Slengte dessverre litt dritt om xen for flere år siden

[Gjest ts]

Man skal ikke snakke dritt om den andre parten til barna når man er skilt, jeg vet det så indelig godt. Man skal uansett tenke på barnas beste, jeg vet det.

Men da jeg oppdaget at min samboer i lengre tid hadde hatt en elskerinne klikket jeg litt. Etter flere måneder med krangling, diskusjoner og uhygge valgte han å flytte rett inn til si elskerinne. Og ta ungene med dit på samvær fra første dag.

Jeg forsøkte virkelig å holde ungene utenfor og jeg forsøkte virkelig å ikke si noe stygt om han. Men jeg må innrømme at jeg vet noen tilfeller ikke klarte å beherske meg og sa ting jeg i dag angrer på.

Da barna var lei seg og spurte meg hvorfor pappa ikke lenger bodde sammen med oss sa jeg at pappa ikke lenger var glad i mamma og heller ville bo sammen med "Liv".

Da vi måtte selge huset og barna spurte hvorfor vi ikke lenger kunne bo der, sa jeg at siden pappa ikke lenger ville bo sammen med mamma, hadde ikke mamma råd til å beholde huset og vi måtte derfor selge det.

Jeg sa et par ganger nedsettende tiklng om elskerinnen.

Dette var noe jeg sa noen få ganger fordi jeg var så ufattelig redd, fortvilt, såret. Det er 2-3 år siden jeg har sagt noe slikt, nå er jeg veldig obs på å aldri si noe negativt om faren deres. Tror dere jeg har ødelagt noe på noe vis? Alt ungene husker dette ennå, tenker på det og vil få dårlig syn på meg når de blir større? De var 7 og 12 år den gangen.

Vær så snill å ikke fortell meg hvilken dårlig mamma jeg er på grunn av dette, jeg får så vondt når jeg tenker på det. Bare svar hva dere tror.

[Gjest navnelapp]

Eg trur det er slik du er no som er viktigast. Viss du har klart å gjenopprette ein fornuftig dialog og eit godt samarbeid med eksen, og "vekslingar" og feriar går glatt, så går dette fint. Barna dine er jo ikkje mindre enn at dei vil forstå det viss du forklarer det som skjedde og. Viss du seier at du sa dette fordi du var lei deg, og at du angrar og forstår at det var dumt, så har du gjort det du kan gjere.

[Kontormus]

Jeg tror IKKE du har ødelagt forholdet mellom barna og deres far, eller påført dem traume på noe vis. (Kanskje far har, men det skal vi vel ikke inn på her). Men hva vet vel jeg, feminist som jeg er!

Klandrer deg ikke for å spørre, forresten!

[AnonymBruker]

Du har ikke snakket dritt, du har fortalt barna den usminkede sannheten. Hadde du sagt "Din far er et utro svin" hadde saken vært en annen, men du skal på ingen måte være forpliktet til å lyve for ungene når de spør.

Anonymous poster hash: 27681...032

[AnonymBruker]

Min mor gjorde det samme når mine foreldre ble skilt.

Og det har ikke gjort noen skade, for jeg skjønner jo mamma var trist og lei seg over hele situasjonen.

Anonymous poster hash: 1a21e...efa

[Gjest ts]

Eg trur det er slik du er no som er viktigast. Viss du har klart å gjenopprette ein fornuftig dialog og eit godt samarbeid med eksen, og "vekslingar" og feriar går glatt, så går dette fint. Barna dine er jo ikkje mindre enn at dei vil forstå det viss du forklarer det som skjedde og. Viss du seier at du sa dette fordi du var lei deg, og at du angrar og forstår at det var dumt, så har du gjort det du kan gjere.

Håper det. Har ikke lyst å ripe opp i det som ble sagt den gangen, for alt jeg vet har de glemt det og da ønsker jeg ikke å dra det fram i hukommelsen igjen.

Har i dag et greit forhold til barnas far, vi samarbeider greit og ungene ser at vi har en ok tone oss i mellom. Noen ganger spiser vi middag hos hverandre eller tar en kopp kaffe sammen. Jeg gjør hva som helst for at ungene mine skal ha det bra.

[AnonymBruker]

Hah, dette er jo ingen verdens ting i forhold til det jeg hørte i oppveksten om hvor forferdelig mamma og pappa var.

Jeg har i dag et godt forhold til begge, så du må ikke tro at de små tingene du har sagt gjør noen forskjell

Anonymous poster hash: dc3d5...02c

[Gjest ts]

Du har ikke snakket dritt, du har fortalt barna den usminkede sannheten. Hadde du sagt "Din far er et utro svin" hadde saken vært en annen, men du skal på ingen måte være forpliktet til å lyve for ungene når de spør.

Anonymous poster hash: 27681...032

Kanskje jeg ikke har snakket dritt, men jeg føler jeg har sagt ting som var ufordelaktig om han. Jeg har aldri sagt slike ting som at han er en utro dritt, eller at jeg hater han eller at han ikke er glad i ungene eller noe sånt.

Men jeg poengterte flere ganger at situasjonen var slik på grunn av hans valg. "Vi bor ikke sammen fordi pappa ikke vil, det var ikke mittt valg". Eller i andre situasjoner hvor jeg kunne si at nei, det kan ikke jeg noe for fordi det var ikke mitt valg at det er blitt slik. Det var pappa som valgte å flytte til Liv.

[AnonymBruker]

Kanskje jeg ikke har snakket dritt, men jeg føler jeg har sagt ting som var ufordelaktig om han. Jeg har aldri sagt slike ting som at han er en utro dritt, eller at jeg hater han eller at han ikke er glad i ungene eller noe sånt.

Men jeg poengterte flere ganger at situasjonen var slik på grunn av hans valg. "Vi bor ikke sammen fordi pappa ikke vil, det var ikke mittt valg". Eller i andre situasjoner hvor jeg kunne si at nei, det kan ikke jeg noe for fordi det var ikke mitt valg at det er blitt slik. Det var pappa som valgte å flytte til Liv.

Ja, og hva så om du har sagt ting som er ufordelaktig (les: sannheten)? Han valgte å flytte, du skal da ikke late som du er "medskyldig" for å skåne barna. Du kan ikke noe for at huset måtte selges.

Anonymous poster hash: 27681...032

[Gjest Gjest]

Dette skal du ikke ha dårlig samvittghet for TS. Tror nok de fleste som har vært i en lignende situasjon vil kjenne seg igjen. Ikke alltid like lett å holde hodet kaldt når man føler seg sviktet og ført bak lyset. Personlig tror jeg ikke unger skal skånes for sannheten bestandig. De er fint i stand til å takle dårlige følelser også, og forstå at du var sint på han. Han ødela jo familien deres, og trenger ikke skånes for det.

[Adhara]

Tror så absolutt ikke at du har gått over streken her, TS. Du har jo bare vært ærlig.

[Gjest Gjest]

Reagerer litt på at mange sier at det går bra. Det motiverer jo andre til å gjøre det samme, om så ubevisst.

Dette var galt! Og måtte du lære barna dine om at de aldri skal snakke stygt eller klage på exene sine til sine barn når de blir voksne

Det kunne ha gått galt, noen er mer følsomme en andre. Kanskje de tenker mye på dette som voksne, kanskje du slapp unna. Likevel skal man ikke klage på den andre ovenfor barna, det har du andre til.

Lykke til

[Gjest Riskjeks]

Er dette å "slenge dritt"?

Hvorfor skal den bedratte part lyve for å sette den andre i et bedre lys? Eller hvorfor skal man i det hele tatt lyve for barna... Jeg mener sannheten er best, også for barn.

Å fortelle sannheten er ikke å snakke stygt eller klage. Har far vært utro, så har han det, det er et faktum, og det kan barna godt få vite (på en barnevennlig måte som de kan forstå). Når barn spør, skal de få et ærlig svar. Vi synes jo det er galt å lyve for andre, hvorfor skal det være galt å lyve for barn???

[AnonymBruker]

Reagerer litt på at mange sier at det går bra. Det motiverer jo andre til å gjøre det samme, om så ubevisst.

Dette var galt! Og måtte du lære barna dine om at de aldri skal snakke stygt eller klage på exene sine til sine barn når de blir voksne

Det kunne ha gått galt, noen er mer følsomme en andre. Kanskje de tenker mye på dette som voksne, kanskje du slapp unna. Likevel skal man ikke klage på den andre ovenfor barna, det har du andre til.

Lykke til

Man klager da ikke på den andre når man forteller sannheten?

Under og etter min skilsmisse hadde mitt ene barn samtale med en psykolog fordi h*n slet en del i forhold til dette. Denne psykologen (som forresten er veldig pro pappa) sa til meg at min jobb var ikke å dekke over for faren eller lyve for ham.

Så å si at det er far som har flyttet eller at man ikke kan beholde huset fordi far flyttet er ikke å snakke dritt eller ufordelaktig om den andre. Det er sakens fakta.

Anonymous poster hash: 9b9d0...730

[Gjest Gjest]

Lurer på om foreldre som er utro og flytter inn til elskeren/elskerinna dagen etter at de er oppdaget slår seg selv mentalt med tanken om at "jeg har vært utro, mine barn vet det, de kommer til å vokse opp med det faktum at man ALDRI kan stole på noen, uansett hvem det er, aller minst sine nærmeste. De er skadet for livet av å vite at man kan vrake noen på timen etter å ha lurt dem trill rundt i lang tid. Og mor/fars nye partner dreit i at hun/han ødela for oss med å være med på det."

Neh. Det tror jeg ikke.

Men la oss for guds skyld gjøre det glassklart for den bedratte part, at HUN eller HAN alene står ansvarlig for at barna ikke skal lide om man viser hva man egentlig føler...