Les novellen min.

[Gjest slettetbruker]

Slettet fordi jeg har levert den inn, og ikke trenger mer hjelp. Takk til alle!

Endret 22. juni 2013 av Mephobia

[Gjest slettetbruker]

.

Endret 22. juni 2013 av Mephobia

[Delusion]

Hadde du giddet linke til konkurransen?

Endret 22. juni 2013 av Delusion

[Gjest slettetbruker]

Hadde du giddet linke til konkurransen?

Ja, hvis du gir tilbakemelding på novellen min, så hadde jeg giddet det.

[Gjest slettetbruker]

Her var det mye hjelp å få ._.

[Aldrisur]

Jeg har ikke lyst til å kommentere innholdet, det er ditt og veldig personlig føler jeg. Men jeg tror det blir lettere å lese novellen din og få en følelse av innlevelse for oss lesere, dersom du skriver den i nåtid.

Som eksempel: " Siden dette er den siste dagen i mitt liv, prøver jeg å fange inn alt. Fuglene som kvitrer, vinden som blåser i trærne".......osv.

Altså, prøv å skrive hele novellen i nåtid.

[AnonymBruker]

Her var det mye hjelp å få ._.

Unnskyld :/ Skal sette i gang å lese nå hvis du er litt tolmodig snille

Anonymous poster hash: 5000c...019

[Gjest slettetbruker]

Jeg har ikke lyst til å kommentere innholdet, det er ditt og veldig personlig føler jeg. Men jeg tror det blir lettere å lese novellen din og få en følelse av innlevelse for oss lesere, dersom du skriver den i nåtid.

Som eksempel: " Siden dette er den siste dagen i mitt liv, prøver jeg å fange inn alt. Fuglene som kvitrer, vinden som blåser i trærne".......osv.

Altså, prøv å skrive hele novellen i nåtid.

Skjønner, men det er på en måte meningen.. Legg merke til det som er i kursiv tekst.

[Gjest slettetbruker]

Unnskyld :/ Skal sette i gang å lese nå hvis du er litt tolmodig snille

Anonymous poster hash: 5000c...019

Takk (A)

[Delusion]

Ja, hvis du gir tilbakemelding på novellen min, så hadde jeg giddet det.

Oi

Synes bare ofte det er greit å lese hva konkurransen går ut på, tema, osv - når jeg skal gi tilbakemeldinger på en tekst som skal sendes inn. Ville bare være til hjelp.

[Gjest slettetbruker]

Oi

Synes bare ofte det er greit å lese hva konkurransen går ut på, tema, osv - når jeg skal gi tilbakemeldinger på en tekst som skal sendes inn. Ville bare være til hjelp.

Sorry. Den går bare ut på å dele en novelle..

http://herbjornsruddagene.wordpress.com/2013/05/30/bidrag-til-novellekonkurransen-skriv-sendes-inn-til-e-postadresse/

[Gjest Riskjeks]

Vet ikke hvor personlig dette er, men må innrømme at jeg synes det ble litt for mye platte "elendighets-beskrivelser".

[AnonymBruker]

Norsklærer her.

Enig med den som sa at historisk presens vil fungere bedre. Teksten er kul, den har fremdrift, og den holder til et høyt karakternivå, i alle fall på ungdomsskolen, og muligens de første par årene på vgs, ingen tvil om det.
Personlig stusser jeg litt på hva som er greia med perlesmykket....? Jeg ville ikke ha trukket det inn hvis ikke du skal gi det en viktig funksjon i teksten, og det kan jeg ikke se at det har nå. Du nevner at det er viktig for hovedpersonen, men sier ikke noe om hvorfor. Tenk litt på den.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 584b8...75b

[Gjest slettetbruker]

Info til alle sammen; dette er helt diktet opp. Det har ingenting med mitt liv å gjøre.

Dette er tentamens oppgaven min, og temaet var "ord,ord,ord".. derfor det går så mye ut på det.

[AnonymBruker]

Jeg skal være kynisk og ærlig og si at jeg ikke likte novellen. Den er klisjefylt og emo.

Du skriver ikke noe om hvorfor du har med deg pistolen, og dessuten er det pølsevev og fjas at nesten alle i Amerika har en pistol.

Jeg går forresten ut fra at du mener USA. Skriv heller det enn Amerika.

Anonymous poster hash: ded1e...3ac

[AnonymBruker]

Nå får jeg sikkert refs her, men jeg fant den nokså klisjé. Som brukeren over sa, litt for mye elendighetsbeskrivelser; personlig er jeg i overkant glad i teatralske skildringer og tragedie, men dette ble veldig typisk hva en små-deprimert tenåring kan finne på å skrive når hun er i det kunstneriske laget.

Rent teknisk formulerer du deg bra (selv om jeg synes det ble litt for lange, plagsomme setninger; lange setninger er bra, men da må du kunne gi liv til dem!) og du skriver godt, men det utmerker seg ikke overhodet. Det er en veldig typisk skolestil, synes jeg, og nokså drøyt i lengden med all elendigheten. Temaet er lite originalt og av den typen hvis utførelse er nødt til å utmerke seg for å ikke bli rent kjedelig å lese, noe jeg ikke synes du fikk til.

På en annen side er karakteren fortjent og du ligger over gjennomsnittet hva tentamensstiler angår. Selv om det ble litt langtekkelig og grått for min del, er den slettes ikke dårlig! Men jeg synes godt du kunne utfoldet deg mer, det blir for mye skolepreg, rett og slett.

Anonymous poster hash: 01368...4ed

[Sweet77]

Hør på norsklæreren du Det var en bra tilbakemelding.

Om ikke dette er selvopplevd så må jeg også si at du har en stor innsikt i detaljer og det føleslsesmessige aspektet rundt det å være utsatt for mobbing. Du går på ungdomsskolen sannsynligvis, hvilket betyr at du ikke har levd lenge nok til å studere deg til det. Så muligens er du flink til å betrakte...??

Endret 22. juni 2013 av Flair

[AnonymBruker]

Jeg skal melde meg på en konkurranse som går ut på å dele en selvskrevet novelle. Siden jeg fikk vite om dette i dag, og at siste frist er i morgen, så tenkte jeg at jeg skulle melde meg på med novellen jeg skrev til tentamen i år, og som jeg fikk 5-6 på .. Siden jeg ikke fikk en ren 6er, så lurte jeg på om noen ville lese den og gi noen tilbakemeldinger? Jeg tar gjerne i mot kritikk, fordi jeg vil vite hva jeg burde gjøre bedre

----

Ordenes Makt

Jeg prøvde ikke en gang på å reise meg opp igjen, jeg bare lå der og følte alt svirre rundt meg, med bestemors perlesmykke, det kjæreste jeg eide, i den ene hånden og pistolen i den andre, og tenkte at nå, nå skal jeg endelig bli fri.

Jeg gikk hjem med den samme elendige følelsen jeg har hver dag etter skolen. Jeg hadde bare lyst til å komme hjem, ta en lang dusj, og bare vaske av all smerten for i dag og i morgen. Folk kan være så utrolig slemme, og mest av alt hadde jeg bare lyst til å gråte, men jeg kan ikke. Ikke nå.

Jeg så opp mot himmelen og merket at skyene ble mørkere og mørkere for hvert sekund. Snart ville det regne, og jeg hater regn. Kunne denne dagen bli verre? Den kunne visst det fordi lenger nede i veien gikk det en gjeng fra skolen som nå hadde stoppet opp og stirret på meg. Jeg følte jeg ble uvel og hadde bare lyst til å snu, men jeg bet sammen tennene og fortsatte å gå.

«Hei du!» ropte en av guttene og jeg stivnet helt. «Fine støvler, hvor har du fått dem fra, søppeldynga?» fortsatte han med en nedverdigende tone. Alle begynte å le og en jente med blondt hår kom frem. «Ja! Bestemoren min kler seg bedre enn deg!» ropte hun og igjen begynte alle å le. Jeg hadde lyst til å si noe tilbake, men ingenting kom ut, og før jeg rakk å føle noe som helst, begynte en annen gutt med mørkt hår og snakke. «Hva er det med deg da? Du ser ut som et dådyr som holder på å bli påkjørt av en bil!» «Ja, så tåpelig hun er!» lo den samme jenta som snakket i stad. «Vet du hva!? Verden hadde vært et så mye bedre sted om du ikke levde!» sa en annen jente. «Ja, jeg spyr nesten hver gang jeg ser deg!» Tårene presset på, og jeg fikk nesten ikke puste på grunn av klumpen jeg hadde i både magen og halsen. Det føltes ut som om noen knivstakk meg i hjertet, og jeg hadde bare lyst til å gråte. Jeg snudde meg vekk fra dem og begynte å gå med raske skritt. «Kan ikke du gjøre resten av menneskeheten en tjeneste og bare gå og drepe deg selv?» ropte de og alle lo. Kanskje jeg skulle det?

Jeg skulle ønske det ikke gjorde vondt. Jeg skulle ønske jeg ikke brydde meg. Jeg skulle ønske at det ikke betød noe. Jeg skulle ønske jeg var lykkelig. Jeg skulle ønske jeg var pen. Jeg skulle ønske jeg fikk sove om natten. Jeg skulle ønske jeg nøt livet. Jeg skulle ønske jeg kunne spise uten å føle meg helt elendig etterpå. Jeg skulle ønske jeg var annerledes. Jeg skulle ønske jeg bodde et annet sted. Jeg skulle ønske jeg ikke eksisterte.

Jeg kjente at blodet begynte å boble, og at tårene rant nedover kinnene mine. Jeg begynte å løpe. Jeg bare løp. Løp uten å vite hvor jeg skulle, bare stolte på at skjebnen skulle vise meg vei. Jeg følte vinden slå meg i ansiktet og duskregnet treffe asfalten. Jeg kunne så vidt se hvor jeg sprang fordi alt ble tåkete på grunn av tårene og jeg tenkte at nå skal de endelig få det som de vil. De skal få slippe å se det stygge ansiktet mitt lenger.

Jeg slengte av meg sekken og tok ut en gjenstand jeg aldri trodde jeg hadde fått bruk for, en pistol. Nesten alle i Amerika har en i tilfelle de trenger å forsvare seg selv, og jeg måtte nesten le over hvor tilfeldig det var at jeg tok den med akkurat i dag.

Regnet begynte å bli kraftigere og håret klistret seg til ansiktet. Jeg fortsatte å løpe og sprang opp i skogen. Jeg løp over steiner og røtter, forbi trær og busker, mens en stemme i hodet mitt sa alle de verste tingene jeg har blitt kalt gjennom livet om igjen; «Du burde kanskje ikke spise mer nå, for snart kommer du til å bli så stor at du ikke klarer å gå gjennom en dør! Du er så stygg! Du kommer til å ligne på et berg snart! Du er så stor og tung at ikke en gang verdens sterkeste mann ville klart å løfte deg! Alle hater deg! Hvorfor lever du fortsatt? Ingen vil ha deg her! Det er umulig å elske deg! Jeg skjønner ikke hvordan foreldrene dine takler å se deg hver dag! Er du et troll eller er du bare kronisk stygg? Det er ikke din feil at du er så stygg, men du kan jo reise til en klinikk og fikset på det, men det ville nok kostet en formue å få fikset på alt det der! Ikke en gang den styggeste og mest desperate gutten i hele verden ville vært sammen med deg! Det kan jo hende at du ville fått en kjæreste viss du var den eneste jenten i verden, men det spørs vel?» Alle disse ordene styrte meg. Det gjorde så vondt, men jeg visste de har rett, så nå skal de slippe å ha meg som en byrde.

Med ett snublet jeg i en rot og falt ned i gjørma. Jeg prøvde ikke en gang på å reise meg opp igjen, jeg bare lå der og følte alt svirre rundt meg, med bestemors perlesmykke, det kjæreste jeg eide, i den ene hånden og pistolen i den andre, og tenkte at nå, nå skal jeg endelig bli fri.

Det er rart hvordan du forandrer deg når du blir eldre. På barneskolen hadde jeg mange venner, og jeg hadde det kjempebra, men når jeg begynte på ungdomsskolen forandret alt seg. Det er vel fordi at når du er liten, så elsker du alt. Du vil klemme alle, tanken på at noen kan gjøre deg vondt er utenkelig, og det å være lykkelig er ikke en gang en liten tvil. Men så vokser du opp. Det går opp for deg hvor syk denne verden er, du begynner å hate alt og alle, du holder avstand fra menneskeligheten din, og du lurer på hvordan det var å være glad i livet. Det er noe som dør inne i deg når du vokser opp. Det har jeg skjønt nå.

Mens jeg lå her og så opp mot himmelen som var skjult bak de høye trærne, la jeg merke til hvor vakkert alt var. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha oversett dette før, men jeg tror grunnen er at vi alltid venter på noe. Vi venter på at helgen skal komme, på at skolen skal bli ferdig, på sommeren, på å bli 18 år, vi venter alltid på noe. Og det som er trist er at vi går glipp av alle de vakre øyeblikkene i nåtiden fordi vi bruker hele livet vårt på å vente til i morgen og på fremtiden, at vi ender opp med å hoppe over hele livet vårt. Og en dag vil vi tilbringe vår aller siste dag på å vente på en neste dag som aldri kommer til å skje. I alle disse årene har jeg prøvd å rømme fra de ordene som har blitt sagt, men det har ikke vært like lett… Ord setter spor, de har sin egen måte å hjemsøke deg i drømmer og få deg til å bli helt fraværende og fjern når du ikke vil det. Onde ord har sin egen måte å skade deg på, å få deg til å føle deg verdiløs.

Siden dette var den siste dagen i livet mitt, prøvde jeg å fange inn alt. Fuglene som kvitret, vinden som blåste i trærne, himmelen, den myke mosen, luktene, alt. Duskregnet ble til pøsregn, og for første gang i mitt liv, ble jeg ikke bare våt, men jeg følte regnet. Jeg førte pistolen opp til hodet mitt, og tårene rant. Ikke fordi jeg var lei meg eller redd, men fordi jeg endelig kunne rømme. Og med ett ble alt stille, smerten forlot hjertet mitt, og ordene ble borte. Med ett lite trykk, var dette livet over.

----

Jeg føler det blir veldig teit med den pistolen og greier, men jeg måtte finne på en måte hun kunne dø på, så ja.

Du kunne heller latt henne hoppe utfor ei bro eller et tog om du synes det er teit med pistolen.

Anonymous poster hash: ff3d0...e68

[AnonymBruker]

Husk at karakteren baseres på om du har svart på oppgaven eller ikke. En eksamensoppgave vurderes ikke som en frittstående tekst.

I all hovedsak en fin novelle med godt driv. Hvilke klassetrinn går du på?

Første setning er altfor lang og tung. Den bør endres og gjerne deles opp.

Pass på at du har samme avsnittsinndeling gjennom hele teksten.

En del kommafeil (manglende komma).

Noen klossete formuleringer, og en del bør skrives om for å få bedre flyt

Hele teksten bør stå uten kursiv, og den framstår som noe rotete med kursiveringen. Innholdet skal være så godt at kursivering ikke er nødvendig.

Avsnittet som begynner med «Regnet begynte å bli kraftigere og håret klistret seg til ansiktet.» Det som stemmen i hodet sier, blir en altfor lang oppramsing. Kutt ut noe, og ha heller få, men gode momenter.

Avsnittet som begynner med «Det er rart hvordan du forandrer deg når du blir eldre.» Bruk «man» i stedet for «du» Når du bruker «du», henvender du deg direkte til leseren, men dette er mer en refleksjon over noe, og bør derfor ha «man». Innholdet i refleksjonen liker jeg derimot svært godt, og det gjør at du holder leseren litt på pinebenken.

Som andre har nevnt, bruk perlesmykket til noe mer.

Det med pistolen er, som du selv skriver, litt teit.

Innholdet er klisje, og lite nyskapende. Avslutningen er ikke overraskende, men den bør være det. Leseren skjønner fra starten av hva som kommer til å skje.

Husk også at novellen er antydningens kunst. Du skal hinte underveis, uten å avsløre. Ha få detaljer, men detaljene (f.eks. perlesmykket) skal ha en betydning for historien som fortelles. Kutt ut det unødvendige, og behold kun det nødvendige. Jeg savner flere frampek/hint.

Hilsen en annen norsklærer

Anonymous poster hash: 690d2...09a