Besøksforbud

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på om noen her har noen erfaringer med besøksforbud?

Saksbehandleren min bruker så lang tid! Han tar ikke telefonen på kontoret, og fra politiet eller sentralbordet får jeg ikke høre noe fordi saken ble skjermet, da kan kun saksbehandler kan lese den. Det betyr at politiet heller ikke kan ordne med voldsalarm, de kommer jo ikke inn på meg i systemet.

Juristen er bortreist, (det er en stor by, en jurist?), og når han kommer tilbake så tar vel det et par nye dager før de i følge loven skal finne h*n innen fem dager og forkynne forbudet. Politiet sa på forhånd at det skulle knapt ta et par-tre dager, nå har gått snart to uker siden saken ble skrevet og sendt til saksbehandler.

Vanlig tidsperspektiv i større byer? Ja, jeg vet det er sommer men...

Godtok den andre parten din besøksforbudet ditt forresten? Hører snakk om rettsak om den andre nekter..

Lurer også på hva skjedde første gangen dere møtte på den dere søkte beskyttelse mot var? (Det kommer jo til å skje en gang tenker jeg -lite land, små byer.)

Anonymous poster hash: 0508a...100

[Gjest Forfulgt]

Jeg har ventet i snart to måneder på svar. Har purret to ganger og kommet med bevis som viser at fyren blir verre. Politiet sa også til meg at det bare skulle ta et par dager.

Det er nok bare å smøre seg med tålmodighet. Er du redd så kan du kjøpe overfallsspray på biltema( ta den med fargestoffer, svir mer). Last ned appen rescue me, så hvis noe skulle skje så får de du velger en sms med koordinatene dine.

Håper alt ordner seg for deg! Hvis du er i umiddelbar fare så hadde jeg møtt opp hos politiet og krevd den beskyttelsen du har krav på.

[lykkestor]

Jeg satt på avhør fra 10-12:00 og søkte. Svar fikk jeg da jeg ringte ned i tre tiden samme dag, og brevet om besøksforbud kom i posten dagen etter. Det var andre gangen jeg søkte.

Første gangen ble det avslått, og jeg fikk svaret tre dager senere. Søkte da på nytt noen uker senere. Jeg syntes du bør dra ned å mase, ikke ringe, men dukk opp å si du forventer et svar nå!

[AnonymBruker]

Jeg fikk innvilget besøksforbud omtrent på dagen, og når det ble tid for forlengelse gikk det også veldig kjapt. Han ytret ønske om å ta kontakt med meg, men godtok besøksforbudet.

Første gangen vi møttes i ettertid sendte jeg han et likegyldig blikk, lot som ingenting og begynte å gråte med en gang han hadde passert. Det gjør jeg fremdeles...

Anonymous poster hash: 13330...98b

[AnonymBruker]

Jeg har ventet i snart to måneder på svar. Har purret to ganger og kommet med bevis som viser at fyren blir verre. Politiet sa også til meg at det bare skulle ta et par dager.

Det er nok bare å smøre seg med tålmodighet. Er du redd så kan du kjøpe overfallsspray på biltema( ta den med fargestoffer, svir mer). Last ned appen rescue me, så hvis noe skulle skje så får de du velger en sms med koordinatene dine.

Håper alt ordner seg for deg! Hvis du er i umiddelbar fare så hadde jeg møtt opp hos politiet og krevd den beskyttelsen du har krav på.

To måneder?

Alle disse "beskyttelsene" føles ikke riktig for meg. Jeg liker ikke tanken på voldsalarm heller. Jeg vil føle meg fri.

Jeg protesterer vel litt på at det ikke føles som mitt valg. Jeg har blitt tvunget inn i denne situasjonen og da føles beskyttelsen også litt som et fengsel. Samtidig som jeg har snakket med flere som er i "sirkelen" rundt meg nå, og ordner besøksforbud og snakker med politiet, så er jeg bare opptatt av å få "slettet" han fra minnet.

Jeg vil videre, men så lenge vi bor i samme region så må han få klar beskjed om at jeg ikke vil ha noe med ha noe med ham å gjøre. Og kanskje han faktisk skjønner at han trenger hjelp -nå!

Om han kommer til å respektere det, det vet jeg ikke, -så jo, jeg skal ha voldsalarm en stund...

Jeg satt på avhør fra 10-12:00 og søkte. Svar fikk jeg da jeg ringte ned i tre tiden samme dag, og brevet om besøksforbud kom i posten dagen etter. Det var andre gangen jeg søkte.

Første gangen ble det avslått, og jeg fikk svaret tre dager senere. Søkte da på nytt noen uker senere. Jeg syntes du bør dra ned å mase, ikke ringe, men dukk opp å si du forventer et svar nå!

Jeg tror ikke jeg bli avslått, både jeg og politiet har bevis. Jeg spurte saksbehandleren om jeg ikke kunne komme innom da jeg hadde ham på telefonen i forrige uke, og fikk et overraskende, og litt skeptisk "hvorfor skal du det?". Men tror jeg skal dukke opp på kontoret hans i morgen jeg, om han ikke har svar - så får jeg iallefall fortalt at det betyr endel for meg å få dette på plass.

Jeg fikk innvilget besøksforbud omtrent på dagen, og når det ble tid for forlengelse gikk det også veldig kjapt. Han ytret ønske om å ta kontakt med meg, men godtok besøksforbudet.

Første gangen vi møttes i ettertid sendte jeg han et likegyldig blikk, lot som ingenting og begynte å gråte med en gang han hadde passert. Det gjør jeg fremdeles...

Anonymous poster hash: 13330...98b

Det er godt å høre at det går kjapt og greit for noen, men dessverre så betyr vel det kanskje at du gikk igjennom ganske mye..? Min sak er mer starten på en psykisk skrekkfilm som heldigvis var så dårlig at jeg forlot den akkurat i det den også begynte å bli voldelig. Ikke godt å høre at du fortsatt sliter sånn med å møte på ham.. Han har ødelagt en del av livet ditt, og du tar fortsatt støyten fordi du fortsatt er redd.

Jeg er redd jeg også, og livredd for å møte ham igjen for første gang. Tror jeg må tenke som deg, og bare gi ham et stivt blikk og gå videre. Er han edru så er det ikke så farlig å bare gå forbi tror jeg, det er når han er full han virkelig er fysisk farlig. Hva om han bare må prate, om hva om han blir sint? Forbanna? Det er derfor jeg synes det er godt med besøksforbudet -da har både jeg og han plikt til å ikke oppsøke hverandre. Han blir anmeldt av politiet om han oppsøker meg, selv om det er "bare for å prate".

Anonymous poster hash: 0508a...100

[AnonymBruker]

Jeg er samme anonym som over her svarte at jeg fikk innvilget besøksforbud kjapt. Saken min gjaldt en grov voldtekt med drapstrusler av en nær venn.

Det føltes veldig trygt med besøksforbudet i begynnelsen, spesielt siden jeg visste at han ville ha kontakt med meg "for å prate om det", og jeg hadde overhode ingen interesse av å prate om noe som helst med han. Det var betryggende å vite at han ikke hadde lov til å ta kontakt med meg.

Etterhvert ble jeg så "vant" til å møte på han, og jeg tror han tok hintet om at jeg ikke vil ha noe med han å gjøre, så etter et par år valgte jeg å ikke forlenge besøksforbudet. Litt av tanken var at jeg ville signalisere til han at "jeg er faen ikke redd deg", men det var også litt for å utfordre angsten min, da jeg tenkte at den ville roe seg når jeg oppdager at han ikke tar kontakt selv uten besøksforbud. Dessverre er angsten like sterk fremdeles, og jeg blir fremdeles satt ut når jeg møter han...og jeg er fremdeles redd for at han skal oppsøke meg og ta livet av meg, men jeg tror ikke et besøksforbud vil hjelpe meg lenger, ikke på samme måte som det gjorde i begynnelsen.

Anonymous poster hash: 13330...98b