her. Når jeg prøver å spørre nå sier hun bare at hun ikke veit hvorfor hun ikke vil til pappa. Hadde jeg bare visst hva som egentlig var problemet så hadde det vært litt lettere.

Synes faren har kommet med det beste rådet jeg. La det være hyggelig å være hos han, og ikke la det bli en tvang. Ikke barnas feil at foreldrene går fra hverandre. Ja, det er kanskje å få viljen sin. Men hvem vil ikke det? Blir barn dårligere mennesker av det? Don't think so!!

Nei, er absolutt ikke barnets feil at foreldrene går fra hverandre. Det ble forresten slutt mellom oss da hun var seks måneder så hun er ganske så vant til at mamma og pappa ikke er sammen.