Når jeg er klar for å få barn, mens han ikke er det

[Vimsevamse]

Jeg er 28 år, og kjenner at jeg er klar for å få barn. Men samboeren min (38) er ikke klar.

Vi er lykkelige sammen, og det er oss to det kommer til å bli. Vi har lite egenkapital og slike ting, siden vi var ferdige å studere i 2011, og ikke klart å spare opp så mye. Og det er nettopp det jeg tror som er den største grunnen for at han ikke føler seg klar enda. Jeg ser poenget hans, men jeg ser også alderen våres..

Når det er nevnt så vet jeg det er mange som får barn både sent og tidlig, og at begge deler er like greit, men personlig har jeg alltid sett for meg at i nåværende alder så skulle jeg vært i gang. Jeg ønsker å ha barn mens jeg enda har mye overskudd å bruke, med tanke på fulltidsjobb og det som kreves av oss i dagens samfunn.

Jeg ønsker også å være i gang nå med tanke på at man kanskje ønsker flere, og at man godt kan bruke litt tid på å få full klaff i prøvingen etc.

Alt dette er tatt opp med samboer, mens han står på sitt med at vi burde ha mer oppsparte penger og kanskje et annet sted å bo (her er bare 1 soverom). Vi er begge i fast jobb og tjener i allefall gjennomsnittlig, om ikke mer. Jeg ser ikke hvorfor vi ikke skal greie det, når det finnes så mange andre som greier det, som til og med kan være studenter.

For å få barn så bør man jo være to om det, og det blir jo ikke rett av meg å presse han til det, men på den andre siden er det egentlig ikke helt rettferdig at han skal hale ut tiden heller. Det meste syns jeg(økonomi, fast jobb, stabilt forhold, godt voksne mennesker etc)vipper den vegen at vi kan være klare. Vi har hatt samtaler rundt emnet, og begge ønsker barn en gang, så det ligger ikke der at det ikke er ønskelig.

Jeg prøver å slippe taket på tankene om hvordan jeg en gang ønsket det skulle være. Ting blir sjeldent slik man hadde drømt og håpet på..

Er det flere som er/har vært i samme/lignende situasjon? Skal jeg bare sitte å vente til hårene blir grå, eller skal jeg være så egoistisk at jeg setter krav eller hva jeg skal kalle det? Det er ikke helt slik jeg har ønsket det skal være men.

Det sistnevnte er noe jg aldri har vurdert, for jeg mener at man må være klar når man kjenner seg klar. Men er det vanlig at en mann som ønsker seg barn, skal bli så sent klar for det?

[Gjest Ravgull]

Nøyaktig omvendt situasjon hos oss - på en måte.

Vi er begge over 30, har nærmere 1 mill i årsinntekt, hus med fire soversom, stasjonsvogn og ei slapp katte. Vi hadde en liten periode når jeg var 23-24 år og nylig ferdig med utdannelsen, hvor vi funderte på å stifte familie. Men vi slo det fra oss fordi vi hadde bare ett soverom, og var nylig ferdige studenter uten økonomien i orden eller plass til barn.

Sånn i ettertid tenker jeg at det var veldig dumt tenkt på en måte. For et spedbarn krever ikke så himla mye plass, og det man må ha, det klarer man å skaffe stort sett. Spedbarn og småbarn er heller ikke så dyre de første årene med unntak av investeringer som bilstol, barnevogn, tripptrapp-stol og stellebord. Vi hadde klart oss fint den gang da. Nå i dag så har vi mye mer, men vi har også et forbruk som er vanvittig mye høyere, vi er godt vant til en viss livsstil og det vil kreve endel av oss å få barn nå også, vi må omprioritere og endre på måten vi lever og bruker penger på - noe vi også hadde måttet når økonomien var under snittet.

Jeg tror det beror mest på om man har lyst og tid. SPesielt om man har utdannelse og karrieplan som vil gi en sikker og stabil inntekt selv etter at man har fått barn.

Jeg angrer foreløpig ikke på at jeg ventet, men jeg blir i blant litt nervøs fordi jeg nærmer meg 37 år med stormskritt og kanskje ikke rekker å få de barna jeg vil ha før jeg blir for gammel. Sånne tidspunkt angrer jeg at jeg ikke startet for 7-8 år siden......

Bare noen tanker, jeg vet ikke om det hjelper deg i det hele tatt!

[Vimsevamse]

Takk for det..

Var behjelpelige tanker det du nevner innen økonomiske og livsstilsprioriteringer/situasjoner..

Dette vil jeg nok ta med videre når jeg tenker på og snakker om denne saken med samboer

Ser det selv lurt i å tenke å snakke en del om det fra flere vinkler, så føler man seg bedre rustet og forberedt.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene!

Vi er begge i midten av 30-årene. Hos oss har jeg aldri hatt lyst på barn. Mens min mann har hatt lyst på, men har lagt det fra seg siden jeg ikke har ønsket.

Nå har jeg imidlertid innsett at livet kan bli trist uten og har lyst på barn. Lysten på barn/familie har nå vedvart et års tid. Tanken på at han kanskje ikke lengre vil ha barn hadde aldri falt meg inn. Så overraskelsen var stor når jeg luftet mine tanker for ham.

Min mann har ikke andre argumenter enn at han ikke har lyst på barn, og foretrekker livet vi har. På tross av at han nå har fått et år på seg så ønsker han seg fortsatt ikke barn.

Og jeg vil ikke presse ham, for som du sier så skal en være 2 om det. Så jeg har lagt det helel mer eller mindre dødt. Tror tiden kommer til å gå fra oss før vi evt får barn.

Det er trist å tenke på, men samtidig vil jeg ikke presse gjennom et barn eller gå fra mannen min. Livet er underfundig, og det blir sikkert rikt også uten barn. Likevel har jeg fortsatt et lite håp om at det blir barn på oss.

Anonymous poster hash: 8f203...1f8

[våren14]

Jeg forstår dere begge TS.

Selv er vi par på 31 og 36, ingen barn enda. Da jeg møtte han for 6 år siden ville han ikke ha barn noen sinne, et par år senere ville han ha barn "en dag". Vi har hatt noen runder på dette i forholdet vårt, da jeg har vært avhengig av å vite hans tanker for å vurdere om jeg kunne fortsette sammen med han.Han forklarte, før vi flyttet sammen, at han ville ha alt på stell først. Han ville eie egen bolig, med plass til barn, han ville ha karrieren opp å stå, før han følte at han var klar for å vie resten av livet sitt til papparollen. Den gangen var jeg baby-syk og kunne ikke forstå hvorfor det der var så viktig, men jeg skjønte at det var viktig for han. Som han sa: han ville være i stand til å forsørge familien sin ordentlig før han fikk barn. Og selv om jeg var babysyk, så må jeg si at jeg akkurat da oppdaget at dette virkelig var en mann å satse på. Jeg falt skikkelig for at han var ansvarsfull og vil oss det beste!

Lang historie kort: nå, endel år senere, så har vi kjøp leilighet, han har fått en grei jobbhan trives med, vi har ca 1 mill i årslønn også, og har nå veldig god økonomi. Vi sparer, og alt ligger til rette for en trygg fremtid. Neste år blir det bryllup, og deretter vil HAN gjerne ha barn Og det er nå jeg forstår at jeg også setter pris på å ha alt i orden først. Det føles godt og riktig. Samtidig er det nesten så jeg har litt kalde føtter nå, litt usikker på om barn er noe for oss. Livet er utrolig bra akkurat nå, og jeg føler meg ikke klar for å endre på det Så kanskje er det greit å få ungene inn i livet med en gang, før man oppdager hvor herlig det er med god økonomi og masse frihet

[AnonymBruker]

Spare opp til hva da?

Jeg ser ikke helt det argumentet - selv om jeg tenker han nok har veldig praktiske baktanker som oppleves viktig for ham.

Men altså; igjen; spare til hva da. Man trenger ikke eget soverom det første halvåret/året(pga krybbedød skal de helst sove på samme rom), om man får to barn kan de godt sove på samme soverom nokså lenge før de går lei - og sålenge man får betalt regninger og lån fint så ser jeg ikke hva mer man kan be om?

Vi ventet med på prøve endel år for å få "alt på stell" - jeg jobbet noen år etter ferdig utdanning og trodde alt var fryd og gammen, men så kom et tøft arbeidsmarked og knakk den troen.

Da hadde jeg jo allerede ventet endel år på å prøve, og begynte å klatre opp i 30årene.

Så vi tok en avgjørelse på å ikke vente mer, selv om alt på et vis var mer på halv 8 enn "noensinne".

Det tok en stund å bli gravide, så det var uansett ikke helt enkelt å planlegge.

Sålenge økonomien går rundt ser jeg ikke hva man skal vente på når man er i et stabilt langvarig forhold , begynner å nærme/runde/komme oppi 30årene og har gode utsikter for en grei jobbsituasjon langsiktig sett.

Barnet og dere blir ikke mer lykkelige og tilfredse av å ha enebolig, leilighet eller rekkehus eller hva enn han ser for seg

Anonymous poster hash: 34087...198

[Gjest Ellab]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier. Her er det også mannen som ikke vil ha barn ennå. Han tenker på utdanning og penger, men jeg tenker at det aldri er noe tidspunkt hvor det vil passe perfekt for oss begge å få barn. Jeg vil gjerne ha ett årstall fra han om når han kunne tenke seg barn, jeg tenker at 2015 hadde vært en god mulighet for oss begge. Men han er så vanskelig å snakke med når det gjelder fremtiden og sånn. Det er ofte han snakker om hvor mye han ønsker seg barn og bryllup og hvordan vi skal leve sammen og oppdra barn, men med en gang jeg prøver å ha en alvorlig samtale om dette bare tuller han det vekk..

Vi er en del yngre enn dere og jeg er veldig redd for å ende opp i slutten av 30-årene uten barn. Ikke at det er for sent å få barn da, men jeg har alltid hatt lyst til å få barn tidlig.

[AnonymBruker]

Jeg er 28 år, og kjenner at jeg er klar for å få barn. Men samboeren min (38) er ikke klar.

Vi er lykkelige sammen, og det er oss to det kommer til å bli. Vi har lite egenkapital og slike ting, siden vi var ferdige å studere i 2011, og ikke klart å spare opp så mye. Og det er nettopp det jeg tror som er den største grunnen for at han ikke føler seg klar enda. Jeg ser poenget hans, men jeg ser også alderen våres..

Når det er nevnt så vet jeg det er mange som får barn både sent og tidlig, og at begge deler er like greit, men personlig har jeg alltid sett for meg at i nåværende alder så skulle jeg vært i gang. Jeg ønsker å ha barn mens jeg enda har mye overskudd å bruke, med tanke på fulltidsjobb og det som kreves av oss i dagens samfunn.

Jeg ønsker også å være i gang nå med tanke på at man kanskje ønsker flere, og at man godt kan bruke litt tid på å få full klaff i prøvingen etc.

Alt dette er tatt opp med samboer, mens han står på sitt med at vi burde ha mer oppsparte penger og kanskje et annet sted å bo (her er bare 1 soverom). Vi er begge i fast jobb og tjener i allefall gjennomsnittlig, om ikke mer. Jeg ser ikke hvorfor vi ikke skal greie det, når det finnes så mange andre som greier det, som til og med kan være studenter.

For å få barn så bør man jo være to om det, og det blir jo ikke rett av meg å presse han til det, men på den andre siden er det egentlig ikke helt rettferdig at han skal hale ut tiden heller. Det meste syns jeg(økonomi, fast jobb, stabilt forhold, godt voksne mennesker etc)vipper den vegen at vi kan være klare. Vi har hatt samtaler rundt emnet, og begge ønsker barn en gang, så det ligger ikke der at det ikke er ønskelig.

Jeg prøver å slippe taket på tankene om hvordan jeg en gang ønsket det skulle være. Ting blir sjeldent slik man hadde drømt og håpet på..

Er det flere som er/har vært i samme/lignende situasjon? Skal jeg bare sitte å vente til hårene blir grå, eller skal jeg være så egoistisk at jeg setter krav eller hva jeg skal kalle det? Det er ikke helt slik jeg har ønsket det skal være men.

Det sistnevnte er noe jg aldri har vurdert, for jeg mener at man må være klar når man kjenner seg klar. Men er det vanlig at en mann som ønsker seg barn, skal bli så sent klar for det?

Hvordan gikk det med dere? Begynte dere å prøve? Er du gravid? Venter du fortsatt på ham?

Anonymous poster hash: d977b...568

[AnonymBruker]

Du er ikke alene!

Vi er begge i midten av 30-årene. Hos oss har jeg aldri hatt lyst på barn. Mens min mann har hatt lyst på, men har lagt det fra seg siden jeg ikke har ønsket.

Nå har jeg imidlertid innsett at livet kan bli trist uten og har lyst på barn. Lysten på barn/familie har nå vedvart et års tid. Tanken på at han kanskje ikke lengre vil ha barn hadde aldri falt meg inn. Så overraskelsen var stor når jeg luftet mine tanker for ham.

Min mann har ikke andre argumenter enn at han ikke har lyst på barn, og foretrekker livet vi har. På tross av at han nå har fått et år på seg så ønsker han seg fortsatt ikke barn.

Og jeg vil ikke presse ham, for som du sier så skal en være 2 om det. Så jeg har lagt det helel mer eller mindre dødt. Tror tiden kommer til å gå fra oss før vi evt får barn.

Det er trist å tenke på, men samtidig vil jeg ikke presse gjennom et barn eller gå fra mannen min. Livet er underfundig, og det blir sikkert rikt også uten barn. Likevel har jeg fortsatt et lite håp om at det blir barn på oss.

Anonymous poster hash: 8f203...1f8

Jeg forstår dere begge TS.

Selv er vi par på 31 og 36, ingen barn enda. Da jeg møtte han for 6 år siden ville han ikke ha barn noen sinne, et par år senere ville han ha barn "en dag". Vi har hatt noen runder på dette i forholdet vårt, da jeg har vært avhengig av å vite hans tanker for å vurdere om jeg kunne fortsette sammen med han.Han forklarte, før vi flyttet sammen, at han ville ha alt på stell først. Han ville eie egen bolig, med plass til barn, han ville ha karrieren opp å stå, før han følte at han var klar for å vie resten av livet sitt til papparollen. Den gangen var jeg baby-syk og kunne ikke forstå hvorfor det der var så viktig, men jeg skjønte at det var viktig for han. Som han sa: han ville være i stand til å forsørge familien sin ordentlig før han fikk barn. Og selv om jeg var babysyk, så må jeg si at jeg akkurat da oppdaget at dette virkelig var en mann å satse på. Jeg falt skikkelig for at han var ansvarsfull og vil oss det beste!

Lang historie kort: nå, endel år senere, så har vi kjøp leilighet, han har fått en grei jobbhan trives med, vi har ca 1 mill i årslønn også, og har nå veldig god økonomi. Vi sparer, og alt ligger til rette for en trygg fremtid. Neste år blir det bryllup, og deretter vil HAN gjerne ha barn Og det er nå jeg forstår at jeg også setter pris på å ha alt i orden først. Det føles godt og riktig. Samtidig er det nesten så jeg har litt kalde føtter nå, litt usikker på om barn er noe for oss. Livet er utrolig bra akkurat nå, og jeg føler meg ikke klar for å endre på det Så kanskje er det greit å få ungene inn i livet med en gang, før man oppdager hvor herlig det er med god økonomi og masse frihet

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier. Her er det også mannen som ikke vil ha barn ennå. Han tenker på utdanning og penger, men jeg tenker at det aldri er noe tidspunkt hvor det vil passe perfekt for oss begge å få barn. Jeg vil gjerne ha ett årstall fra han om når han kunne tenke seg barn, jeg tenker at 2015 hadde vært en god mulighet for oss begge. Men han er så vanskelig å snakke med når det gjelder fremtiden og sånn. Det er ofte han snakker om hvor mye han ønsker seg barn og bryllup og hvordan vi skal leve sammen og oppdra barn, men med en gang jeg prøver å ha en alvorlig samtale om dette bare tuller han det vekk..

Vi er en del yngre enn dere og jeg er veldig redd for å ende opp i slutten av 30-årene uten barn. Ikke at det er for sent å få barn da, men jeg har alltid hatt lyst til å få barn tidlig.

Hvordan gikk det med alle dere? Noen som har kommet lengre i å-få-barn-prosjektet?

Anonymous poster hash: d977b...568

[deedee]

Jeg har vært i denne situasjonen og er nå i min første prøveperiode!

Plutselig, som lyn fra klar himmel bestemte han seg for at han ville starte prøvingen nå og ikke først etter jeg har fast jobb(student, ferdig denne våren). Han har fast jobb. Vi leier og planlegger å flytte til et større sted eller kjøpe bolig før baby kommer.

Vi har vært sammen i 6 år. Jeg har snakket om det i kanskje 2 år, mer og mer som tiden gikk. Denne høsten var det et uendelig mas fra meg...men jeg klarte rett og slett ikke å styre meg! Sterkt ønske om barn. Jeg blir 27 dette året så jeg syns tiden er inne for meg.

Hans argument mot å få barn var at han ikke følte seg klar enda (han er 28), det at jeg ikke var ferdig med studier. Så dette med økonomi virket som det veide tyngst.

[AnonymBruker]

Jeg har värt sammen med samboeren min i 4,5år. Bodd sammen i 2,5år jeg har fast jobb han har jobb i noen måneder av gangen fordi han bytta for 1,5år siden men kan få jobb som det han joba som för og da få fast. Vi eier en tre roms så alt er ganske ok med tanke på barn. Jeg har hatt lyst på barn så lenge jeg kan huske. Når vi ble sammen var vi 21 og an ville vente til 25. Nå er vi 26 og han ville vente til vi var 28-30. Men nå virker det endelig som han er litt mer med. Han lurt på hor lenge jeg hadde pillene min e og sa han kunne tenke seg å pröve etter sommeren. Ei venninne venter nr 2 om noen måneder og en venninne venter nr 1 til sommeren. Begge de har spurt om når vi skal ha barn og jeg kjenner jeg får vondt i magen når de spör for jeg vil jo ha nå men det er jo to som skal bli enige. Jeg har spurt samboeren fere ganger om et tall mellom 1-10 for hvor mye han har lyst på barn. Det begynte på 1 og etter å ha värt litt barnevakt for en veninnes datter på 1år steg det plutselig til 6, nå tror jeg det var på nr.8 så det går heldigvis fremover:)

Forstår ikke helt hvorfor alle som skal ha barn spör andre om når de skal ha som om det er en ren selvfölge? Alle kan jo ikke få barn heller...

Anonymous poster hash: 7773b...08b

[Vimsevamse]

Vi har også kommet lenger jippi!! Brukte litt tid, og jeg/vi har snakket mye om dette temaet og vår framtid å hva vi ser for oss..

Jeg tror det hjalp å snakke om det, (som om jeg ikke har prøvd før, hehe). Putselig løsnet det, samtidig som tiden har gått, har vi også spart opp mer penger for huskjøp og slike ting..

Jeg tror egentlig ikke at han var så uklar som jeg trodde, men at han ikke hadde like stort behov for meg å se for seg et tidspunkt på denne framtiden, var det snakk om måneder eller år? Bare å vite det, hjelper jo på folk i en slik situasjon..