Trist og nervøs.

[AnonymBruker]

Jeg er så trist om dagen. Jeg gråter av absolutt alt egentlig.. Jeg kan bare plutselig bryte ut i gråt av ingenting. Jeg kjefter på min samboer. Alt legger jeg over på han og jeg ser at det ikke er riktig i det heletatt, men likevel gjør jeg det. Så blir jeg trist av å se vektoppgangen min. Jeg har gått opp to kilo på fire uker og er bare i uke 13. Hva om min samboer ikke liker meg mer? Jeg legger veldig på meg så tidlig og kan ikke se at det kan være normalt.

Jeg sliter også med at jeg er nervøs for alt. Redd noen skal stå utenfor vinduet mitt, redd innbrudd, redd spøkelser (alt overnaturlig) helt plutselig kjenner jeg at jeg blir redd alt hele tiden. Jeg er ikke alene hjemme, det skjer. Bare ikke..;

Jeg er bare i uke 13 og lurer virkelig på hvordan dette vil gå..

Anonymous poster hash: b06b5...47a

[dobri123]

Er du sikker på at du ønsker dette barnet?

[Gjest Marmot]

Er du sikker på at du ønsker dette barnet?

Hun er jo uansett over grensen for selvbestemt abort, så det var et veldig lite konstruktivt spørsmål.

Jeg tror det er ganske normalt å være helt fjern pga. hormoner, og jeg tror det roer seg for de fleste når kropper er blitt vant til det.

[dobri123]

Hun er jo uansett over grensen for selvbestemt abort, så det var et veldig lite konstruktivt spørsmål.

Jeg tror det er ganske normalt å være helt fjern pga. hormoner, og jeg tror det roer seg for de fleste når kropper er blitt vant til det.

For det finnes selvfølgelig ingen som i ettertid har angret eller ikke vært så sikre på valget sitt. Jeg har selv en venninne som var kjempe usikker og endte i adopsjon, men hun var vel bare i mitt hode hun da. En fantasti venn, kanskje? For ifølge deg kan man ikke angre eller være usikker når man er over grensen for selvbestemt abort.. Helt klart!

[Gjest Marmot]

Selvfølgelig kan man angre, men man får ikke gjort særlig mye med det, og dermed er det lite konstruktivt å spørre om det.

[dobri123]

Selvfølgelig kan man angre, men man får ikke gjort særlig mye med det, og dermed er det lite konstruktivt å spørre om det.

Du har adopsjon som en mulighet, og man har en god del fine muligheter rundt dette så her mener jeg du bør tenke lenger enn nesa rekker før du klager på mine svar.

[Teriyaki]

Du har adopsjon som en mulighet, og man har en god del fine muligheter rundt dette så her mener jeg du bør tenke lenger enn nesa rekker før du klager på mine svar.

Er vel heller du som bør tenke litt lenger enn nesa rekker før du spør noen om de er sikker på om de vil ha barnet likevel bare fordi man freaker litt ut. Det er mange som opplever å bli følelsesmessige vrak de første ukene av en graviditet. Hadde ts ønsket abort, så hadde hun tatt det før 12 uker.

Endret 24. juni 2013 av Teriyaki

[dobri123]

Er vel heller du som bør tenke litt lenger enn nesa rekker før du spør noen om de er sikker på om de vil ha barnet likevel bare fordi man freaker litt ut. Det er mange som opplever å bli følelsesmessige vrak de første ukene av en graviditet. Hadde ts ønsket abort, så hadde hun tatt det før 12 uker.

For en verden dere lever i! Så det finnes ingen mennesker her i verden som har angret etter uke tolv? I det hele tatt vært usikre etter 12 uker? Dummeste jeg har hørt.

[AnonymBruker]

Dårlig dag, dobril?

Anonymous poster hash: 2cd52...76d

[Gjest Marmot]

Jeg angret veldig etter uke 12, jeg. Enda barnet mitt var høyst planlagt. Jeg var så dårlig at jeg nesten ikke kunne se for meg å overleve. Jeg er veldig glad ingen spurte meg om jeg var sikker på om jeg ville ha barnet når jeg ytret frustrasjon over det, det hadde vært veldig vondt.

[AnonymBruker]

For en verden dere lever i! Så det finnes ingen mennesker her i verden som har angret etter uke tolv? I det hele tatt vært usikre etter 12 uker? Dummeste jeg har hørt.

Hvordan i all verden tolker du det Ts skriver til at det passer seg å spørre om hun ønsker barnet sitt?

Måtte lese Hi en gang til etter å ha lest dine innlegg, men jeg finner ingen indikasjon på at det skulle være slik du indikerer.

Anonymous poster hash: fd31d...227

[Muskat]

Snakk med samboeren din om hvordan du føler det! Og kanskje med en jordmor?

[AnonymBruker]

Jeg er så trist om dagen. Jeg gråter av absolutt alt egentlig.. Jeg kan bare plutselig bryte ut i gråt av ingenting. Jeg kjefter på min samboer. Alt legger jeg over på han og jeg ser at det ikke er riktig i det heletatt, men likevel gjør jeg det. Så blir jeg trist av å se vektoppgangen min. Jeg har gått opp to kilo på fire uker og er bare i uke 13. Hva om min samboer ikke liker meg mer? Jeg legger veldig på meg så tidlig og kan ikke se at det kan være normalt.

Jeg sliter også med at jeg er nervøs for alt. Redd noen skal stå utenfor vinduet mitt, redd innbrudd, redd spøkelser (alt overnaturlig) helt plutselig kjenner jeg at jeg blir redd alt hele tiden. Jeg er ikke alene hjemme, det skjer. Bare ikke..;

Jeg er bare i uke 13 og lurer virkelig på hvordan dette vil gå..

Anonymous poster hash: b06b5...47a

Kjære TS - jeg føler med deg! Skjønner godt hvordan det er å gå rundt og være redd for alt mulig. Har slike "anfall" selv hvor alt ser svart ut og jeg ikke kan begripe hvordan jeg skal greie å gjennomføre livet om ligger foran meg. Verden kan være så inderlig skummel av og til. Pust dypt, prøv å distrahere deg selv, og husk at det går faktisk over! Du er full av hormoner nå, så det er ikke det spor rart at du er litt ustabil. Vektoppgangen skal du ikke tenke på - det du beskriver er helt normalt. Så lenge du spiser sunt og er i litt aktivitet (med mindre du har smerter som hindrer deg) så gjør du ikke noe galt - når kiloene kommer og hvor mange de er er individuelt. At kjæresten din skal slutte å like deg tror jeg ikke er noen fare - han vet at du er gravid, og at det er meningen at du skal legge på deg. Du bærer hans barn, og kroppen din gjør rare ting mot deg - det vet han, og han forstår helt sikkert at du derfor er litt ustabil. Snakk med ham om det!

Anonymous poster hash: 3535d...637