Hvordan kan man vite hva man går til?

[Gjest anonym]

Mannen min og jeg har en liten gutt på snart 3 år som vi elsker over alt på jord. Til tross for en tøff fødsel som endte med en skade som jeg måtte sy i narkose rett etterpå, slo morsfølelsen ned som en bombe i det jeg fikk ham på magen.

Likevel fikk jeg uventet fødselsdepresjon da vi kom hjem. Fordi jeg ikke var forberedt på å få en baby som var mye mer urolig og krevende enn en del andre. Han hadde ikke kolikk eller KISS, men et stort behov for nærhet fra meg. Og fordi jeg ikke var klar over den utrolig store arbeidsmengden som følger med å få en baby i huset.

Og aller mest fordi jeg stadig så nybakte mødre trille babyene sine i byen, nydusjede, freshe, slanke mødre som så ut som de bare hadde hentet en pakke på postkontoret, ikke født et nytt menneske på sykehuset og ammet døgnet rundt etterpå. Mens jeg ammet i senga for å gi sønnen min all den nærheten han trengte og følte meg, og så ut, som et vrak.

Men oppi alt sammen hadde jeg den enorme kjærligheten til sønnen min. Og det at vi hadde mange gode amme- og hvilestunder i denne perioden, som gjorde at vi fikk mer søvn, begge to. Han sov også godt i vogn. Og jeg var hjemme med ham i to år, for å få mer tid med ham

Grunnen til at noen nybakte mødre blir mer utslitt enn andre, er jo at babyene er totalt forskjellige personligheter, akkurat som oss voksne. Men mødre med rolige babyer forstår ikke alltid dette. "Er det ikke fantastisk??" utbasunerer de. "Koooze dere masssssse!" Mens man selv omtrent svimer av der man står og ikke har dusjet på fire dager.

Grunnen til at alt det slitsomme med småbarn ikke blir snakket så mye om, er jo at man er livredd for at de andre skal tro at man faktisk angrer på at man brakte sitt eget barn til verden. Men dette stemmer jo ikke!

Vi som har hatt fødselsdepresjon, elsker barnet vårt til månen og tilbake, akkurat som "cafemødrene".

Det er bare det at det er vanskelig å forberede seg på å få en urolig baby når det for det meste er "cafebabyene" man ser ute i byen.

Da gutten vår ble ett år, begynte han å sove hele natten og ting roet seg veldig. Nå ved tre års alder viser det seg likevel at han har forsinket utvikling, bl.a. språklig, og skal til utredning til høsten. Det er stor sjanse for at den glade, sprudlende gutten vår får en lett diagnose. Vi har jo hatt en mistanke en stund, men vi elsker han selvfølgelig like høyt likevel.

Men jeg har skjønt at ett barn er nok for oss, da jeg gjerne vil ha overskudd til sønnen min og kunne konsentrere meg fullt om ham.

Det er mye som ikke kan vises på ultralyd i svangerskapet, som autisme og psykisk utviklingshemming.

Så hvordan kan man fullt ut vite hva man går til når man får barn? De fleste tror at de skal få en fin graviditet, en lett fødsel, en herlig barseltid, en rolig baby, et friskt barn.

For de fleste så blir en eller flere av disse tingene langt fra det de trodde. Det viktigste er at kjærligheten man har til sitt eget barn er så stor at andre ting etterhvert bare preller av; man går videre, uansett. To små, myke armer rundt halsen og en liten gutt som sier "mamma!"

Ja, det er ikke mye som slår det, verken for mamma eller pappa

[Gjest Gjest]

fint skrevet. og du har helt rett. Det er de mødrene med overskudd og sovebabyer man ser på kafe. De som sliter med et eller annet holder seg hjemme - for de ser man ikke.

Lykke til med utredning av sønnen. Det går sikkert bedre enn dere tror

[Azalea]

Bra skrevet!

[Gjest Riskjeks]

fint skrevet. og du har helt rett. Det er de mødrene med overskudd og sovebabyer man ser på kafe. De som sliter med et eller annet holder seg hjemme - for de ser man ikke.

Lykke til med utredning av sønnen. Det går sikkert bedre enn dere tror

Jeg hadde det ikke spesielt greit da jeg hadde små babyer, men greide å karre meg til en kafé innimellom likevel. Moralen er uansett - at noen ser bra/vellykkede ut betyr ikke at de ER det!

Tror det TS beskriver er VELDIG vanlig, men fordi så få forteller om det og fordi det er opplest og vedtatt at det skal være fantastisk 24/7 å ha barn, føler mange seg mislykkede.

Du får fortelle barnløse venninner om erfaringene dine TS, ikke for å skremme, men for å forberede. Hvis flere visste om hvor vanlig din erfaring er, tror jeg flere kunne fått det lettere.

[Gjest Duftlys]

Veldig bra skrevet! Jeg er nok en av de heldige med rolig baby, så jeg kan ikke kommentere så masse her annet enn at barseltida burde det fokuseres mye mer på! Eller hvertfall de tre første månedene. Jeg ble ganske satt ut over hvordan den ble. Jeg trodde jeg skulle komme på det fine pasienthotellet og få masse kvalitetstid med den nye familien, men i stedet ble jeg stua inne på barselavdelinga med ukjente folk, masse hyl og skrik og null mulighet for søvn:( Jeg var helt utslitt av å være der, og fikk ikke hvilt meg før jeg omsider kom heim. I tillegg fikk ikke barnefar være der om nettene og følte seg veldig utenfor pga det. En annen ting en ikke får så mye info om, er hvilket slit det kan være med amming for enkelte, og at ikke alle opplever en intens lykkefølelse etter fødselen. Det gjorde ikke jeg, og gikk rundt og innbilte meg jeg var blitt deperimert pga det. FEIL! Nå, 4 mnd etter fødsel, føler jeg at ting har falt på plass og jeg virkelig kan nyte tida:) Alle opplever det å få barn ganske forskjellig, og det finnes ikke noe fasitsvar! Skulle ønske det var tettere oppfølging av barselkvinner den første tida. Da er en veldig sårbar og trenger mye veiledning og støtte!

[Gjest Gjest]

Takk for gode svar! Jeg er helt enig med dere Hilsen TS.

[AnonymBruker]

Åh, takk TS! Jeg var et vrak de første 6mnd føler jeg, ser i ettertid at jeg var deprimert. Karret meg på treff med barselgruppa, men mens de ble kjent med hverandre og drakk kaffe mens babyene sov pent i vognene, gikk jeg rundt og bysset på min lille skrikebaby og syns bare det var superstressende å være med. Jeg også elsket henne hele tiden, så den delen var i orden. Skulle gjerne hatt tettere oppfølging jeg og. Visste IKKE hva jeg gikk til, men det var kanskje greit, hehe. Jeg vet ikke om jeg tør å få en til, pga fødsels først og fremst (hadde angstanfall og gråtenetter i mange måneder etter fødselen, og jeg har aldri slitt noe psykisk før) men også de første månedene skremmer meg.

Anonymous poster hash: e9024...e96

[Gjest Riskjeks]

Jeg syntes forresten det var herlig å ligge på barselavdelingen - bare å dra i ei snor, så kom folk for å hjelpe. Og man slapp å lage mat og gjøre husarbeid og kunne få pleiere til å ta babyen litt så man fikk slappet av. Men her er vi tydeligvis forskjellige.

[ViljaH]

Jeg møtte barselgruppa en gang i uka i starten. Alle så nydusjede og flotte ut. Men de fleste strevde jo med noe, ei strevde veldig med melkeproduksjonen, pumping, og baby som ikke ville ligge på. Et par strevde med babyer som ikke roet seg, måtte bæres og bysses uendelig, de måtte iblandt bare dra hjem tidlig. Et av barna var hjertesykt. Utenfra så nok den lille flokken ut som cafemødre med lette liv. Sannheten var alle aksepterte problemene og sto i det, forventet ikke at det skulle være så himla lett.

[Gjest Duftlys]

Jeg syntes forresten det var herlig å ligge på barselavdelingen - bare å dra i ei snor, så kom folk for å hjelpe. Og man slapp å lage mat og gjøre husarbeid og kunne få pleiere til å ta babyen litt så man fikk slappet av. Men her er vi tydeligvis forskjellige.

Det var IKKE sånn der jeg lå dessverre. De kom dersom jeg dro i snora, men de var så stressa og hektiske og jeg merka de ikke hadde god tid til amminga som jeg streva sinnsykt med og etterhvert gav opp Ingen tok ungen for deg. Kun dersom du måtte dusje. Så delte en rom med en annen også. Den ene babyen avløste den andre med skrik om nettene, så en fikk jo aldri hvilt seg skikkelig! De som havner på barselavdelinga er der jo for en grunn, og de trenger kanskje ekstra hvile. Jeg syns det var en lettelse å komme heim for der kunne jeg sove mens mannen tok babyen!!!!!!! Mannen fikk nemlig ikke lov å være på barselavdelinga om natta:(

[Gjest Duftlys]

Jeg møtte barselgruppa en gang i uka i starten. Alle så nydusjede og flotte ut. Men de fleste strevde jo med noe, ei strevde veldig med melkeproduksjonen, pumping, og baby som ikke ville ligge på. Et par strevde med babyer som ikke roet seg, måtte bæres og bysses uendelig, de måtte iblandt bare dra hjem tidlig. Et av barna var hjertesykt. Utenfra så nok den lille flokken ut som cafemødre med lette liv. Sannheten var alle aksepterte problemene og sto i det, forventet ikke at det skulle være så himla lett.

Høres nesten ut som min barselgruppe. Der har vi valgt å være åpne om det vi strir med fra tid til annen. Barselgruppe er supert dersom en kan være åpne og ærlige, men om det skal bli en skrytearena så er det ugreit. I min barselgruppe har jeg strevd med amming og en baby med kolikk, ei annen er aleine i ukedagene og syns nok det er tøft, en annen har en unge som krever enormt mye mat slik at ho konstant ammer, og ho siste har en som ikke vil sove om nettene. Vi har alle våre ting! Tenker at dersom en ser cafemødre, så er det jo bare fasaden:)

[ViljaH]

Høres nesten ut som min barselgruppe. Der har vi valgt å være åpne om det vi strir med fra tid til annen. Barselgruppe er supert dersom en kan være åpne og ærlige, men om det skal bli en skrytearena så er det ugreit. I min barselgruppe har jeg strevd med amming og en baby med kolikk, ei annen er aleine i ukedagene og syns nok det er tøft, en annen har en unge som krever enormt mye mat slik at ho konstant ammer, og ho siste har en som ikke vil sove om nettene. Vi har alle våre ting! Tenker at dersom en ser cafemødre, så er det jo bare fasaden:)

Ja, og det cafebesøket kan fort være ukas ene fristund til å være seg selv, dusje og sminke seg og ta på rent pent tøy. Slik var det hos oss, vi var åpne om det. Mesteparten av de andre dagene ble tilbrakt med ujevn dusjing, joggebukser og flekker på tøyet. Så det er ikke fasade for andres skyld, det er friminutt for en selv! Tenk på det neste gang du ser disse freshe cafemødrene