Ulykkelig forelsket over tid. Ta andrevalg?

[AnonymBruker]

Man møter noen. Lærer personen å kjenne.

Forelsker seg. Voldsomt.

Tenker at denne personen er perfekt.

At sammen er man perfekte.

Så tar det slutt.

Alle man møter i ettertid sammenlignes med denne personen.

Og ingen når opp.

Aldri.

Hva skal man gjøre da?

Skal man ta til takke med andrevalget?
Skal man være alene fordi mennesker fortjener bedre enn å være noens andrevalg?

Jeg finner ingen som han...

Anonymous poster hash: b3aca...85b

[roberta]

Det kommer vel litt an på hvor lang tid du har gått og vært ulykkelig forelsket. Ett år eller to er vel vanlig dersom det virkelig var den store kjærligheten?

Ellers tror jeg du må jobbe med deg selv. Prøv å tvinge deg til å tenke i nye baner. Se på andre menn, fantaser om dem etc..

Jeg tror en "andrevalg" fort kan bli et førstevalg om du gir personen en sjanse.

[AnonymBruker]

Hehe. Jeg synes egentlig ordet "perfekt" har blitt kastet litt mye rundt i det siste. Selv har jeg vært kjempeglad i å trykke det inn i setninger både her og der, da det er et så greit dekkende begrep, men når en sitter på den andre siden kan en jo virkelig få kjent litt på en angst. Hva om det ikke stemmer liksom?

Og hvorfor tok det slutt da, TS?

Først og fremst, bør man aldri sammenligne mennesker slik.
Ingen når helt opp til ens egne perspektiver for en person de liker veldig godt.

Sånn sett burde man jo helt klart gå for et andrevalg, om førstevalget er vanskelig eller utilgjengelig.

Anonymous poster hash: a560a...a89

[AnonymBruker]

Var egentlig personen perfekt? Eller var det forelskelsen som gjorde det så perfekt og minneverdig? Jeg tror ikke en skal "ta til takke" med et andrevalg, men det kan være lurt å gi noen relasjoner tid til å vokse, at en ikke skal kjenne etter/forvente den enormt sterke forelskelsen eller tiltrekningen med en eneste gang. Litt tiltrekning må det være, og en god magefølelse, men forelskelse kan jo forsvinne eller utvikle seg over tid, avhengig av hvordan man viser seg å fungere sammen.

Jeg tror en skal være forsiktig med å sammenlikne ulike forhold og forelskelser for mye. Så lenge ting føles bra er man på riktig spor. Og det er bedre å være alene enn å "tvinge" seg inn i forhold en kjenner ikke er riktige.

Anonymous poster hash: 877aa...aeb

[AnonymBruker]

Jeg tror en "andrevalg" fort kan bli et førstevalg om du gir personen en sjanse.

Jeg håper det, jeg og. Har gitt flere en sjanse og et åpent sinn, men det føles aldri helt rett.

Hehe. Jeg synes egentlig ordet "perfekt" har blitt kastet litt mye rundt i det siste. Selv har jeg vært kjempeglad i å trykke det inn i setninger både her og der, da det er et så greit dekkende begrep, men når en sitter på den andre siden kan en jo virkelig få kjent litt på en angst. Hva om det ikke stemmer liksom?

Og hvorfor tok det slutt da, TS?

Først og fremst, bør man aldri sammenligne mennesker slik.

Ingen når helt opp til ens egne perspektiver for en person de liker veldig godt.

Sånn sett burde man jo helt klart gå for et andrevalg, om førstevalget er vanskelig eller utilgjengelig.

Anonymous poster hash: a560a...a89

Ja ikke sant. Det var dekkende for meg, men ikke like dekkende for han. Dessverre.

Jeg har godttatt at det ikke blir oss to, og prøver å se fremover. Sammenligningen skjer ikke bevisst. Jeg bare føler at det ikke er rett, da jeg ikke har de følelsene som jeg vet jeg kan ha for en person. Dette gjør meg usikker.

Var egentlig personen perfekt? Eller var det forelskelsen som gjorde det så perfekt og minneverdig? Jeg tror ikke en skal "ta til takke" med et andrevalg, men det kan være lurt å gi noen relasjoner tid til å vokse, at en ikke skal kjenne etter/forvente den enormt sterke forelskelsen eller tiltrekningen med en eneste gang. Litt tiltrekning må det være, og en god magefølelse, men forelskelse kan jo forsvinne eller utvikle seg over tid, avhengig av hvordan man viser seg å fungere sammen.

Jeg tror en skal være forsiktig med å sammenlikne ulike forhold og forelskelser for mye. Så lenge ting føles bra er man på riktig spor. Og det er bedre å være alene enn å "tvinge" seg inn i forhold en kjenner ikke er riktige.

Anonymous poster hash: 877aa...aeb

Nei det var han nok ikke. Ingen er perfekte, selv ikke han. Det var nok forelskelsen som gjorde at jeg så på han som den perfekte for meg, det er jeg klar over. Såpass oppegående er jeg heldigvis. Forelskelse kan gjøre folk håpløse. Men det er vanskelig å kun høre det som hjernen sier, og ignorere hjertet. Dette gjelder generelt, og har vel skjedd oss alle tenker jeg.

Ønsker å bli forelsket igjen men ingen treffer meg på den måten.

Kanskje jeg må håpe på at det kommer med tiden, etter hvert som relasjonen utvikler seg.

Noen andre som har det på samme måte?

Anonymous poster hash: b3aca...85b

Anonymous poster hash: b3aca...85b

[AnonymBruker]

Når vet en egentlig om et menneske er perfekt? Jeg tenker, ikke før en har levd med vedkommende i minst tyve år, burde en kunne uttale seg om noe slikt. Og frem til da, kan man vel si hva som helst, inntil det motsatte er bevist.

Jeg synes det hørtes klokt ut av deg å ikke gå for noen andrevalg, men gi det litt tid og se hvordan relasjonen utvikler seg først. Hvorfor føles det som hastverk noen ganger, dette med følelser og forelskelser? Det er meg ukjent hvertfall. Må aldri prøve å tvinge seg inn i noe forhold uansett da.

Jeg håper det, jeg og. Har gitt flere en sjanse og et åpent sinn, men det føles aldri helt rett.

Ja ikke sant. Det var dekkende for meg, men ikke like dekkende for han. Dessverre.

Jeg har godttatt at det ikke blir oss to, og prøver å se fremover. Sammenligningen skjer ikke bevisst. Jeg bare føler at det ikke er rett, da jeg ikke har de følelsene som jeg vet jeg kan ha for en person. Dette gjør meg usikker.

Nei det var han nok ikke. Ingen er perfekte, selv ikke han. Det var nok forelskelsen som gjorde at jeg så på han som den perfekte for meg, det er jeg klar over. Såpass oppegående er jeg heldigvis. Forelskelse kan gjøre folk håpløse. Men det er vanskelig å kun høre det som hjernen sier, og ignorere hjertet. Dette gjelder generelt, og har vel skjedd oss alle tenker jeg.

Ønsker å bli forelsket igjen men ingen treffer meg på den måten.
Kanskje jeg må håpe på at det kommer med tiden, etter hvert som relasjonen utvikler seg.

Noen andre som har det på samme måte?

Anonymous poster hash: b3aca...85b

Anonymous poster hash: b3aca...85b

Kanskje det ikke ble dekkende nok for ham, før ca kl. 13:42 i dag? Hvem vet.
Det jeg vet hvertfall, er at det er ikke alltid en er like bevisst selv på hvordan ting man sier blir oppfattet.

Jeg synes det er bra at du har godtatt det. Og om du er usikker og det føles virkelig ikke rett, så synes jeg faktisk det er veldig positivt av deg å trekke deg heller litt tilbake da. Fordi om du ikke ville ha gjort det, er det jo sannelig ikke like godt å si hvordan noe hadde blitt. OG IKKE MINST, hadde det ødelagt for hvordan det eventuelt kunne ha blitt, hvis relasjonen hypotetisk skulle utvikle seg.

Forelskelser kan være snodige noen ganger. Og selvsagt gjør de oss blind. Og de kommer og går, nesten ettersom hva de selv føler for, føler jeg noen ganger hvertfall.

Du lurer på om noen har det på samme måte? Jaaaaa, jeg tror jeg gjør det.

For litt siden, var jeg veldig usikker på status que og alt hva den innebærte. Jeg så jo både fordeler og ulemper ved situasjonen, men det var også så lite av helheten jeg så, at jeg ville se mer. Så da tok uvitenheten og forelskelsen meg ut på nye eventyr. Det er egentlig horribelt og jeg syntes ikke det var så moro egentlig. Men, det var litt godt å kjenne på den slags følelser igjen. Mulig jeg fikk litt blod på tann av det og.

Men så.. Hoppet jeg.

Men det skjedde jo ingenting. Og hva skulle jeg gjøre da? Jeg var rådløs..!
I noen timer, før jeg fant ut at det var på tide å gå litt i seg selv og tenke litt nå.
Jeg ønsket jo først og fremst informasjon. Innsikt og liten briefing i hvordan situasjonen egentlig var.

Og det var helt klart en bomvei det jeg prøvde først, så det ville jo ikke vært vits i å prøve det igjen.

Og jeg har jo muligens gitt en liten ekstra effort hele tiden, for å eventuelt prøve å vekke en interesse.

Også kalt flørting gjerne, i noen miljøer. Kanskje bare fjasing i andre dog, siden det gjorde det hele bare unaturlig og gjerne eskalerte tempoet til det ubehagelige, for begge parter.

Men. Jeg måtte gjøre noe med status que.

Jeg var jo naturligvis inforstått med usikkerheten hennes også, men jeg tror jeg bare lot min glimte litt i gjennom, sammenlignet med hvor stor den var. Og dette kunne ikke fortsette sånn. Det var intet forbedringspotensiale, for å si det slik.

Så jeg så ingen annen vei, for begges del, enn om jeg ikke heller selv bare trakk meg litt tilbake.

La situasjonen få puste litt og få en bedre oversikt selv fra avstand. Og det gjorde egentlig godt det.

I tillegg til det at kom en liten bonus ut av det. En liten kjedereaksjon og plutselig ble vi flere.
Noe jeg selvsagt synes er positivt dog, da det sjeldent er noe særlig når noen holder seg på sidelinjen.

Gjennomtenkt? Nei. Vedmodig? Tja. Dumt? Vel.

TS, perfekt eller ei. Det er jo ingen som er det.
Og hvordan det vil gå, eventuelt kan gå, er det bare en måte å finne ut av.

Av å gi det tid og se om relasjonen eventuelt blir til noe eller ikke. Det burde slettes ikke være et hastverk hvertfall. Og hvis det vil en dag føles riktig, så vil det jo det da. Vil en bli forelsket igjen, så vil en det. Og hvis ikke, så vil en ikke det. Men uansett, er det få som er perfekte nok til å kunne forutse hvordan morgendagen blir og helt hvordan og hva den innebærer.

Anonymous poster hash: a560a...a89

[Steinar40]

Man skal ikke ta noen hvis det ikke føles riktig.

[AnonymBruker]

Man skal ikke ta noen hvis det ikke føles riktig.

High five!

Anonymous poster hash: a560a...a89