Tror jeg savner barnefaren...eller?

[AnonymBruker]

Kjenner at jeg savner å ha familie. Jeg har vært alene med datteren min nå i ikke mer enn 3 mnd men kjenner at tanken på å aldri være en "ekte" familie gjør vondt. Mest for datteren min ain skyld. Hun skal være nødt til å leve hele sitt liv med splittede foreldre bare fordi mammaen tok et egoistisk valg.

Vi passet aldri sammen men han var alltid veldig glad i meg og barnet. Har alltid vært snill med oss.

Vil disse følelsene gå over noen gang..?

Jeg har ikke rørt en annen mann siden det ble slutt. Kan det være savnet av å ha norn nær?

Kanakje det går over en dag hvis jeg forelsker meg igjen....

Anonymous poster hash: 43b08...d3b

[Gjest SweetSunshine]

Det er ikke lett for meg å uttale meg om. Men du må lære å skille mellom savn av esken og savn av å ha noen der. For meg så høres det ut som det er det sistnevnte som du mangler i livet ditt. Jeg tviler sterkt på at barnet hadde fått det bedre med foreldre som ikke elsket hverandre. Det har ikke gått lang tid, og selv om jeg forstår at dette er vanskelig, så må du gi det mer tid. Når du etterhvert finner en som passer deg bedre så vil nok disse følelsene gå bort.

Lykke til med den lille!

[AnonymBruker]

Jeg vet...tiden leger ofte alle sår. Men ikke sikkert det gjelder i mitt tilfelle.

Kan jo hende jeg aldri kommer helt over det.

Siter litt ,ed dårlig samvittighet nå. Både pga barnet og han. Føler jeg kunne gitt oss en sjanse til. Selv om jeg har gitt mange fra før. Kanskje for mange.

Trøster meg litt med tanken på at vi begge er åpne for at vi kan finne tilbake til hverandre en gang i fremtiden når vi får livene våre litt mer på stell når det gjelder økonomi og utdanning..

Det var jeg som gjorde det slutt, han var overhodet ikke enig i mitt valg. Og det gjør at jeg kanskje tenker enda mer og føler på anger. For jeg vet at han elsket meg over alt annet, og er ganske sikker på om jeg hadde gått til han nå og fortalt at jeg ikke vil gi opp nå likevel og at jeg vil ha familien min tilbake, så ville han nok vært enig og vi hadde funnet tilbake til hverandre igjen.

Hadde han slått opp med meg og fortalt meg at det er ingen sjans i verden for at vi blir et par igjen, og virkelig avvist så hadde det kanskje vært lettere å gå videre..

Jeg vet ikke. Vanskelig er det uansett hva jeg sier og tenker.

Hilsen Ts...

Anonymous poster hash: 43b08...d3b

[Gjest SweetSunshine]

Jeg vet...tiden leger ofte alle sår. Men ikke sikkert det gjelder i mitt tilfelle.

Kan jo hende jeg aldri kommer helt over det.

Siter litt ,ed dårlig samvittighet nå. Både pga barnet og han. Føler jeg kunne gitt oss en sjanse til. Selv om jeg har gitt mange fra før. Kanskje for mange.

Trøster meg litt med tanken på at vi begge er åpne for at vi kan finne tilbake til hverandre en gang i fremtiden når vi får livene våre litt mer på stell når det gjelder økonomi og utdanning..

Det var jeg som gjorde det slutt, han var overhodet ikke enig i mitt valg. Og det gjør at jeg kanskje tenker enda mer og føler på anger. For jeg vet at han elsket meg over alt annet, og er ganske sikker på om jeg hadde gått til han nå og fortalt at jeg ikke vil gi opp nå likevel og at jeg vil ha familien min tilbake, så ville han nok vært enig og vi hadde funnet tilbake til hverandre igjen.

Hadde han slått opp med meg og fortalt meg at det er ingen sjans i verden for at vi blir et par igjen, og virkelig avvist så hadde det kanskje vært lettere å gå videre..

Jeg vet ikke. Vanskelig er det uansett hva jeg sier og tenker.

Hilsen Ts...Anonymous poster hash: 43b08...d3b

Ser ut som om du skjønner selv at du har gitt det for mange sjanser. La tiden gå, så ser du hva som skjer. Men ikke ta mannen tilbake før du evt. Skulle være 100% sikker på det. Han fortjener ikke å bli behandlet som en filledokke som slenges rundt. Lykke til!

Endret 29. juni 2013 av SweetSunshine

[Gjest Nn]

Kjenner følelsen, selv om det er lenge siden sist jeg hadde den. Du savner å ha noen som du kan bety noe helt spesiellt for, men husk på at det er en grunn for at det tok slutt. Du hadde det ikke bra sammen med han. Han fortjener å bli elsket tilbake. Det er 4 år siden jeg ble skilt og har i dag verdens beste kjæreste som passer mye bedre for meg enn faren til mine unger.

Dere er tildig i prosessen og du kommer nok til å vakle med dine følelser/tanker innomellom lenge. Det er nok familien du savner og dersom du ikke har det så bra med deg selv, er det lett å rosemale te trygge/gamle. Ikke sitt så mye hjemme å tenk. Kom deg ut og nyt/lev livet.