Føler meg ensom selv rundt mange venner

[AnonymBruker]

Jeg har mange gode venner og mange å være sammen med og ringe til når jeg vil prate med folk. Men jeg har et sånt stort tomrom inne i meg fordi jeg savner en kjæreste helt enormt. Det er liksom så feil at man kan føle seg utrolig ensom selv når man har så mange rundt seg. Føler at jeg liksom ikke kan si det til noen, for det er liksom ikke lov å være ensom når man faktisk har mange. Noen ganger er det helt enormt vondt å se på at en venninne sitter og tafser og kliner med kjæresten. De fleste holder jo takk og lov ikke på sånn, og jeg må ærlig innrømme at det er utrolig fjortis å oppføre seg på den måten. Men i tillegg til det gjør det faktisk skikkelig vondt for meg, og det lager bare en enda større vegg mellom meg og dem og får meg til å føle meg enda mer ensom. At jeg liksom ikke helt er på det samme stedet som dem, og at det er en plass jeg ikke kommer inn og at de heller ikke ser meg. Det er jo ikke alltid at dette skjer, men dere skjønner vel hva jeg mener.

Er det noen som skjønner hva jeg mener? Er jeg dum som føler det slik? Hva bør jeg gjøre med det for å få det bedre?

Anonymous poster hash: 79952...269

Anonymous poster hash: 79952...269

[AnonymBruker]

Skaff deg en kjæreste da.

Anonymous poster hash: 7a6e5...02e

[Gjest Reza08]

Du er ikke dum som føler situasjonen din slik. Forstår hva du mener. Vi kan føle oss ensomme selv om en har mange venner. Ikke alle er like flinke til å se andre som har det vondt. At du savner noen som du er knyttet til på dette viset, er helt normalt. Mange har det slik som deg.

[Gjest Svampebob1]

Jeg har mange gode venner og mange å være sammen med og ringe til når jeg vil prate med folk. Men jeg har et sånt stort tomrom inne i meg fordi jeg savner en kjæreste helt enormt. Det er liksom så feil at man kan føle seg utrolig ensom selv når man har så mange rundt seg. Føler at jeg liksom ikke kan si det til noen, for det er liksom ikke lov å være ensom når man faktisk har mange. Noen ganger er det helt enormt vondt å se på at en venninne sitter og tafser og kliner med kjæresten. De fleste holder jo takk og lov ikke på sånn, og jeg må ærlig innrømme at det er utrolig fjortis å oppføre seg på den måten. Men i tillegg til det gjør det faktisk skikkelig vondt for meg, og det lager bare en enda større vegg mellom meg og dem og får meg til å føle meg enda mer ensom. At jeg liksom ikke helt er på det samme stedet som dem, og at det er en plass jeg ikke kommer inn og at de heller ikke ser meg. Det er jo ikke alltid at dette skjer, men dere skjønner vel hva jeg mener.

Er det noen som skjønner hva jeg mener? Er jeg dum som føler det slik? Hva bør jeg gjøre med det for å få det bedre?

Anonymous poster hash: 79952...269

Anonymous poster hash: 79952...269

Ja.. Jeg skjønner hva du mener. Første steg for å bli kvitt følelsen er at du åpner deg litt opp for de rundt deg.. Slipper de litt inn i din verden.

Det er ikke noe feil å snakke om følelser. Og ensomhet er et kjempestort problem i den vestlige verden, så du er så absolutt ikke alene.

[AnonymBruker]

Ja.. Jeg skjønner hva du mener. Første steg for å bli kvitt følelsen er at du åpner deg litt opp for de rundt deg.. Slipper de litt inn i din verden.

Det er ikke noe feil å snakke om følelser. Og ensomhet er et kjempestort problem i den vestlige verden, så du er så absolutt ikke alene.

Jeg er litt stolt så jeg har jo ikke snakket om dette, føler at det liksom er litt dumt. Nå som jeg leser det du skriver er jeg jo enig i at jeg egentlig burde si det ihvertfall til noen jeg stoler på, for da er det jo enklere for dem å forstå hvordan jeg har det, og ting blir jo alltid bedre når man snakker om det. Tror som flere også sier her at dette er et stort problen for mange, men tror det er få som sier noe. Eller har dere noen gang hørt noen som har sagt dette til dere? Jeg tror flere burde si dette for da blir det lettere for flere å gjøre det samme.

Anonymous poster hash: 79952...269

[Gjest Svampebob1]

Jeg er litt stolt så jeg har jo ikke snakket om dette, føler at det liksom er litt dumt. Nå som jeg leser det du skriver er jeg jo enig i at jeg egentlig burde si det ihvertfall til noen jeg stoler på, for da er det jo enklere for dem å forstå hvordan jeg har det, og ting blir jo alltid bedre når man snakker om det. Tror som flere også sier her at dette er et stort problen for mange, men tror det er få som sier noe. Eller har dere noen gang hørt noen som har sagt dette til dere? Jeg tror flere burde si dette for da blir det lettere for flere å gjøre det samme. Anonymous poster hash: 79952...269

Jeg er og veldig stolt av meg. Så det å lære meg å åpne meg litt og fortelle folk at jeg faktisk hadde det vanskelig og satt veldig langt inne.

Men det hjelper veldig mot følelsen av ensomhet, ihvertfall. Det og så er det viktig at man føler seg som en del av noe. For hvis man føler at man er veldig annerledes enn folk flest, så kan det og bidra til at man føler seg ensom.

Hvis du hadde sett ting med mine øyne, så hadde du sett at ingen er like, men alle prøver så hardt de kan å være det ;-).