Valgt Kjærlighetsløst ekteskap fremfor skilsmissebarn...

[AnonymBruker]

Jeg er snart 30,vært sammen med mannen i 9 år. Vet ikke når jeg sluttet å elske han men det er lenge siden. Tror ikke han elsker meg heller.

Men vi går ikke fra hverandre,pga datteren vår. Jeg vil ikke ha et skilsmissehjem, og jeg har sett på venner hvor hard en skilsmisse kan være på barn, dem selv og alle rundt.

Vi suller oss inn i fin bil,fon leilighet,felles lån og felles alt mulig. Det eneste vi snakker om er barna, og sexen er et pliktløp uten nytelse. Jeg drømmer og dagdrømmer om et liv med en mann jeg er forelsket i, om god sex, dype samtaler.

Jeg skulle så gjerne hørt fra andre som har valgt det samme som meg. Som velger å gjøre det beste ut av sine valg for barnas skyld, som velger å ikke bryte opp familien for egen lykke. For jeg er vel ikke den eneste?

Ps.dette er ikke en tråd om valget mellom å bli eller ikke bli, hva som er best for barna osv. Om jeg skulle forklart alt om hvorfor jeg har valgt å bli så hadde jeg måttet skrive til imorgen. Ønsker bare å høre fra likesinnede, som blir hos mannen selv om kjærligheten har forsvunnet.

Anonymous poster hash: e45bb...991

[Gjest Gjest]

Du kommer ikke til å bli kanonisert som helgen kun fordi du ofrer deg for barnet ditt. Martyrholdninger er lite kledelig hos de fleste.

[Gjest Gjest]

Hjelpes kjerring, kom deg ut av det der forholdet.

[AnonymBruker]

Jeg har også hørt når barna har blitt voksne og har skjønt foreldra holdt sammen bare pga de, at de ikke har likt det noe særlig heller. Og heller ønsket de hadde en lykkelig far og mor istedet for at foreldra holdt sammen pga barna og var ulykkelige. Men jeg har ikke prøvd det selv, jeg har allerede gått ifra en barnefar så jeg valgte ikke den løsningen selv. Så jeg har to samlivsbrudd barn. Nå er jeg gift med en jeg møtte for 7 år siden, og ungene mine trivest med han, jeg og barnefar har samarbeid bra etter vi skilte lag. Vi var uvenner i forholdet, men gikk ut av det som venner. Så det var nok beste løsningen for mine barn, enn to foreldre som kranglet daglig.

Nå kan jo det hende dere greier å holde fasaden overfor deres datter. Men det greide ikke vi iallefall desverre. Eldste husker desverre at vi kranglet en del :S Men har forklart jeg og pappan var uvenner da vi bodde ilag og er venner nå som vi ikke bor ilag. At det var det beste.

Ser det ble litt rotete forklart

Anonymous poster hash: 7e29b...c95

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Er i en lignende situasjon selv. Har vært sammen med samboeren i 5 år og vi har et barn i sammen. Han er verdens snilleste og mest tålmodige, og jeg veit han elsker meg. Men jeg sliter med å gjengi dette. Selvfølgelig er jeg glad i han, men han er så lite tilstede. han er hjemme 1-2 kvelder i uka de andre kveldene "jobber" han utenfor hjemmet med hobbyen sin. Føler jeg og barnet vårt kommer i andre rekke, og med lite tilstedeværelse fra samboeren, gjør dette at jeg lettere tar imot interesse fra andre menn.

Har flørte litt med andre menn uten å egentlig mene det, og det gir meg en så god følelse som jeg skulle ønske var tilstede i forholdet vårt.

Anonymous poster hash: d3e37...156

[AnonymBruker]

Etter min erfaring, så er det bedre med skilte foreldre enn foreldre som er sammen uten å elske hverandre.

Anonymous poster hash: f839a...9ae

[Gjest Magdalene]

Kjære deg, du har kun et liv! Lev det!

Datteren deres takker deg nok ikke seinere.

Jeg hadde blitt sint på min mamma og pappa om de hadde holdt sammen for min del, og er glad de flyttet fra hverandre. Nå har jeg lykkelige foreldre på hver sin side.

[Gjest abcdefgh]

Etter min erfaring, så er det bedre med skilte foreldre enn foreldre som er sammen uten å elske hverandre.

Anonymous poster hash: f839a...9ae

Enig! Vokste selv opp i et slikt hjem, og man merker fort som barn at det er annerledes når man er på besøk hos andre. Man skal ikke ta enkelt på å gi opp ekteskapet, men vi fikk det ihvertfall bedre når begge foreldrene levde i lykkelige forhold. Tror ihvertfall ikke det er verre for barn å oppleve en skillsmisse enn å vokse opp i et "kaldt hus".

[I Grosny]

Jeg bodde for lenge med kona mi, rett og slett fordi min datter ønsket det.

Det er greit nok det dersom man er gode venner (dessverre var det litt surere enn sånn). Det er unødvendig å ha god kjærlighet og god sex. Å bo med venner man trives med i en hyggelig barnefamilie er jo helt kurant.

Men hvis også vennskapet har gått surt, så ligger dere dårlig an.

Hvis dere snakker stygt om hverandre så barnet hører på ,så er det om å gjøre å få skilt seg så fort som overhodet mulig, fordi slik prat ødelegger respekten for foreldrene, og barnet lærer helt feil adferd.

Ekteskapet er en jobb, og man trenger ikke å elske hverandre for å jobbe sammen, men det må finnes vennskap og respekt.

[Gjest sviktet]

Jeg skulle iallfall ønske at min mann gav meg valget om å gå i parterapi og jobbe med problemene i ekteskapet, istedenfor å bare gå. Nå lever jeg med barna annenhver uke og har det så vondt som jeg aldri har hatt det. Pga en ektemann som "ikke hadde følelser lenger" og heller ikke ønsket å forsøke å gjøre noe med det. To ban og jeg lider. Han har det bra. Do the math..

[Wonders]

Ts, håper du kommer inn på ett spor med mannen og veien er kjærlighet. Aldri gi opp. Om det ikke er konsekvenser på dårlig oppførsel i et ekteskap så er man skillt allerede. Bestill time hos par-terapaut, og gå alene om ektefelle ikke blir med.

Ikke glem at barn oppfatter det, og blir lært at det er greit og ikke elske sin ektefelle og tror da at ingen som er gift elsker hverandre med lidenskap.

[AnonymBruker]

Da mine foreldre endelig skilte seg så skulle jeg ønske at de hadde gjort det mye tidligere.

hvorfor? Jo lengre de ventet og jo eldre vi ble, jo værre ble det for barna.

Gjør det mens de enda er små. 18 år og skilsmisse er skikkelig dritt. I tilegg har man ustabiliteten som ungdom, fest og fyll, kjærester i tillegg, så det er lett å havne utfor på VGS osv.

Anonymous poster hash: 20ad2...f9b

[AnonymBruker]

Jeg er snart 30,vært sammen med mannen i 9 år. Vet ikke når jeg sluttet å elske han men det er lenge siden. Tror ikke han elsker meg heller.

Men vi går ikke fra hverandre,pga datteren vår. Jeg vil ikke ha et skilsmissehjem, og jeg har sett på venner hvor hard en skilsmisse kan være på barn, dem selv og alle rundt.

Vi suller oss inn i fin bil,fon leilighet,felles lån og felles alt mulig. Det eneste vi snakker om er barna, og sexen er et pliktløp uten nytelse. Jeg drømmer og dagdrømmer om et liv med en mann jeg er forelsket i, om god sex, dype samtaler.

Jeg skulle så gjerne hørt fra andre som har valgt det samme som meg. Som velger å gjøre det beste ut av sine valg for barnas skyld, som velger å ikke bryte opp familien for egen lykke. For jeg er vel ikke den eneste?

Ps.dette er ikke en tråd om valget mellom å bli eller ikke bli, hva som er best for barna osv. Om jeg skulle forklart alt om hvorfor jeg har valgt å bli så hadde jeg måttet skrive til imorgen. Ønsker bare å høre fra likesinnede, som blir hos mannen selv om kjærligheten har forsvunnet.

Anonymous poster hash: e45bb...991

Jeg gjorde det, og nå elsker jeg ham plutselig igjen. Det gikk gradvis bedre og bedre, nå er jeg sjeleglad jeg ble. Jeg visste vel egentlig hele tiden at jeg elsker han i bunn og grunn, men forholdet føltes dødt, og det var som et firma som fungerte greit, men uten "liv". vi bare eksisterte. Jeg har stilt en del krav, og gitt mye av meg selv, vi har fått det bedre igjen. Nedturen varte minst tre år, men det var verdt det.

Anonymous poster hash: 77da3...b1c

[Annabel]

Som skilsmissebarn vil jeg si det er mye bedre med skilte, glade foreldre enn foreldre som ikke trives i ekteskapet.

[Gjest Gjest]

Som skilsmissebarn vil jeg si det er mye bedre med skilte, glade foreldre enn foreldre som ikke trives i ekteskapet.

Det har jeg hørt flere si, men dessverre er jo en del skilsmisser sånn at den ene vil ut og den andre ikke... Og da vil jo en av foreldrene potensielt bli mer ulykkelig etter skilsmissen enn noen av dem var før de skilte seg. Så jeg synes denne teorien er lite holdbar, og duger vel best som unnskyldning for de som ønsker å skille seg fordi de "ikke er lykkelige lenger" i ekteskapet.

Det skal være mye kringling og bråk i hjemmet før skilsmisse er bedre for barn enn å bo med begge foreldrene, selv om de ikke er kjærester lenger.

I mitt forhold var det lite åpenlys kjærlighet mellom meg og barnefaren. Nå som vi er skilt har jeg ofte tenkt at barna mine ikke ofte har sett at foreldrene er glade i hverandre i barndommen. Det er egentlig veldig trist og jeg tror barna har mistet noe viktig ved at vi har levd sammen i AS Familien uten den store kjærligheten. MEN allikevel er jeg aldri i tvil om at de hadde kommet bedre ut in the end om vi heller hadde fortsatt å leve sammen enn å gå fra hverandre. Det er den brutale sannheten for de aller fleste. Alt annet er dårlige unnskyldninger.

[AnonymBruker]

Som skilsmissebarn vil jeg si det er mye bedre med skilte, glade foreldre enn foreldre som ikke trives i ekteskapet.

Signerer.

Jeg er selv skilsmissebarn, og anser ikke det som en særlig stor krise i livet mott - deriblant fordi de skilte seg tidlig og uten at jeg kan huske særlig mange krangler eller misnøye.

Hadde man måttet leve med å se to foreldre uten kjærlighet for hverandre så tror jeg nok jeg hadde sett veldig annerledes på det idag.

Det barn/ungdom husker lenge på er vonde skilsmisser hvor foreldrene ikke har evnet å samarbeide - og ekteskap hvor de formelig har merket den totale mangelen på ekte kjærlighet over lang tid. Begge deler er nok like skadelig, på hver sin måte. Sistnevnte har en tendens til at barna føler de ikke kan komme til foreldrene med problemer, fordi de oppfatter dem som "gammeldagse, følelsesløse" siden de åpenbart klarer leve på en livsløgn.

Anonymous poster hash: 995c1...3c7

[AnonymBruker]

Det har jeg hørt flere si, men dessverre er jo en del skilsmisser sånn at den ene vil ut og den andre ikke... Og da vil jo en av foreldrene potensielt bli mer ulykkelig etter skilsmissen enn noen av dem var før de skilte seg. Så jeg synes denne teorien er lite holdbar, og duger vel best som unnskyldning for de som ønsker å skille seg fordi de "ikke er lykkelige lenger" i ekteskapet.

. MEN allikevel er jeg aldri i tvil om at de hadde kommet bedre ut in the end om vi heller hadde fortsatt å leve sammen enn å gå fra hverandre. Det er den brutale sannheten for de aller fleste. Alt annet er dårlige unnskyldninger.

Men nå er vi jo flere skilsmissebarn her som sier noe annet......du har jo voksenperspektivet, og TS sitt perspektiv er nettopp barna.

Alt annet er ikke dårlige unnskyldninger, vår erfaring er annerledes.

Konflikter og manglende kjærlighet er et problem om de er i eller utenfor et forhold - og er skadelig uansett. De forsvinner ikke av martyrholdninger i årevis.

Anonymous poster hash: 995c1...3c7

[hemulen]

Jeg skulle iallfall ønske at min mann gav meg valget om å gå i parterapi og jobbe med problemene i ekteskapet, istedenfor å bare gå. Nå lever jeg med barna annenhver uke og har det så vondt som jeg aldri har hatt det. Pga en ektemann som "ikke hadde følelser lenger" og heller ikke ønsket å forsøke å gjøre noe med det. To ban og jeg lider. Han har det bra. Do the math..

Vel, hos mine foreldre så begynte det slik. Nå er far ulykkelig (gresset var ikke grønnere) og mor har funnet sin livs kjærlighet.

[Gjest Gjest]

Men nå er vi jo flere skilsmissebarn her som sier noe annet......du har jo voksenperspektivet, og TS sitt perspektiv er nettopp barna.

Alt annet er ikke dårlige unnskyldninger, vår erfaring er annerledes.

Konflikter og manglende kjærlighet er et problem om de er i eller utenfor et forhold - og er skadelig uansett. De forsvinner ikke av martyrholdninger i årevis.

Anonymous poster hash: 995c1...3c7

Nei, det er faktisk barnas perspektiv jeg tar: Forskning viser at skilsmissebarn generelt sliter mer på skolen og med angst/psykiske problemer enn barn i familier med begge foreldrene. Det skal være rimelig ille hvis skilsmisse er verre for barn enn å vokse opp i ett hjem med begge foreldrene.

MEN: Det er positivt at mange (kanskje flere og flere) opplever at foreldrene skilte seg da de var barn og at de allikvel hadde en fin barndom! For da blir ikke foreldrenes valg så dramatisk for barna - og i vårt egoistiske samfunn er det i hvertfall en trøst.

[Annabel]

Det har jeg hørt flere si, men dessverre er jo en del skilsmisser sånn at den ene vil ut og den andre ikke... Og da vil jo en av foreldrene potensielt bli mer ulykkelig etter skilsmissen enn noen av dem var før de skilte seg. Så jeg synes denne teorien er lite holdbar, og duger vel best som unnskyldning for de som ønsker å skille seg fordi de "ikke er lykkelige lenger" i ekteskapet.

Det skal være mye kringling og bråk i hjemmet før skilsmisse er bedre for barn enn å bo med begge foreldrene, selv om de ikke er kjærester lenger.

I mitt forhold var det lite åpenlys kjærlighet mellom meg og barnefaren. Nå som vi er skilt har jeg ofte tenkt at barna mine ikke ofte har sett at foreldrene er glade i hverandre i barndommen. Det er egentlig veldig trist og jeg tror barna har mistet noe viktig ved at vi har levd sammen i AS Familien uten den store kjærligheten. MEN allikevel er jeg aldri i tvil om at de hadde kommet bedre ut in the end om vi heller hadde fortsatt å leve sammen enn å gå fra hverandre. Det er den brutale sannheten for de aller fleste. Alt annet er dårlige unnskyldninger.

Jeg mener foreldre fortjener å være lykkelige i like stor grad som barna.

Det er en god tanke at begge foreldrene holder sammen kun for barnas skyld, men svært mange barn tar ikke en skilsmisse så tungt som mange virker til å tro. Å bo sammen med to foreldre som kun bor under samme tak og krangler mye eller viser på andre måter at de er lei hverandre (selv om de forsøker å skjule det), er ikke nødvendigvis noe bedre enn å bo sammen med en sterk rollefigur.

Barn merker ofte konflikter og kan like greit ta skade av det som at de kan ta skade av en skilsmisse. At en skilsmisse ofte er det beste når to foreldre ikke har noen grunn (bortsett fra at de ikke vil ha skilsmissebarn) for å lenger bo sammen er ikke en dårlig unnskyldning, det er svært manges erfaring.