Bevare seg selv som mamma.

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid, og var i starten veldig ambivalent i forhold til det. Nå har jeg og kjæresten mer eller mindre funnet fred med det og gleder oss. Selv om det fortsatt er skremmende, selvfølgelig.

Det som jeg synes er irriterende, er at det synes som at det eksisterer et sett "regler" for hvordan man skal ha det som mor. I alle fall der jeg er vokst opp.

Man skal liksom oppfylle visse kriterier og uskrevne normer- man forventes å gå inn i mer tradisjonell kvinnerolle samtidig som man har en jobb.

Jeg er selv vokst opp -veldig- på landet, hvor barn selvfølgelig har god plass rundt seg. Det er helt utenkelig å ikke ha bil, for så kan man jo ikke komme seg rundt. De fleste eier også eget hus når de får barn.

Jeg er 29 år, gravid og fortsatt "på vei". Jeg er ikke ferdig med realisere meg selv, dyrke mine lidenskaper og min karriere. Vi har ikke økonomi til å kjøpe noe hus, og vi har funnet ut av, at penger (lån) brukt til bil, heller bør brukes på andre ting. For hva skal vi med bil her? Den offentlige transporten er velutviklet, vi sykler til det meste, og trives med det. Vi får rett og slett ikke brukt bilen nok til at det lønner seg.

Jeg har aldri romantisert det å skulle bli gravid, jeg har mange søskne, tantebarn og "bonus" tantebarn av venninner - jeg ser hvor hardt det kan være. Jeg kommer ikke til å være opptatt av å skulle være en cupcake bakende "supermamma" med plettfritt hjem og hus og hage. Jeg kommer ikke til å "oppgi" mine interesser og de ting som definerer meg så sterkt som menneske, jeg kommer til å være litt "egoistisk" også.

Min mor skulle sjonglere jobb hver dag fra 8 - 16, mange barn, samt hus og hjem. Hun var alltid stresset og sur, hjemmet var aldri pent nok. Hun forpliktet seg til alt for mye kakebaking, og gudene vet, kanskje var det litt forventninger fra hennes egen mor inne i bildet (men hun var jo hjemmeværende mamma, og skulle ikke jobbe hver dag i tillegg). Min mor har vært sterk som har klart det, men jeg savnet jo en overskudsmamma noen ganger, som hadde tid til oss. Som ikke alltid skulle vaske hus, lage mat eller stelle hage. Hun følte press fra "fine venner" og familie, men det største presset la hun nok på seg selv.

Jeg vil heller senke forventningene til det "overfladiske", og ikke miste meg selv i en husmorsrolle - jeg vil være sterk i meg selv og forhåpentligvis sette et godt eksempel for mine barn.

Så får jeg håpe at familien min ikke gjør det vanskelig for meg ved å fortelle meg at slik jeg gjør det, er galt. For dem er det jo fjernt å la barn vokse opp i en by. Og for dem er det status å ha bil, hus og hage. For meg blir det for materielt.

Så kan jeg heller komme ofte hjem og la barnet mitt leke i skogen hos mine foreldre

Hva tenker dere om det å bli mor og å skulle leve opp til visse forventninger?

Anonymous poster hash: 513db...d2d

[Marsipan]

Jeg tenker at det høres ut som om du har en fornuftig tilnærming til mammarollen! Samtidig er det viktig å være forberedt på at ting antakeligvis ikke blir sånn som du har sett for deg, uansett. Ting som du nå ser på som kjempeviktige kan ende med å bli nedgradert til bagateller, mens små fiseting plutselig føles som være eller ikke være.

Men akkurat det der med å prioritere tid med barna framfor kakebaking og husarbeide, det syns jeg du skal tviholde på! Jeg kjenner ingen som har takket foreldrene sine i voksen alder fordi de alltid hadde rene gulv å gå på, eller den fineste bilen i gata, i barndommen.

Det som ofte huskes er tiden man sløste bort på viktige, magiske hverdagsøyeblikk.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det høres ut som om du har en fornuftig tilnærming til mammarollen! Samtidig er det viktig å være forberedt på at ting antakeligvis ikke blir sånn som du har sett for deg, uansett. Ting som du nå ser på som kjempeviktige kan ende med å bli nedgradert til bagateller, mens små fiseting plutselig føles som være eller ikke være.

Men akkurat det der med å prioritere tid med barna framfor kakebaking og husarbeide, det syns jeg du skal tviholde på! Jeg kjenner ingen som har takket foreldrene sine i voksen alder fordi de alltid hadde rene gulv å gå på, eller den fineste bilen i gata, i barndommen.

Det som ofte huskes er tiden man sløste bort på viktige, magiske hverdagsøyeblikk.

Ja, jeg tenker også at de ting som jeg føler står sterket i livet mitt nå, kanskje ikke blir så viktige. Men å skulle droppe å dyrke "lidenskapen" min er nesten utenkelig, da det utenom dem jeg er glad i, er det viktigste i livet mitt. Men hvem vet hvordan det vil bli.

Ja, jeg håper jeg klarer å tviholde på det, og ikke "bukke under" for forventningene jeg føler folk har til meg som mor

Anonymous poster hash: 513db...d2d

[Stinelin]

Nå har jeg ikke så lang erfaring som mamma, men det kommer seg stadig.

Jeg kjenner ikke så mye på forventningene, kanskje fordi jeg generelt bryr meg lite om hva andre tenker og tror. Men jeg føler ofte at jeg slites mellom ting for min egen del, som tid med barnet, jobb, interesser og hvile. Døgnet har plutselig for få timer, jeg har for lite overskudd, og det må prioriteres hardt.

Det er jo alltid ting som må, bør, kan (og kan ikke...) gjøres, så kommer det an på hvordan man fordeler gjøremålene. Mine interesser stod før under må eller bør, nå har de visst havnet under kan eller helst kan ikke.

Jeg prøver å tenke at mine interesser kan forhåpentligvis rykke opp på lista etterhvert som barna vokser til. Prøvde ei stund å leve som vanlig, men fikk det ikke til å gå opp, så jeg har faktisk satt min store lidenskap på vent for øyeblikket.

Jeg er ikke spesielt opptatt av å ha hjemmet plettfritt, men det skal faktisk til en viss innsats bare for å holde huset på et brukbart nivå. Og når den jobben og alt annet er gjort har dagen min gått, og jeg kan ikke fatte hvordan folk kan ha det plettfritt og samtidig ha tid til kvalitetstid med barna. Derfor kommer husarbeid under må/bør, og tid med barnet under må for min del.

Har troa på å generelt senke ambisjonene, ihvertfall på det stadiet jeg er nå, midt i produksjonen.

[Fim]

Jeg hadde lyst til å anbefale en blogg, men jeg greier ikke komme på hva den heter... Det er en av disse "uglamorøse" mammabloggene med bilder av rotete kjøkkenbenker, skitne gulv og generelt kaos. Den er skrevet av en dame som velger bevisst å legge bort fasaden, og godta at ingenting er perfekt, og så gjør de heller det beste ut av hverdagen og koser seg masse. Noen som kjenner igjen dette? (Det er en annen som er bra som heter Casa Kaos, men det var ikke den jeg tenkte på...) Tenkte at det kunne være ok å lese tankene til andre som ikke prøver å fremstå som perfekt, og heller gjør det som passer en selv.

[AnonymBruker]

God idè med en liste over må, bør, kan og kan ikke. Jeg er innstilt på at jeg nok må skære ned på timene jeg nå bruker for å realisere meg selv, men håper jeg kan opprettholde det i en viss grad. Jeg tviholder nok også litt på "mine egne ting" for at tilværelsen som mor ikke skal se alt for skremmende ut.

Å gå ut i byen og drikke øl med venninner kommer for eksempel langt ned på lista- da er det andre ting jeg heller vil bruke min "fritid" på.

Kunne vært gøy å lest en slik blogg, hvis hun har noen interessante innlegg og det ikke bare er bilder av et uperfekt hjem

Hilsen trådstarter

Anonymous poster hash: 513db...d2d

[AnonymBruker]

Vi har barn, og har heller ikke bil siden vi bor så sentralt. Likevel er det visse ganger vi har sett et stort behov for bil. Når mini er syk, og vi må til jevnlige kontroller 1-3 ganger i uka på en klinikk så hadde det vært godt å ha en bil. Man sparer mye tid på det. Om barnet må ta narkose så slipper man også å måtte ta buss eller taxi hjem. Hvordan formen er etter en narkose varierer jo en del. Likevel går det stort sett greit. Vi kan gå til og fra barnehage, og offentlige transportmidler er har holdeplasser innen gåavstand fra der vi bor.

Vi eier heller ikke noe hus. Dette er også pga økonomien. Jeg har ikke fast jobb, kun vikariat. Selv om mannen har en god og fast jobb har banken sagt at vi ikke får huslån før jeg får en fast jobb. Vi ønsker heller ikke å havne i Luksusfellen.

En liten hageplett eier vi dermed heller ikke. Dette er noe man savner innimellom. Det hadde vært gøy å ha litt mer uteplass å boltre seg på.

MEN vi bor svært sentralt. Mini har et eget rom. Det mor i huset har på ønskelisten er et eget rom som er kjøkken i stedet for at kjøkken og stue er et felles rom. Noe som betyr at det er lite plass på kjøkkendelen. Men vi klarer oss. Mannen har som sagt en god jobb. Jeg har et vikariat, og er nøye med å fortelle arbeidsgiver at jeg er motivert for å jobbe mye. Det finnes mange folk i verden som har det verre enn oss. Disse "a4-standardene med at man må eie hus og bil osv for å få barn" mener jeg er et resultat av at vi lever i den vestlige delen av verden. Hold på dine egne meninger, du. Så lenge man ikke havner i Luksusfellen så er det meste greit.

Anonymous poster hash: 24f95...309

[AnonymBruker]

Jeg hadde lyst til å anbefale en blogg, men jeg greier ikke komme på hva den heter... Det er en av disse "uglamorøse" mammabloggene med bilder av rotete kjøkkenbenker, skitne gulv og generelt kaos. Den er skrevet av en dame som velger bevisst å legge bort fasaden, og godta at ingenting er perfekt, og så gjør de heller det beste ut av hverdagen og koser seg masse. Noen som kjenner igjen dette? (Det er en annen som er bra som heter Casa Kaos, men det var ikke den jeg tenkte på...) Tenkte at det kunne være ok å lese tankene til andre som ikke prøver å fremstå som perfekt, og heller gjør det som passer en selv.

Jeg tror kanskje du mener denne:

http://detekkesaafarlig.com/

Hun har minst to ganger lagt ut bilde av sine hybelkaniner.

Anonymous poster hash: 24f95...309

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om det å bli mor og å skulle leve opp til visse forventninger?

Anonymous poster hash: 513db...d2d

Jeg har vel egentig aldri opplevd det.

Det er noen forventininger i forhold til det å være klassekontakt, eller SU.rep i barnehagen, men ellers har jeg aldri opplevd noe press i forhold til forventninger. At man ikke dropper den store lidenskapen synes jeg er selvsagt, men alt annet l\bør kanskje legges litt på hylla en periode, uten at det er en stor sak?

Anonymous poster hash: 2bda0...2df

[Fim]

Jeg tror kanskje du mener denne:

http://detekkesaafarlig.com/

Hun har minst to ganger lagt ut bilde av sine hybelkaniner.

Anonymous poster hash: 24f95...309

Ja, det var den jeg tenkte på Takk! Det er ikke sikkert det er stor bloggkunst eller veldig dype, givende tekster, men jeg synes den var festlig. Og om TS opplever at noen har for høye forventninger til hvordan hun skal være mor, så kan det kanskje hjelpe å se at det finnes folk som synes det er greit å legge opp løpet selv, og ikke alltid leve opp til alles forventninger...?

[Stinelin]

Jeg har vel egentig aldri opplevd det.

Det er noen forventininger i forhold til det å være klassekontakt, eller SU.rep i barnehagen, men ellers har jeg aldri opplevd noe press i forhold til forventninger. At man ikke dropper den store lidenskapen synes jeg er selvsagt, men alt annet l\bør kanskje legges litt på hylla en periode, uten at det er en stor sak?

Anonymous poster hash: 2bda0...2df

For min del var det naturlig at den store lidenskapen måtte vike, var den som tok mest tid og penger.

[AnonymBruker]

Jeg synes faktisk at den største forventningen var nettopp det å leve som før, ikke gjøre endringer, prioritere seg selv (lidenskaplige hobbyer og karriere, venner etc) og barnet skal liksom bare gli inn blant alt dette uten å merkes. Med andre ord er jo TS holdning helt det som er trenden nå, hun skal leve opp til forventninger fra sine egne og ikke foreldregenerasjonen...

Jeg trodde forøvrig det samme selv, at alt bare ville gå videre som før, det kom bare en baby til. For mange er det sikkert sånn, men jeg var rett og slett ikke forberedt hvor tøft det kan bli. Jeg tror det er lettere om man går inn i den nye livsfasen med barn uten for mange forventninger til seg selv, men heller ser an hvordan det nye livet blir uten å føle at man "skulle og burde".

Anonymous poster hash: b4dae...a35

[Stinelin]

Jeg synes faktisk at den største forventningen var nettopp det å leve som før, ikke gjøre endringer, prioritere seg selv (lidenskaplige hobbyer og karriere, venner etc) og barnet skal liksom bare gli inn blant alt dette uten å merkes. Med andre ord er jo TS holdning helt det som er trenden nå, hun skal leve opp til forventninger fra sine egne og ikke foreldregenerasjonen...

Jeg trodde forøvrig det samme selv, at alt bare ville gå videre som før, det kom bare en baby til. For mange er det sikkert sånn, men jeg var rett og slett ikke forberedt hvor tøft det kan bli. Jeg tror det er lettere om man går inn i den nye livsfasen med barn uten for mange forventninger til seg selv, men heller ser an hvordan det nye livet blir uten å føle at man "skulle og burde".

Anonymous poster hash: b4dae...a35

Her kjenner jeg meg igjen! Synes mange forventer at jeg skal orke og ha tid til akkurat det samme som før, og får stadig høre at jeg kan ikke "parkere" hele livet fordi jeg har fått barn. Men jeg lar ungen styre mye av dagen, legger meg tidlig fordi jeg er trøtt, og bruker tid og penger på ungen/-e.

Jeg er ekstremt dårlig til å dra med meg ungen på det jeg vil, og innrømmer at det meste går etter hans behov. Jeg takler bare ikke misfornøyd unge, og tenker at jeg kan igjen det tapte etterhvert som ungene blir større. Nå er han bare ett år foreløpig, og jeg synes rett og slett ikke det er så enkelt å fortsette livet som før mad baby/barn på armen.