Gammel henlagt sak om vold i hjemmet og kidnapping.

[AnonymBruker]

Vokste opp med vold i hjemmet. Pappa var/er en person som jeg idag tenker på som psykopat. Han gjorde mye rart,manipulerte folk og det var vel derfor ingen noen gang hadde mistanke. Han slo min mor også, og ødela henne med manipuleringen sin. Hun viste at det var galt, men turte ikke gjør noe.

Når jeg var liten prøvde pappa å skylde et blåmerker på mamma. Etter dette tror ikke jeg at hun turte å si i fra en eneste gang, for han overbeviste henne om at de ville tro han i en voldsanklage, så ustabil som hun var. Husker han prøvde å overbevise meg at mamma hadde laget blåmerkene også, og tror faktisk jeg i redsel sa at "ja, de har mamma laget!", et par ganger når han spurte. Ville ikke ha flere slag. Sluttet den dagen jeg så at mamma fikk juling for hver gang jeg hadde sagt det. Husker at han heiv iskaldt vann på henne og kjeftet at hun ikke skulle være voldelig mot barna. Og stakkars mamma unnskyldte seg.

Husker at jeg har gått over glass, og at jeg flere enn en gang har hengt over båtripa med trusler om at han skal hive meg på havet. Jeg har stått mitt på et jorde i torden, livredd, fordi jeg måtte ha respekt for naturen. Jeg har stått naken å blitt spylt som 13 åring fordi jeg hadde farget håret rødt (jeg og mamma), med en sånn 1dags farge ting fordi det var så kult med rødt hår da. Egentlig er det en hau med ting, men om jeg skulle nevne alt, så hadde det blitt en bok.

Når jeg var 14 gikk mamma og pappa fra hverandre. Men vi måtte fremdeles være med han annenhver helg(jeg om min lillesøster, som jeg brukte å ta støyten for, så hun har heldigvis ikke fått så mye juling.), men etter en lang prat med mamma så fikk jeg lov å ikke dra. Da dro naturligvis ikke min lillesøster heller. Det gikk en kort stund før vi var tilbake.

Når jeg var 15 var min søster og mamma utenbys. Han skulle hente meg, men jeg stakk av. Var borte i en uke, rundt omkring i byen. Drakk meg full, og husker at noen hadde sex meg meg. Husker han spurte om han fikk lov, og jeg sa ja. Det gjorde veldig vondt, og jeg ba han om å være rask. Til slutt sugde jeg han for å slippe smerten. Så gikk jeg ut og fant meg en ny plass å sove. Bodde til slutt hos en 27 år gammel narkoman. Men han oppfordret meg til å dra hjem, og gjorde egentlig ikke noe. Prøvde å få meg til å slutte å drikke. Overtalte meg til å dra hjem. Så jeg gjorde det.

Dusjet for første gang på en uke, så gikk jeg å la meg. Våknet av at pappa brøyt seg inn og var forbannet. Men av en eller annen grunn så slo jeg tilbake. Vi sloss i to timer, konstant. Det lå oppkast ut over rommet mitt fordi jeg var slått så mange ganger i magen. Til slutt dro han meg etter beina ut av huset, og jeg hylte etter hjelp. Husker naboene sto i vinduet å så uten å gjøre noe. Ble kjørt til hans hus 1 time borte. Hadde ringt mamma, så hun var klar over hva som skjedde. Hun hadde arrangert at en person min far respekterer skulle hente meg der. Ble hentet, og har til dags dato ikke frivillig vært i nærheten av han.

Etter dette ble plutselig "alle" involvert og plutselig "så" alle de som hadde vendt bort øynene hva som skjedde. Kun fordi jeg hadde vært borte fra skolen en uke. Plutselig ble jeg støttet til å anmelde han. Og jeg gjorde det. Anmeldte min egen far. Men så ville ingen vitne. Ingen ville si hva som hadde skjedd. Og plutselig følte jeg at ingen trodde på meg lengre, og at jeg bare var en opprørs tennåring som ville ha oppmerksomhet. Det var tungt. Saken ble henlagt, og jeg orket ikke gjør noe.Det er faktisk veldig tungt å anmelde sin egen far, uansett hvor mye dritt han har gjort. Det er jo enda han som er min pappa.

Nå er jeg 20 år. Mine eldre søsken er venner med pappa. Det er min lillesøster også. De mener jeg må vokse opp å tilgi han. Slik de har gjort. De har jo også blitt utsatt for det samme. Men jeg klarer ikke det. Jeg er livredd hele fyren. Jeg har mest lyst til å prøve å anmelde han på nytt, men det er vel forsent nå. Uansett kommer jo ingen til å vitne.

Sambo har faktisk møtt han og pratet med han, uten å vite hvem han var. Han synes han virket som en skikkelig hyggelig fyr. Alle synes nemlig at min pappa er verdens hyggeligste fyr.

Uansett, nå venter vi barn. Og jeg er livredd for at han skal dukke opp her. Jeg vet at han er ustabil nok til å synes at han har rett til å møte sitt barnebarn. Jeg vet han prøver å få min lillesøster til å lure meg opp i en felle. Sånn at han tilfeldigvis skal komme inn døren om jeg er på besøk. De har fått bedskjed om å oppholde meg på forskjellige plasser. De har ikke gjort det da.

Han har begynt å si han skal ta sitt eget liv. For at jeg skal ta kontakt. Han sender tåredryppende meldinger. Eller meldinger og bilder om mitt barndomshjem.

Jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal ta kontakt igjen. Jeg nekter å utsette mitt barn for han. Han oppfører seg ikke bedre mot barnebarna, men han kommer seg unna men manipulasjon.

Er sliten av den evige redselen, men aner ikke hva jeg skal gjøre. Har gått til psykolog, og har nettopp sluttet. Føler ikke at det hjelper, og at det bare tar tid. Er jeg alene hjemme så går jeg rundt å kiker i vinduer og skjekker dører. Hver gang en bil dør slamrer så krymper jeg meg.

Jeg trenger hjelp, men vet ikke hvilken hjelp og hvor jeg skal be om den.

Anonymous poster hash: 85fcf...a51

[Ulla Ullsokk]

Klem!

Du kan velge selv om han skal være i livet ditt, og skjønner godt at du kuttet han!

Alt kan ikke tilgis, og vold i barndomshjemmet er absolutt en sånn ting!

Han kommer IKKE til å ta selvmord, IKKE la han manipulere deg igjen!!!

[LillaFrosk]

Fy faen.. Jeg tror faktisk jeg hadde håpet på at han hadde tatt sitt eget liv, om jeg hadde vært i situasjonen selv.. :/

Synes dog det er veldig bra at du ikke vil utsette dine egne barn for den samme mannen, og jeg klarer ikke forstå at ingen ville vitne mot ham..

Uff.. Nei.
Håper ting ordner seg til det bedre.

[Ulla Ullsokk]

Jeg tenkte det samme som LillaFrosk, han er ikke så stort tap for verden... Der skrev jeg det faktisk...

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg vet hvordan du har det.

[Gjest]

Regner med at du har forklart din samboer om problemene?

Han bør respektere at du ikke ønsker kontakt.

Blokker din såkalte "far" på alle medier.

Om søskenene dine tar hans side, så ignorer dem også.

Familietyranner trenger man ikke å omgås.

[QueenOfTheSidewalk]

Regner med at du har forklart din samboer om problemene?

Han bør respektere at du ikke ønsker kontakt.

Blokker din såkalte "far" på alle medier.

Om søskenene dine tar hans side, så ignorer dem også.

Familietyranner trenger man ikke å omgås.

Vanskelig å snakke om sånne ting, det sitter langt inne. Står at han ikke vet noe om det.

Endret 25. juni 2013 av Evilposelos

[Gjest navnelapp]

Du må snakke med sambuaren din først og fremst, og slik at han forstår kva du har vore igjennom. Det er det aller viktigaste, drit i at han syntest at han virka som ein hyggeleg fyr. Viss eg var deg ville eg snakka med familievernkontoret, først og fremst for å få støtte og for å få bearbeidd det du har vore igjennom. Ein kan godt gå dit åleine, og ein kan gå dit utan resten av familien din.

Og så vil eg råde deg til å bryte heilt med far din, altså halde fram slik du har gjort. Ikkje ta telefonen, helst kaste brev og ting han sender, og ta fullstendig avstand. Du kan ikkje kreve det same av søskena dine, men du må ta vare på deg sjølv. Eg kjenner til ei familie som liknar veldig på din. Storesøster tok støyten, og har brutt ut. Dei yngre søskena vart skjerma, fortrenger det som har skjedd, og ser ikkje storesøsters problem. No har ho kontakt med søskena sine, men dei diskuterer ikkje dette. Ho har sagt til dei at dei må akseptere hennar brot, dei kan ha den relasjonen til foreldra som dei ønskar. Eg trur ikkje du på ein enkel måte får "snudd" søskena dine, men dei (og du) må akseptere at ulike søsken kan ha ulike relasjonar til (og kjensler for) dei same foreldra.

Ein stor klem frå meg, du har gjort eit enormt arbeid for å redde deg sjølv. Det er ikkje deg det er noko feil med.

[Gjest Gjest]

Grusom historie. Jeg har selv opplevd noe lignende, men ikke så grov vold involvert. Ikke fordi de (mor og stefar, smilende og blide personer utad) besinnet seg og skjønte at de ikke skulle slå, men fordi jeg gjorde som de sa og aldri slo tilbake. Hadde jeg gjort det, er det en god sjanse for at jeg hadde hatt alvorlige skader i etterkant, ikke "bare" blåmerker. Det verste er kanskje det at folk ser og vet, men ingen bryr seg. Jeg har også blitt beskyldt for å lyve og være ute etter oppmerksomhet. Så du er ikke alene, hvis det kan være en trøst.

Når det gjelder faren din, skjønner jeg godt at du er redd med tanke på at han kanskje vil kreve kontakt med babyen. Du må aldri, aldri gi etter for de tåredryppende beskjedene hans! Man trenger ikke å lese mye av innlegget ditt for å skjønne at faren din ikke er slik han skal være, og slikt er ikke noe som endrer seg av seg selv, uansett hvor mye han gråter og presser. Dessuten, folk som truer med selvmord på den måten der, er vel de siste som faktisk gjør alvor av det.

Hvor mye vet din samboer om dette? Er det fare for at også han kan bli snudd mot deg og brukt til å presse deg til kontakt? Skjønner forsåvidt godt at du ikke klarer å dele dette med ham, men du må snakke med noen. Du er gravid, og du kan bli syk av å gå rundt og være så redd som du er nå. Har du mulighet til å få flere timer hos psykolog? Kan du snakke med fastlegen? Og hvis faren din begynner å bli mer konkret, altså dukket opp på døren og lignende, bør du ta en prat med politiet.

Jeg ønsker deg alt godt i livet og sender deg en stor klem.