Når jeg er klar for å få barn, mens han ikke er det

[AnonymBruker]

Jeg er 28 år, og kjenner at jeg er klar for å få barn. Men samboeren min (38) er ikke klar.

Vi er lykkelige sammen, og det er oss to det kommer til å bli. Vi har lite egenkapital og slike ting, siden vi var ferdige å studere i 2011, og ikke klart å spare opp så mye. Og det er nettopp det jeg tror som er den største grunnen for at han ikke føler seg klar enda. Jeg ser poenget hans, men jeg ser også alderen våres..

Når det er nevnt så vet jeg det er mange som får barn både sent og tidlig, og at begge deler er like greit, men personlig har jeg alltid sett for meg at i nåværende alder så skulle jeg vært i gang. Jeg ønsker å ha barn mens jeg enda har mye overskudd å bruke, med tanke på fulltidsjobb og det som kreves av oss i dagens samfunn.

Jeg ønsker også å være i gang nå med tanke på at man kanskje ønsker flere, og at man godt kan bruke litt tid på å få full klaff i prøvingen etc.

Alt dette er tatt opp med samboer, mens han står på sitt med at vi burde ha mer oppsparte penger og kanskje et annet sted å bo (her er bare 1 soverom). Vi er begge i fast jobb og tjener i allefall gjennomsnittlig, om ikke mer. Jeg ser ikke hvorfor vi ikke skal greie det, når det finnes så mange andre som greier det, som til og med kan være studenter.

For å få barn så bør man jo være to om det, og det blir jo ikke rett av meg å presse han til det, men på den andre siden er det egentlig ikke helt rettferdig at han skal hale ut tiden heller. Det meste syns jeg(økonomi, fast jobb, stabilt forhold, godt voksne mennesker etc)vipper den vegen at vi kan være klare. Vi har hatt samtaler rundt emnet, og begge ønsker barn en gang, så det ligger ikke der at det ikke er ønskelig.

Jeg prøver å slippe taket på tankene om hvordan jeg en gang ønsket det skulle være. Ting blir sjeldent slik man hadde drømt og håpet på..

Er det flere som er/har vært i samme/lignende situasjon? Skal jeg bare sitte å vente til hårene blir grå, eller skal jeg være så egoistisk at jeg setter krav eller hva jeg skal kalle det? Det er ikke helt slik jeg har ønsket det skal være men.

Det sistnevnte er noe jg aldri har vurdert, for jeg mener at man må være klar når man kjenner seg klar. Men er det vanlig at en mann som ønsker seg barn, skal bli så sent klar for det?

Anonymous poster hash: c411b...cea

[TrickyCicci]

Jeg er ikke i akkurat samme situasjon da min mann på 38 heldigvis var klar. (er 27 selv) Men jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver + at for meg var det en litt "magisk" grense på 40 år hos far. Selv skulle jeg nok klart å vente et par år til, men jeg syntes personlig at det var litt sent å begynne produksjonen etter han var fylt 40. Spesielt hvis man skulle vurdere å få flere, og så vet man jo aldri om det faktisk klaffer, eller om man blir prøvere leenge. I verste fall har man fortsatt barn hjemme når man pensjoneres.

Han føler seg kanksje ikke klar for en baby nå, men har han lyst på pubertet og tenåring(er) mens han selv er i 60-årene? Prøv å få han til å tenke over hvor lenge han faktisk føler han må vente før han tror han er klar, så legg på noen måneder som prøvere + 9mnd gravid, og så tenk frem til hvor gammel han er når barnene blir store nok til å flytte hjemmefra. Kan jo være han ikke helt har tenkt så langt frem?

Det var i alle fall det som var mitt argument til mannen når vi bestemte oss, men heldigvis for meg måtte jeg ikke kjempe for det slik som du.

Ønsker deg i alle fall lykke til

[AnonymBruker]

Jah, det var lurt.. pubertet og pensjonist Tusen takk for tips, får prøve å vinkle det litt frem i tid..

Gikk din mann med på det ved de første samtalene om emnet?

Anonymous poster hash: c411b...cea

[TrickyCicci]

Ja, heldigvis for meg var han vel egentlig aldri i mot. Han var vel ikke direkte klar, men var ikke i mot heller, så etter et par samtaler var han enig. Og nå kommer mini om et par måneder, så nå kan han ikke ombestemme seg

[AnonymBruker]

Unge par i tidlig 20 åra er generelt mer slitne og sliter med å få det til å gå opp som førstegangsforeldre enn par i 30-40 åra. Tro det eller ei.

Og tro meg. Du vil ikke ha bbarn uten eget soverom. Og når det kommer til noe så viktig som dette handler det ikke om å ødelegge hans argumenter og at han da mirakuløst skal bli klar for barn. Han vil ikke ha nå for det ikke er rett tid, passer ikke og han skjønner problemene det vil gi. Han ser på ditt ønske som ulogisk og irrasjonelt basert på hormoner og følelse. Snittalderen for gjennomsnittsfødende førstegangsmødre som er utdannet er vel rundt 30 nå.

Anonymous poster hash: d950b...baa

[Warum]

Jeg skjønner deg veldig godt, er et dypt instinkt. Men kan dere ikke jobbe aktivt nå det neste året med å spare penger og kanskje flytte litt mer usentralt så dere har råd til mer plass osv? Legge en plan rett og slett så ikke årene bare går. Og hør med ham om han virkelig har lyst på barn, så du får et skikkelig svar på det. Lykke til!