Jeg elsker han, men

[Gjest Gjest]

Jeg elsker kjæresten min og jeg har det helt perfekt når jeg er sammen med han.. Bortsett fra da vi krangler, og det gjør vi ofte! Det blir ofte krangler fordi han mangler så mye som jeg egentlig ser på som et minimum; ønsker at han jobber og står på slik vanlige folk, men han "gidder ikke", er sjuk eller andre unnskyldninger. I starten av forholdet jugde han mye, og det har gjort at jeg ikke klarer å stole på han, så tilliten er dårlig. Han er veldig umoden og stikker ofte av når vi krangler og jeg blir knust fordi jeg tror det blir slutt. Han skjønner ikke ting som er en selvfølge for andre oppegående mennesker og jeg begynner å lure på hvorfor jeg er sammen med han?? Det er jo fordi jeg elsker han, men er så redd for at det ikke kommer til å holde .. Han er som en liten guttunge på mange måter, selv Om han er over 22 år. Tar ikke noe ansvar, er aldri romantisk, ingen planer eller noe. Alt som jeg har nevnt over her prøver jeg å hjelpe han på rett vei med, enten så begynner vi å krangle eller så sier han at han skal skjerpe seg, men ingenting skjer.. Føler jeg snart må slutte å lete etter mannen i han, fordi det virker ikke som han finnes i det hele tatt. Men han er verdens beste på mange områder, men samtidig er det så mye som er helt no go! Aner ikke hva jeg skal gjøre! Har så sterke følelser for han, men blir også ofte såret av ting han gjør, og han bryr seg ikke med å ta meg seriøst og oppføre seg som en mann. Virker noen ganger som han ikke respekterer meg.. Har en følelse av at han holder ting skjult bak ryggen min, uten at jeg vet det, også later han som ingenting.. Er så utrolig sliten av forholdet, men vil gjerne finne ut av det. Skriver usammenhengende nå, ikke sikkert dere forstår så mye, men ønsker bare å lufte tankene og håper noen av dere har noe smart på lager til meg

[Gjest Snyltefluen]

Jeg mener ikke å være Frøken Gledesdreper her, men forhold der den ene har store planer om å "hjelpe den andre på rett vei" går ofte rett vest.

[AnonymBruker]

Enig med den over.

Kan du leve med han akkurat slik han er, ts? For slik han er er den han er. Du (eller andre) kan ikke endre på han. Han kan endre seg selv, men da må det motivasjon, innsikt, tid og langdryge omganger med seg selv til. Og du kan på ingen måte hjelpe.

Anonymous poster hash: bc5b7...e2a

[Guybrush]

Sikker på at du ikke er forelsket i en illusjon av hva han "kunne vært"? Klassisk problem

[AnonymBruker]

Krangler dere mye? Hva handler kranglene som regel om da? Og hvorfor, krangler dere så mye?

Det høres ut som du har det kjipt nå forøvrig. Det finnes gode sider, og det finnes baksider.

Og man får jo som regel hele pakken, uavhengig av om en egentlig ønsket det. Men det er jo slik at alle personer har disse.

Mange vokser man fra, mens andre er en del av fundamentet. Helheten.

Det handler jo og som oftest om hvor en er i livet.

Og hva en driver med, hvordan en driver det, og ellers med hvem en driver noe med.

Og alt dette kan jo og påvirke i forskjellige grader, i varierte perioder og gjerne.

Anonymous poster hash: 39258...592

[Havbris]

Tror nok som flere andre her, at du har tatt på deg den umulige oppgaven med å forsøke å forandre han, og du håper han skal forandre seg fordi du ønsker det. Det er mange kvinner som har gått i baret på det. Listen av alt du er misfornøyd med er ganske lang og det er nok små sjanser for å vinne i Lotto her.

[AnonymBruker]

Vel, en kan jo snu hele dette bilde og da. Eller speile det kanskje?

Det er nå det fremstår om du gjenkjenner noe som er ekte, eller kanskje ikke.

Om du ser HELE han, inkl. hans forbedringspotensiale, for akkurat den han er.

Akkurat nå. Gjenkjenner du han, for den han virkelig er? Og hva da, ser du i han?

Anonymous poster hash: 39258...592

[Gjest Gjest]

Jeg klarer ikke å se hvem han er. Han jeg tror den er er veldig snill og alt det, men umoden og ikke vant til å ta ansvar for noe. Men ofte virker det også som han er en helt annen, akkurat som det er en side av han som han prøver å skjule.. Klarer ikke bli klok på dette.. Blir såret uansett hva utfallet blir. Men jeg vil egentlig ikke leve uten han, og det høres kanskje dumt ut, men de gangene han har sluttet å snakke til meg har alt i livet mitt mistet betydning og det er bare han jeg tenker på og vil ha. Jeg er nok veldig avhengig av han, og klarer ikke se for meg er liv uten han.... Men som dere sier, dette varer nok helt til jeg selv innser at jeg ikke kan endre (bedre) han, selv om det er for hans eget beste.. Håpløst. Jeg vet at vi hadde begge fått det mye bedre hvis han hadde gitt like stor innsats som meg og vært like "trofast" mot meg når det kommer til alt

[AnonymBruker]

Det er vel ikke alt det er å bli like klok på over nett. Det er egentlig ikke alt en prøver å skjule heller ofte, men det er mye av det. Noen ganger. Andre ikke, i det hele tatt. Så det blir godt og variert porsjonert ut, kan man si. Vil jeg tro hvert fall. Og hvordan forsøker du å forbedre denne karen da? Ved simple råd og veiledninger? Om alle var mottakelig for den slags til enhver tid, hadde jeg fort blitt usikker altså. På dem.
Det krever som regel noe mer enn det for å endre (bedre) noen på noen måter. Og det trenger nærhet, åpne linjer og samme ønske og innstilling. Det trengs en god kontakt, med andre ord. Roma ble slettes ikke bygget på en dag, og vi mennesker burde ikke være så ulike, om en skulle artig nok sammenligne det.

Anonymous poster hash: 39258...592

[AnonymBruker]

ROM ble slettes ikke bygget på en dag, og vi mennesker burde ikke være så ulike, om en skulle artig nok sammenligne det.

Anonymous poster hash: 39258...592

Anonymous poster hash: 974c6...2e0

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 974c6...2e0

Takk. Man lærer noe nytt hver dag.

Anonymous poster hash: 39258...592