Gutten min begynner å spørre etter pappa. Hva skal jeg si?

[AnonymBruker]

Gutten min har visst lenge at alle mennesker har en pappa, men han har først nå i det siste begynt å spørre konkret om hvem som er hans. Jeg har når han har spurt sagt at vi kan snakke om det en annen dag, og det har han godtatt. Men jeg føler at når han spør neste gang, må jeg si noe mer.

Jeg har på en måte fortrengt at dette kommer til å bli et tema, og samtidig tenkt at det kommer til å løse seg når temaet kommer opp. Men jeg er så usikker. Jeg veksler mellom å fortelle ham en løgn om at pappaen hans ikke lever, og så heller fortelle sannheten når han er større og forstår mer. Men jeg synes jo ikke det er riktig. Han bør jo fortelle sannheten, men jeg er så redd for å såre ham.

Sannheten er nemlig at faren hans ikke er det minste interessert i ham, og anklager meg fortsatt for at jeg oppga ham som far. Han nektet for at han var det, og klarte til og med å forhandle seg frem til ny DNA-test da den første viste at han var far. Han har aldri villet se sønnen sin eller vite noe om ham. Og det verste er at han bor ikke så langt fra oss, så sjansen for at gutten min vil treffe på ham på et eller annet tidspunkt er til stede.

Hvordan skal jeg fortelle guttungen at joda, han har en far, men han er ikke noe interessert i å ha kontakt med deg? Kan jeg dra en hvit løgn nå, og heller legge alle fakta på bordet når han har blitt større? Andre som har vært i samme situasjon?

Anonymous poster hash: 1f9bd...e09

[AnonymBruker]

Oi, den var vanskelig. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg hadde svart.

Anonymous poster hash: f2750...efb

[Elanore]

Ikke lyv om dødsfall, for det er ikke en hvit løgn... Men å utelate noen detaljer om hvorfor faren ikke er en aktiv deltaker i livet hans, synes jeg at er helt kurant. Du må tilpasse informasjonen til barnets alder! Hva med å ta det fra et forholdsperspektiv? At noen ganger skilles foreldre, og da er det av og til slik at én forelder passer på barnet. Vet ikke om dette er optimalt hvis man ser på psykologibiten i dette, men det funegrer kanskje som en mer harmløs løsning enn om du skulle sagt at "pappa driter i deg" eller noe.

[Tibbie]

Ikke si at han ikke lever.

Jeg syns du skal fortelle sannheten med en liten vri. En mer "barnevennlig" vri.

Hva om du sir at du ikke kjenner han lenger, og at dere mistet kontakten før sønnen deres ble født?
Det er jo på en måte sant, og gutten føler seg ikke som et problem.

Hvor gammel er han?

[AnonymBruker]

"Jo, du skjønner, pappa elsker deg ikke, men det vil mamma alltid gjøre."

Anonymous poster hash: 242a4...c7e

[AnonymBruker]

Snakk med en barnepsykolog, jeg ville ikke vært i tvil om det. En proffesjonell vet best hvordan man skal fortelle slike ting til barn, hva som fungerer i lengden, hvordan man skal legge det frem. Enten du vil det eller ei er det en ganske big deal for sønnen din, han ser jo selv at han ikke har en pappa. Jeg ville, for mitt barns beste, tatt en telefon til en barnepsykolog og spurt. Unngå for alt i verden at barnet føler skyld, føler seg lite verdt, føler sinne mot deg eller faren ol. Tankespinneri kan vekke mange følelser!

Anonymous poster hash: b8cc3...f54

[QueenOfTheSidewalk]

"Jo, du skjønner, pappa elsker deg ikke, men det vil mamma alltid gjøre."

Anonymous poster hash: 242a4...c7e

Ser for meg gutten spør "Hvorfor er ikke pappa glad i meg?" etterfulgt av en langvarig sorg over det.

Synes forslaget til Tibbie var bra.

Endret 24. juni 2013 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Ser for meg gutten spør "Hvorfor er ikke pappa glad i meg?" etterfulgt av en langvarig sorg over det.

"Fordi pappa er syk i hodet og farlig, men mamma vil alltid være glad i deg lille gutten min."

Anonymous poster hash: 242a4...c7e

[Boletta]

Ha ha, siste AB må jo tulle ;-)

[Gjest Gjest]

Jeg er et slikt barn, og kan rett og slett ikke forstå selv om jeg i dag er en ung voksen. Jeg fikk vite om min biologiske far da jeg var såpass stor at det var fare for at jeg kunne høre det fra andre.. Og jeg visste at jeg ikke hadde det likt som de andre barna. Jeg ble forklart på en pen måte at han var en flott mann på alle andre måter, men at han ikke kunne være pappaen min (det hadde han full mulighet og ressurser til). Han og hans kone ville ikke vite av meg, stakk av om vi møtte på han i bygda osv. Min mor sa at jeg kunne kontakte han når jeg ble voksen, hun skånet meg for detaljer.

Jeg husker at jeg følte meg mindre verdt da jeg ble større, og syntes det var vondt at jeg ikke fikk bli kjent med slekten min.

Mitt råd er: Vær ærlig, jeg veit at min mor gruet og var fryktelig redd for hvordan jeg ville takle sannheten. Men hun la det frem på en måte som ikke knuste meg. Det blir aldri bra, men jeg veit i teorien hvor jeg kommer fra og at det er hans ansvar at ting har blitt som det har blitt. Ikke mitt!

[AnonymBruker]

Jeg er et slikt barn, og kan rett og slett ikke forstå selv om jeg i dag er en ung voksen. Jeg fikk vite om min biologiske far da jeg var såpass stor at det var fare for at jeg kunne høre det fra andre.. Og jeg visste at jeg ikke hadde det likt som de andre barna. Jeg ble forklart på en pen måte at han var en flott mann på alle andre måter, men at han ikke kunne være pappaen min (det hadde han full mulighet og ressurser til). Han og hans kone ville ikke vite av meg, stakk av om vi møtte på han i bygda osv. Min mor sa at jeg kunne kontakte han når jeg ble voksen, hun skånet meg for detaljer.

Jeg husker at jeg følte meg mindre verdt da jeg ble større, og syntes det var vondt at jeg ikke fikk bli kjent med slekten min.

Mitt råd er: Vær ærlig, jeg veit at min mor gruet og var fryktelig redd for hvordan jeg ville takle sannheten. Men hun la det frem på en måte som ikke knuste meg. Det blir aldri bra, men jeg veit i teorien hvor jeg kommer fra og at det er hans ansvar at ting har blitt som det har blitt. Ikke mitt!

Jeg skulle ønske det fortsatt gikk an å plusse gjester.

Anonymous poster hash: e9ad9...9a3

[Gjest sweetsugar]

Får vondt inni meg av dette her

Anbefaler det noen lenger opp sa. For å skåne barnet, til han blir eldre å forstår litt mere, så er det jo "bare" å si at du ikke kjenner han lenger, ikke vet hvem han er..

Barn har jo en ganske stor evne til å skylde på seg selv, tenke at det er barnet selv som er problemet, osv, så jeg synes du skal skåne han for dette til han blir litt eldre.

Lykke til!

[Cordelia]

Strengt tatt burde jo mannen selv blitt tvunget til å stå foran sønnen sin å forklare hvorfor, men for å være litt mer konstruktiv, så anbefaler jeg å ta kontakt med fagfolk.

[xinnia]

Jeg er et slikt barn, og kan rett og slett ikke forstå selv om jeg i dag er en ung voksen. Jeg fikk vite om min biologiske far da jeg var såpass stor at det var fare for at jeg kunne høre det fra andre.. Og jeg visste at jeg ikke hadde det likt som de andre barna. Jeg ble forklart på en pen måte at han var en flott mann på alle andre måter, men at han ikke kunne være pappaen min (det hadde han full mulighet og ressurser til). Han og hans kone ville ikke vite av meg, stakk av om vi møtte på han i bygda osv. Min mor sa at jeg kunne kontakte han når jeg ble voksen, hun skånet meg for detaljer.

Jeg husker at jeg følte meg mindre verdt da jeg ble større, og syntes det var vondt at jeg ikke fikk bli kjent med slekten min.

Mitt råd er: Vær ærlig, jeg veit at min mor gruet og var fryktelig redd for hvordan jeg ville takle sannheten. Men hun la det frem på en måte som ikke knuste meg. Det blir aldri bra, men jeg veit i teorien hvor jeg kommer fra og at det er hans ansvar at ting har blitt som det har blitt. Ikke mitt!

Enig i dette her!!

Faren til mine barn, ville eller ikke ha så mye med barna å gjøre i perioder.. minste var 3,5 år gml før hun møtte han første gang.

For all del IKKE lyv, fortell sannheten på en måte.. jeg slo en "at selvsagt hadde de enn pappa, og selvsagt er pappa "glad i men" men han jobber så mye etc.. også vridde jeg samtalen over på noe annet..

[Silfen]

Man er selvsagt ærlig. Med ord som et barn forstår og som ikke gjør mer vondt enn nødvendig. Som at han ikke har lyst rett og slett. Men at mamma elsker deg nok for minst 20 stk og at dere skal ha det kjempefint sammen. Fokuser på det positive i livet deres.

[AnonymBruker]

Pappan din har dessverre ikke lyst til i å være pappa. Da han fant ut at jeg var gravid sa han fra seg alt ansvar og ønsker ikke å være en del av livet vårt.

Anonymous poster hash: f971e...fc6

[AnonymBruker]

Naivt av meg å tenke men..Kansje vil han bli glad I gutten med tid om de får tid sammen?

Anonymous poster hash: 263ca...dc3

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn der faren er veldig av og på, og jeg sier at ikke alle klarer å være pappa/mamma slik de burde. Å si at han ikke har lyst, ville jeg aldri gjort, fordi det kan tolkes som at det er noe med barnet som gjør det. Når barnet selv ikke har lyst til noe, er det fordi noe er negativt med den aktiviteten, f.eks. å legge seg er kjedelig. Når jeg får spørsmål om hvorfor ikke pappa klarer å være pappa, svarer jeg at det vet jeg ikke. Det er i mine helt ok å la barn vite at vi voksne ikke har svar på alt. Det er også viktigere for meg at sønnen min kan plassere ansvaret for dette over på faren sin og vite at sønnen min er en fantastisk unge, enn at jeg aldri skal si noe negativt om faren, så jeg sier rett ut at jeg ikke vet hvorfor han ikke klarer å være pappa, for jeg synes det å være mamma er det fineste i hele verden og at pappaen hans går glipp av veldig mye ved å ikke klare det.

Anonymous poster hash: 9af92...4fb

[AnonymBruker]

Naivt av meg å tenke men..Kansje vil han bli glad I gutten med tid om de får tid sammen?

Anonymous poster hash: 263ca...dc3

Veldig naivt. Hvordan skal gutten få tid sammen med faren når faren ikke vil være sammen med han???

Anonymous poster hash: e8ff4...903

[AnonymBruker]

Hva sier folk som har brukt sæddonor e.l.? Jeg ville vurdert en sånn forklaring. Nå spørs det litt hvorfor denne faren har blånektet sånn på farsskapet. Jeg har vært i et forhold med en som føler han ble "lurt" etter en useriøs seksuell relasjon hvor han ikke fikk noen mulighet til å påvirke valget om å beholde barnet osv. I det tilfellet hadde imidlertid moren et reflektert forhold til at dette var hennes valg (selv om mannen, definitivt, er medansvarlig)... men han jeg var sammen med tok nå i hvert fall det minimumsansvaret å kunne være den biologiske faren barnet kan få møte og forholde seg til dersom det begynner å lure en dag.

Uansett, jeg har faktisk en viss forståelse for at noen ikke ønsker å være tilstede for et barn de absolutt ikke har ønsket seg - selv om jeg heller ikke har respekt for at man tror ubeskyttet sex er konsekvensfritt. Men som den som oppdrar barnet må en prøve å finne en forklaring som ikke sårer barnet. Ikke lyve, men heller ikke si rett ut at far gir faen. Hva med å si at du ønsket deg barnet alene, og at faren bare bidro med det frøet som skulle til for at barnet ble født, men at du ikke vet hvem han er?

Anonymous poster hash: 962b9...20e