Hvordan ende et langvarig forhold?

[Gjest Teshy]

Lurte på om noen hadde et råd eller to til meg.

Har vært sammen med kjæresten min i seks år, og bodd sammen i tre av disse. Jeg er utrolig glad i ham fortsatt, men jeg har innsett at han ikke er den rette for meg, og er vel egentlig ikke i tvil om at jeg bør gjøre det slutt. Vi har forsåvidt snakket om dette, og er til en viss grad enige om at vi har mange problemer som vanskelig lar seg løse.

Men likevel - ingen av oss gjør det slutt! Jeg har tenkt på det utrolig mange ganger, men det "passer" liksom aldri å gjøre det. Dessuten tenkter jeg jo også på konsekvensene - både økonomisk sett og ikke minst i forhold til felles venner og familiene på begge sider. Man blir jo veldig involvert i hverandres saker. Særlig tenker jeg på hvordan det vil bli når jeg plutselig ikke er nummer 1 for ham lengre. Jeg er 25 år, og dette er det eneste seriøse forholdet jeg har hatt, så da blir seks år veldig lenge.

Noen her som har vært i samme situasjon, eller som har noen kommentarer? Jeg trenger virkelig et spark i baken...

[Murvel]

Tøft vil det bli uansett, men det blir ikke lettere om du venter! Det rette tidspunktet vil aldri komme uansett, du kan ikke vente til etter sommeren eller etter jul eller......

[Ronja]

Hm, spark i baken... Det må du nok klare selv. Men kan fortelle litt om egne erfaringer.

Avsluttet et 8 år langt forhold for noen måneder siden. Vi er verdens beste venner fortsatt (får se hvor lenge det varer men..).

Jeg innså at han var min beste venn og at det ikke var sånn jeg ville ha det. Du har jo innsett det du også... Det er bedre å hoppe i det enn å dra ting ut, det vil jo ikke bli bedre. Det er kjempetøft å skulle begynne på nytt for seg selv men så lenge du ikke trives med å ha det som du har det, vil du heller ikke få det livet du kan få.

Det handler om å ha det bra! Og det handler om å ta ansvar selv.

Mitt spark i baken var at jeg ble betatt av en annen. Det er ingenting mellom oss men det fikk meg til å skjønne at jeg vil ha noe annet enn det jeg har.

Du må bare være tøff, hvis du virkelig har innsett at det du ønsker, er å bryte.

Jeg har ikke angret - det har riktignok ikke gått så lang tid enda men stortrives med deg livet jeg skaper meg selv.

Ønsker deg lykke til med valget ditt!

[Gjest Anonymous]

Er det virkelig ingen som har noe mer å si om dette? Jeg er også i en lignende situasjon, og vil så gjerne høre andres erfaringer.

På forhånd takk!

[Gjest Poirot]

Jeg var i et forhold der han ble mutt og innesluttet og kommunikasjonen opphørte. Tilslutt spurte jeg hva det var og da sa han at han ikke syntes det funket lenger. Så sånn gjorde han det. Ikke speielt ok, men finnes det egentlgi så mange fine måter å gjøre en så kjip oppgave på?

(også angret han noen måneder etterpå og nå skal vi gifte oss)

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du skal være klar, tydelig, ærlig og direkte.

Det verste jeg vet er når de som gjør det slutt er usikre, fomlete, vingler frem og tilbake, vet ikk ehelt hva de vil, kaller bruddet for "pause" for å slippe konfrontasjoner osv.

Du må regne med heftige følelser fra HAM selvfølgelig og at han kan bli både sint, lei seg, gråte, eventuelt trygle og spørre: finnes det en liten sjanse for at vi kan prøve på nytt "jeg skal skjerpe meg" osv.

Men hvis du er sikker i din sak: IKKE gi ham håp og ha ham på gress. Eller ta den der med " vi kan jo være venner". Det er så dumt.

[Gjest Anonymous]

Hei,

jeg kjenner godt til det der...

var selv i et 8 år langt forhold som hadde utviklet seg til et rent vennskap.

Det var vanskelig å gi slipp på forholdet, eller rettere sagt vanen av å være og bo sammen. Vi var enige om at vi skulle gjøre det slutt, men ingenting skjedde! (bodde fortsatt sammen og var jo likevel som et "par"). Jeg fant til slutt ut at jeg var nødt til å handle, og sjekka ut leilighetsannonsene i avisa, ringte på ei leilighet og fikk napp med en gang. Etter at jeg hadde gjort dette var det liksom ikke noe vei utenom. Ikke lenge etter dette flytta jeg.

Jeg hadde også flere "unnskyldninger" som det økonomiske og svigerforeldrene mine. Men alt det ordner seg, selv om det kan ta litt tid.

Når jeg ser tilbake i dag, er jeg glad jeg tok initiativet til å handle, istedetfor å bare bli gående der og ikke gjøre noe. Klart det var tøft mens det sto på, men jeg angrer ingenting. Gode venner er vi fortsatt, og i dag er vi gift på hver vår kant.

Lykke til, håper du finner ut av det !!!

[Gjest -kebolle]

Enig med gjestens råd om å være klar, tydelig, direkte. Og så - for din egen del - forberede deg på tilværelsen som single, hvor du kanskje bor alene og får masse tid for deg selv, helt plutselig. Nå vet ikke jeg hvor selskapssyk du er - men jeg vet i hvert fall med meg selv at hvis jeg plutselig skulle bodd helt alene igjen, hadde jeg følt meg ensom.. kanskje flytte sammen med noen venner eller inn i et kollektiv? Hvis du har behov da, det veit jo ikke jeg.. Sørge for å ha noe å drive med og noe å gå til, når du blir single.

Men dette er jo mest til etter at du har gjort det slutt... tror som sagt gjesten sitt innlegg er klokt å høre på.

Lykke til (og skriv hvordan det går med deg/dere?)

[Ann Forup]

tog mig mange år før jeg tog skridte at slutte et forhold efter 14 år, men vær du glad for at der ikke er børn inden i spillet da bliver det ikke så vanskeligt, så det er vel bare at hoppe ud i det med begge ben og få det overstået, bliver vanskeliger for hver dag der går.

[LaToya]

Jeg er helt enig med de som sier at det beste er å være bestemt. Ble slutt mellom meg og mannen for noen mnd siden. Han var unnvikende, ville ha pause osv

Og tro meg, det sårer bare enda mer. Jeg ble såra uansett, så han kunne like gjerne gjort det kort og brutalt, så slipper men følelsen av å bli lurt etterpå.

Som flere sier, ikke vent, ting blir ikke bedre av å vente. Bit i det sure eplet og bestem deg, i dag gjør jeg det !!!!

Lykke til.