Føles tomt..

[Gjest gjest]

Jeg er 26, og har vært samboer i 1 år.. Vi har snakket masse om å kjøpe hus til høsten, få barn snart og gifte oss. Alle rundt oss har familier, hus, er gift osv..

Jeg føler det er tomt i forholdet nå, uten å ha noe å se frem til. Vi har ingen konkrete planer (han vil fri som en overraskelse), og må vente med barn. Jeg føler at vi krangler unødvendig mye fordi jeg føler meg tom. Fordi jeg ikke føler meg god nok, og fordi jeg trenger å planlegge fremtiden. Jeg ønsker meg sårt barn, men vi må vente i ca et år pga økonomien. Har snakket med han om dette, men han sier bare at jeg må glede meg til det skal skje..

Er det nomalt å ha det slik? Jeg føler at når vi krangler kan jeg lett pakke tingene mine, fordi vi ikke har barn, ikke er gift, ikke har hus osv.. Jeg føler det er "tull" å være kjærester uten å ha konkrete planer. Ja,jeg har snakket med ham om dette, men det føles alikevel..tomt? Og vi krangler ca 3 ganger i uka for tia

Jeg elsker han av hele mitt hjerte, han er sjelevennen min, bestevennen min, og jeg har aldri følt det slik før. Er det normalt å tenke slik?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner frustrasjonen din ja. Viktig å ha fremtidsplaner, noe felles å se frem til. Kanskje begynne å se på hus nå da (hvis dere skal kjøpe til høsten). Alle ønsker å ha det stabilt og trygt. Kanskje du skulle fri til han først? Så blir du i alle fall forlovet.....

[Gjest gjest]

Jeg skjønner frustrasjonen din ja. Viktig å ha fremtidsplaner, noe felles å se frem til. Kanskje begynne å se på hus nå da (hvis dere skal kjøpe til høsten). Alle ønsker å ha det stabilt og trygt. Kanskje du skulle fri til han først? Så blir du i alle fall forlovet.....

Takk for at du forstår.. jeg får ikke fri, da sier han nei, for han vil gjøre det på den tradisjonelle måten.

Vi kan ikke se på hus før vi får solgt leiligheten hans ts

[Gjest anonym]

SLAPP AV! Jeg ble stressa av å lese tankene dine...jiiises..Du er bare 26, dere har vært samboere i kun ETT år! Senk skuldrene. Det kommer ingenting godt ut av å presse noen til noe! Du kan miste han hvis du fortsetter å syte på denne måten. Man kan ikke planlegge alt hele tiden! Noen ting skjer naturlig når det skal skje!

[Gjest Faerunpedia]

SLAPP AV! Jeg ble stressa av å lese tankene dine...jiiises..Du er bare 26, dere har vært samboere i kun ETT år! Senk skuldrene. Det kommer ingenting godt ut av å presse noen til noe! Du kan miste han hvis du fortsetter å syte på denne måten. Man kan ikke planlegge alt hele tiden! Noen ting skjer naturlig når det skal skje!

Enig i dette. Dessuten bør du ikke sammenligne deg med andre. Sett pris på det du har og ikke stress så mye.

[Gjest anonym]

Og nei, det er ikke "tull" å være kjærester uten konkrete planer...hallo?!? Hva slags utsagn er det? Hvilke regler lever du etter? Du virker jo helt stressa og anspent...Hvis man ikke kan være kjærester uten konkrete planer, mener jeg at man ikke bør være sammen! Nå mener jeg ikke alltid, men dere har som sagt vært samboere i ett år. Synes du skal setter mer pris på det du har, nyte øyeblikk med han osv, så skjer ting når man minst venter det. Synes du lager porblemer av ingenting!

[Gjest Gjest]

Jeg tror TS har lyst til å ta forholdet ett steg videre, og det kan hun jo ikke klandres for. Alle er forskjellige. Selv er jeg kjæreste/samboer på 3 året, men gleder meg til den dagen jeg kan kalle han "mannen min". Jeg synes også at det å være bare kjærester er ett litt svakt begrep (eller hva jeg skal kalle det).

[Gjest anonym]

Jeg tror TS har lyst til å ta forholdet ett steg videre, og det kan hun jo ikke klandres for. Alle er forskjellige. Selv er jeg kjæreste/samboer på 3 året, men gleder meg til den dagen jeg kan kalle han "mannen min". Jeg synes også at det å være bare kjærester er ett litt svakt begrep (eller hva jeg skal kalle det).

Men hvis du leser innlegget til ts, er det hysterisk i mine øyne. Samboere i bare ETT år, "tull" å være kjærester uten konkrete planer osv...Virker veldig krampaktig hele greia..

[AnonymBruker]

Jeg er 26, og har vært samboer i 1 år.. Vi har snakket masse om å kjøpe hus til høsten, få barn snart og gifte oss. Alle rundt oss har familier, hus, er gift osv..

Jeg føler det er tomt i forholdet nå, uten å ha noe å se frem til. Vi har ingen konkrete planer (han vil fri som en overraskelse), og må vente med barn. Jeg føler at vi krangler unødvendig mye fordi jeg føler meg tom. Fordi jeg ikke føler meg god nok, og fordi jeg trenger å planlegge fremtiden. Jeg ønsker meg sårt barn, men vi må vente i ca et år pga økonomien. Har snakket med han om dette, men han sier bare at jeg må glede meg til det skal skje..

Er det nomalt å ha det slik? Jeg føler at når vi krangler kan jeg lett pakke tingene mine, fordi vi ikke har barn, ikke er gift, ikke har hus osv.. Jeg føler det er "tull" å være kjærester uten å ha konkrete planer. Ja,jeg har snakket med ham om dette, men det føles alikevel..tomt? Og vi krangler ca 3 ganger i uka for tia

Jeg elsker han av hele mitt hjerte, han er sjelevennen min, bestevennen min, og jeg har aldri følt det slik før. Er det normalt å tenke slik?

Jeg tror du må stikke fingeren i jorda og finne noe annet som skal fylle tomrommet. Barn, hus, båt, hytte, bryllupp etc kommer nemlig ikke til å fylle noe som helst.

Problemet ligger hos deg. Så hvorfor er du misfornøyd? Har du mening sosialt? Faglig? Privat? Mangler du noe så banalt som en hobby? Trenger du en annen jobb? Å lære mer? Hvorfor føler du deg utilstrekkelig? Hva har du gjort for å plassere deg selv i den båsen (du, ikke andre - en definerer sin egen verdi)?

Jeg vil ikke på noen måte anbefale deg å få barn om et år. Først må du finne meningen med ditt liv, så kan du tenke på å få unger. Å ha noen som helst forventning til små barn bortsett fra at de kommer til å bruke en helsikes mange bleier og vekke deg om natta er nemlig en uting. En utrolig byrde for et annet menenske.

Så finn balansen i deg selv. Det er kun du som kan fylle ditt hull. Ikke noe samboeren har noe som helst med. Om du kjenner det hjelper så snakk med psykolog. Men slutt å forvent noe av han. Din lykke er ditt ansvar akkurat slik din del av utgiftene er ditt ansvar og jobben din er det.

Og: det er helt normalt å føle det slik. Hele livet om en ikke tar grep. Når du har fått haket av en plan er der nemlig en annen. Og en annen. Og en annen. Og håpet om å fylle et hull som ikke kan fylles med bare en til plan.

Anonymous poster hash: d8e4c...2da

[Gjest anonym]

For å si det sånn : hadde jeg vært mannen hennes, hadde jeg rygget...

[Gjest anonym]

Jeg tror du må stikke fingeren i jorda og finne noe annet som skal fylle tomrommet. Barn, hus, båt, hytte, bryllupp etc kommer nemlig ikke til å fylle noe som helst.

Problemet ligger hos deg. Så hvorfor er du misfornøyd? Har du mening sosialt? Faglig? Privat? Mangler du noe så banalt som en hobby? Trenger du en annen jobb? Å lære mer? Hvorfor føler du deg utilstrekkelig? Hva har du gjort for å plassere deg selv i den båsen (du, ikke andre - en definerer sin egen verdi)?

Jeg vil ikke på noen måte anbefale deg å få barn om et år. Først må du finne meningen med ditt liv, så kan du tenke på å få unger. Å ha noen som helst forventning til små barn bortsett fra at de kommer til å bruke en helsikes mange bleier og vekke deg om natta er nemlig en uting. En utrolig byrde for et annet menenske.

Så finn balansen i deg selv. Det er kun du som kan fylle ditt hull. Ikke noe samboeren har noe som helst med. Om du kjenner det hjelper så snakk med psykolog. Men slutt å forvent noe av han. Din lykke er ditt ansvar akkurat slik din del av utgiftene er ditt ansvar og jobben din er det.

Og: det er helt normalt å føle det slik. Hele livet om en ikke tar grep. Når du har fått haket av en plan er der nemlig en annen. Og en annen. Og en annen. Og håpet om å fylle et hull som ikke kan fylles med bare en til plan.

Anonymous poster hash: d8e4c...2da

VELDIG BRA svar!!! Tenkte noe av det samme : tomrommet ditt ts, ligger i deg selv. Du tror t et barn vil være svaret, men det er det ikke garantert! Jegbhar venninner som trodde at bare de fikk barn, ville alt orden seg, forholdet etc...Dessverre er det ofte motsatt! De trodde det var lykken, men så er det myyye jobb, og andre problemer dukker opp! Par kan og få større avstand med barn i bildet.

Les svaret til denne AnonymeBrukeren flere ganger. Jeg synes og du bør vurdere psykolog.

[AnonymBruker]

Jeg er 26, og har vært samboer i 1 år.. Vi har snakket masse om å kjøpe hus til høsten, få barn snart og gifte oss. Alle rundt oss har familier, hus, er gift osv..

Jeg føler det er tomt i forholdet nå, uten å ha noe å se frem til. Vi har ingen konkrete planer (han vil fri som en overraskelse), og må vente med barn. Jeg føler at vi krangler unødvendig mye fordi jeg føler meg tom. Fordi jeg ikke føler meg god nok, og fordi jeg trenger å planlegge fremtiden. Jeg ønsker meg sårt barn, men vi må vente i ca et år pga økonomien. Har snakket med han om dette, men han sier bare at jeg må glede meg til det skal skje..

Er det nomalt å ha det slik? Jeg føler at når vi krangler kan jeg lett pakke tingene mine, fordi vi ikke har barn, ikke er gift, ikke har hus osv.. Jeg føler det er "tull" å være kjærester uten å ha konkrete planer. Ja,jeg har snakket med ham om dette, men det føles alikevel..tomt? Og vi krangler ca 3 ganger i uka for tia

Jeg elsker han av hele mitt hjerte, han er sjelevennen min, bestevennen min, og jeg har aldri følt det slik før. Er det normalt å tenke slik?

Kjenner meg litt igjenn Jeg hadde lyst på et barn sammen med han, vi har hver våre, men han tørte ikke pag opplevelsene han hadde med sin ex og graviditet. Men etter 1 årstid, så vips hadde han skiftet mening Og vi har nå et barn sammen. Så var det jeg som ville gifte meg, og han var redd nok engang, og hadde mange unnskyldniger for å ikke gifte seg. Hadde mange diskusjoner, jeg ga til slutt opp, og begynte nesten og mene det samme som han, at det var ikke så nøye å være gift, vi hadde fint som vi hadde det.

Hva skjedde etter halvt års tid etter jeg ga opp? Han fridde!! Noe jeg aldri trudde kom til å skje Og han fullførte også, så nå er vi et gift par Jeg har etterhver fått det som jeg ønsket, så bare være tålmodig så blir det etterhvert skal du se

Anonymous poster hash: 56c2f...dcc

[AnonymBruker]

nå hørtes det ut som alt gikk på skinner, men var mye frustrajon og mye tenking med meg også, om jeg var bra nok, hvorfor ville han ikke ha barn med meg, og hvorfor ville han ikke gifte seg med meg, når jeg viste han engang før hadde nevnt hvem han skulle ha som forlover. Så følte av og til det var meg han egentlig ikke ville ha, men det var kun inni mitt hodet og ikke tilfelle i det heletatt.

Anonymous poster hash: 56c2f...dcc